Nytt

Mediene er i et dilemma de selv har skapt: Eneste måten å komme ut av fake news-skyggen på er å gå i seg selv. Men det klarer de ikke. Ingunn Solheim illustrerte det i NRK Debatten torsdag.

Det gjør så vondt å skulle se seg selv i speilet.

Syretesten på om man er journalist er om man klarer det som man hele tiden utsetter andre for: Granskning, kritikk og/eller uthengning.

Allerede her bygger mediene opp den spenningen som gjør at publikum har synkende tillit til dem: Når de ikke klarer se med kritiske blikk på seg selv, men går etter andre, vil folk over tid reagere med misnøye. Et ord som kognitiv dissonans er det etterhvert mange som forstår. Eller med Bibelens ord: Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget.

Journalister går etterhvert rundt med bjelker gjennom hodet, og folk ser det. Noe for Roar Hagen å tegne.


Honore Daumier: Laurent Cunin, Also Called Cunin-Gridaine, (1787-1859), Deputy And Peer Of France (1832) wikiart.org

Hykleri er ikke noe nytt. Tegningene/figurene til Honore Daumier fra Frankrike på 1800-tallet, sier meg mye mer i dag enn de gjorde for bare noen år siden. Vi er på vei mot et samfunn der en egen klasse av vinnere synes de har rett til å herse med andre. Når de merker motstand tar de pisken frem. En klassisk fortelling.

Sosialdemokratiet er slik konstruert at vi betaler for vår egen fordummelse. Institusjonene heter NRK. At en kommersiell som TV2 har mistet all friskhet og nå er like fordummende og gemen, bekrefter at makten forskanser seg.

De vil ikke lære. Peggy Noonan en av Wall Street Journals mest profilerte kommentatorer skriver «de må bæres ut».

Det pågår en kamp om Vestens sjel og fremtid. Fra the New York Times’ spalter til et studio på Marienlyst.

Bjarte Ystebø fra Norge Idag hadde sluppet til for å fortelle om stemplingen de kristenkonservative utsettes for. Ydstebø har nettopp vært med å arrangere Symposium for fjerde gang. Der pleier det som kan krype å gå av politikere stille opp for å gjøre sine hoser grønne hos de konservative kristne. Selv Knut Arild Hareide. Men all stemplingen gjør at kristne ledere begynner å bli betenkt, sa Ystebø. Han trakk frem at mediene konsekvent omtaler Symposium som «omstridt». Allerede her gikk debatten av sporet. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit (bildet) arresterte ham: – Dere er omstridt. Dere fortjener navnet, sa Skartveit og viste til at predikanten fra Visjon Norge, Jan Hanvold, hadde talt. Men det hadde også Torbjørn Røe Isaksen. En taler er altså nok til å fortjene navnet?

Det Skartveit ikke vil innrømme er at ordet «omstridt» er en eufemisme som brukes for å advare publikum om at man har med noe høyreorientert farlig å gjøre. Det er et Obs! Handle with care-advarsel.

Ystebø kunne replisert at Skartveit selv er «omstridt» i  alt som har med surrogati og eggdonasjon å gjøre. Her er hun politisk ukorrekt, hennes lojalitet til det forsvarsløse barnet slår inn. Kunne hun ikke sagt det? – Jeg vet hva du snakker om, jeg møter det selv når jeg skriver om at homofile skal ha rett til barn.

Men Skartveit gjorde ikke det. Hun gikk i studio for å vinne og hadde forberedt angrepspunkt på alle motstanderne: Ystebø og Nina Hjerpset-Østlie fra rights.no. Her skulle det ikke gis ved dørene.

Ingunn Solheim klarer selvsagt ikke fange opp at man snubler allerede i starten. Ystebø protesterer mot bruken av adjektiver, men han går ikke til roten. Han står i studio til den største og mektigste produsenten av disse ordene som anvender dem som artilleri hver eneste dag.

Han får fortelle om en polsk lege på Vestlandet som av samvittighetsgrunner avsto fra å henvise til abort og mistet jobben av den grunn. Det kostet henne mye å stå frem med sin historie. Hun vokste opp under kommunismen og møtet med det offentlige Norge vakte ubehagelige minner.

Den slags eksempler møtes med terapeutisk forstå-ihjel-holdning: Men aldri holdningen på den andre siden: Intoleransen, hardheten, utfrysing og sosial ødeleggelse.

Det begynner å bli ganske mange slike eksempler i det offentlige Norge, debatt og kritikk på en rekke områder møtes med samme uforsonlighet og «gå-etter»-holdning. Selvfølgelig alt som har med innvandring gjøre, selv det å være norsk er nå politisk sensitivt. Kirken er politisert. Sturla Stålsett nevnes som mulig biskop. Vi begynner å få dynastier og arverett blant de politisk korrekte! Kanskje det blir eneste måten å bevare makten på? Prost Trond Bakkevig går til angrep på Symposiun og sier de bruker kristendommen politisk.

Ett klassisk eksempel på fake news: Programleder i Dax 18, Fredrik Solvang, tør ikke si det mest opplagte: – Men gjør ikke du det samme? Bakkevig vil ha definisjonsretten på hva det er å være kristen, og Solvang lar ham få det.

Lørdagsrevyens dekning av Symposium var klassisk propaganda: Først et klipp av Ystebø som angriper Ap for å ha avkristnet Norge. Deretter intervju med Jonas Gahr Støre som får si at «vi står for forsoning og nestekjærlighet». Dvs.: det gjør ikke disse.

Denne bruken av seg selv som god og de andre som onde er selve definisjonen på fake news, fake fordi det har gått dem i blodet. De merker ikke lenger hva de gjør. NRK, Ap, redaktør Kyrre Nakkim og Ingunn Solheim, ikke bare tror, de vet de er gode. Hvorfor skulle de da behøve å legge seg selv under lupen?

Mediene renner over av selvtillit selv om lesertallene stuper og dette er definisjonen på fake news.

Det er «nothing there, there» som Trumps pressetalsmann Sam Spicer sa.

Ystebø var god på å fortelle hvordan de konservative kristne marginaliseres og stemples. Men så slapp han alt i gulvet ved å si at «for vi ønsker ikke at vi skal få det som i USA, hvor det blomstrer opp med alternative medier».

Hvem var det Ystebø mente? Trolig breitbart.com, pjmedia.com, Washington Examiner, Drudge Report, heatst.com. Disse supplerer en etablert aktør som Fox News og skaper momentum. Igår oppdaget jeg et annet nettsted: Circa News, som igår hadde breaking news om overvåkingen av Trump. Artikkelen var skrevet av John Solomon som har jobbet 20 år for Associated Press og Sara Carter. Carter ble intervjuet av Sean Hannity som har en enestående posisjon på Fox News. Han er en redaksjon i seg selv og kan utforme sin egen tolkning, drive den lenger enn studiovertene. Han kan spørre: Hva er det som foregår? Med krigen mellom Trump og establishment har han nok å ta av.

Intervjuet med Carter viser at han ikke er alene. Teoriene om at Obama overvåket Trump er ikke noe han trekker opp av hatten. Det er en hel rekke dyktige journalister – som radiohost Mark Levin – som jobber med saken, og den er allerede ved å bli så stor at den ruller av seg selv: Amerikanerne sitter helt fascinert av dette highpowered drama. Igår fokuserte Hannity på Wikileaks-lekkasjene om at CIA har lært å «bryte seg inn» og etterlate spor som om andre har gjort det, f.eks. russerne. Påstandene om russisk hacking har vært litt for insisterende. Det faktum at moderne teknologi ikke etterlater spor, har knapt vært nevnt.

Men i norske medier får man ikke vite om disse koblingene. Norske medier ønsker ikke alternativer som kunne få i gang andre momentum enn det de selv skaper. Men siden det nå er helt andre momentum på gang i et stort og bestemmende land som USA, vil det si at norske medier dør og det skjer ganske fort.

Alexandra Beverfjord har gått fra Dagbladet til nyhetsredaktør i NRK, man kan spørre seg hvorfor. Forstår ikke Beverfjord at hun sitter og representerer den organisasjonen som er under debatt? Hun snakket som en dårlig corporate spin doktor som har lært de rette frasene. Seerne faller ut etter tre setninger. I stedet begynner man å se på utseendet: Hvorfor grer hun seg ikke, hvorfor ser hun ikke velstelt ut? Hvorfor legger kvinnene i NRK så lite vekt på å se sexy ut? Er det en del av imaget å se 70-talls ut?

Skartveit hadde en unnskyldning for at VG har gått fra mannen-i-gata-tabloid til forsvarer av den offisielle versjon, for hvem norske nordmenn er problemet. – Noen må jo ta ansvaret, sa Skartveit henvendt til Hjerpset-Østlie: – Dere kan tillate dere bare å kritisere, vi må se på helheten, på at alle skal med.

Når en redaktør begynner å snakke som en politiker er de blitt politikere. Aviser skal ikke ta ansvaret, ikke på den måten. Skartveit snakket akkurat som Jonas Gahr Støre. Støre er en profesjonell løgner, et annet ord for dagens politikere. Skartveits oppgave skulle være å avsløre ham. I stedet snakker hun ham etter munnen og forsøker å fremme hans muligheter så godt hun kan.

Kan det være produktet det er noe i veien med?

Fordi Skarteveit og VG har solidarisert seg med en politikk som blir mer og mer fasade og hykleri, må hun angripe de som lager riper i lakken: rights. no og document.no.

Hjerpset-Østlie var fair nok til å si at document.no har over 200.000 lesere. Er ikke utviklingen – også rights opplever økte lesertall – et tegn på at noe skjer? Er det ikke del av samme trend som med Brexit og Trump?

Norske medier gjør felles front mot «utviklingen». Det er det samme som å melde seg ut av sin tid.

En vesentlig del av opprøret skyldes mistillit til mediene. Den lave tilliten er noe som nevnes, men man søker forskersvar på det. Forskersvar er blitt et annet ord for bortforklaring. Man vil ikke se de nærliggende årsakene: Dårlig, mangelfull eller villedende dekning av saker leserne ser eller kjenner på kroppen. Man kan ikke fake et terrorangrep. Når dekningen går ut på å bortforklare ,synker tilliten til mediene. Det samme gjentar seg på mikronivå i folks nabolag.

Derfor faller tilliten. Når folk som tør å si fra blir hengt ut, er begeret fullt for mange.

Det er der vi er nå.

Mediene vegrer seg, stritter i mot det eneste som kunne reddet dem: Å se seg selv i speilet.

I stedet spør de: Hvem er vakrest i verden her?

 

Les også

Våre egne republikanere -
Kan ikke finne bryteren -
- Frihet er gudsbevissthet -
Kompromitterende møte -
Ikke helt -
Utøya mot mediene -