Kommentar

Forsvarer John Christian Elden vil gjøre rettssaken mot Arfan Bhatti til en politisk sak. Han vil vise at Israels oppførsel forklarer Bhattis raseri, slik at han fremstår som en skakkjørt idealist. Kåre Willoch er innkalt som fagvitne.

Det svirret mange uklare meldinger gjennom luften igår: Eldens strategi appellerer til og sammenfaller med holdninger som er utbredt blant flere i meningseliten. Det er ikke tilfeldig at Kåre Willoch er innkalt. Willoch har i lengre tid snakket om at Israel nedkaller en katastrofe over sitt hode hvis det ikke legger om kursen. Rettssaken kan bli et sannhetens øyeblikk for flere enn Bhatti.

Norske Midtøsten-journalister og redaksjoner generelt har i lengre tid vært på en glideflukt mot Hamas og en forståelse for radikal islam. Der PLO stoppet opp og reagerte på den politisk-religiøse fanatismen, har flere på venstresiden sett nasjonal frigjøringskamp. Andre, med vår egen utenriksminister i spissen, har sett «nødvendighet».

Resultatet er at den offisielle norske virkelighetsoppfatningen er selsom og i utakt med internasjonale perspektiver. Den mangler andre fortolkningsmuligheter, da disse river bena under ens egen. Resultatet er økende autisme, som finner legitimitet i det problematiske Irak-eventyret og Bush sine feilgrep. Beviser ikke det at man har rett? er det underliggende spørsmålet.

Konflikten kommer hit

Beundringen for og dyrkelsen av palestinerne har vært noe på avstand. Det er det ikke lenger. Problemene er nærværende. Kanskje er det derfor man stritter imot karikaturtegningene. Det er ikke bare tegningene man er imot, man er imot at Midtøsten kommer til ens egen bakgård. Man vil ikke ha israelske tilstander. Men sorry! Det er ikke opp til den norske regjering eller den norske eliten å bestemme det. Man må gjerne innbille seg at det er de dumme danskenes skyld og tro at problemet forsvinner hvis man oppfører seg annerledes. Det gjør det ikke.

Det er samme holdning som gjentar seg overfor filmen «Fitna».

Folk i vesten stikker hovedet i busken i håb om, at virkeligheden forsvinder omkring dem.

Logikken er jo gribende.

Niels Lillelund treffer spikeren i Jyllands-Posten. Det er ikke noe nytt i filmen, sier han. Men reaksjonene viser at det er det likevel, for de pene menneskene får kolerisk anfall. De har ennu ikke tatt virkeligheten inn over seg.

Men reaktionerne på hans film forlener den med et selvopfyldende skær. Det er den forargede offentlighed, det er alle de pæne, tolerante mennesker, der besjæler Wilders produkt med betydning, og det er selvfølgelig vældig ironisk. Hans påstand er, at islam kvæler friheden, og han kan som en anden Grundtvig slå sig for brystet med ordene: Jeg er selv beviset.

Parallellen til Michael Moore er slående. Der det politisk korrekte borgerskapet besvimte av henrykkelse over Moores raljering med Bush, rygger de tilbake for den virkeligheten Wilders presenterer.

Forskellen på Moore og Wilders er den reaktion, de afføder, og den er i sig selv langt mere illustrerende end nogen film. Når man basher Bush, vinder man priser og klapsalver i Cannes. Når man basher islam, får man enden på alvorlig komedie, og en dånende vestlig offentlighed må have lugtesalt, mens de skræmte som harer søger at opfinde vigtige og principielle og voksne begrundelser for ikke at ville bringe filmen.

Den er samme problematikk i Bhatti-saken, og trangen til bortforklaring er synlig. Aftenpostens Harald Stanghelle bagatelliserte Bhatti både i skrift og tale, og antydet ungdommelig selvskryt og overmot som en forklaring. Programleder i Dagsnytt Atten Alf Hartgen kretset rundt det samme og ville nærmest ha advokat Harald Stabell til å spå et nederlag for PST på sakens første dag.

Ideologiske fellow travellers

Den ene komponent er fortrengning. Den andre er ideologisk «medvirkning» og her utmerker Norge seg. Antistoffene er svake. Forståelsen for og romantiseringen av vold har gått fra 70-årenes PLO og Svarte September over til Hamas og radikal islam.

Det er resultatet av årevis med journalistisk og forskningsmessig ensidighet. Hva skal vi med Bondeviks fredssenter når problemet befinner seg på hjemmebane? Det er samme mentalitet vi ser når forskeren Arne Strand idylliserer Taliban og sverter Karzai-regimet, godt hjulpet av en kampanjejournalist fra NTB.

Denne omfavnelsen, denne utstrakte hånd til ekstremismen, til Vestens fiender, blir idag møtt av en annen bevegelse: politisk islam, som har konstituert seg som en faktor i norsk offentlighet. De er backet opp av en bred bevegelse i utlandet.

Alt løper sammen: virkelighetsfortrengningen, voldsromantikken og ønsket om dialog med politisk islam. Det gjør Norge til et merkelig sted. Det er flere enn Bhatti som står i tiltaleboksen.

Kommentar: Vestligt selvsving over «Fitna»

Les også

-
-
-
-
-
-