Sakset/Fra hofta

Debatten går livlig og intenst om dagen. Jeg må si innleggene jevnt over er saklige og seriøse. Tonen er ikke giftig, men «civil». Det tror jeg overrasker en del mennesker. De venter at slik debatt forfaller til adjektiver og stempling. Jeg synes å merke at mange er åpne for at virkeligheten er mangtydig, men at det ikke betyr at man skygger unna å trenge til bunns i farene ved dagens konflikter. Lars Gule har vært en sparringspartner, og nå har også Hylland Eriksen meldt sitt besyv. Det skjerper tanken. Jeg synes folk tar utfordringene bra. Mye er et spørsmål om definisjonsmakt: hvem setter dagsorden og hvem definerer begrepene. Jo, mer vi tør å granske vår egen kultur og andres, jo sterkere står vi. Det er mulig å innta mange posisjoner, og identiteter – i forhold til religion og verdier, historier og bakgrunn. Det er måten de sys sammen på, som er bestemmende for om det er en skapende balanse, og man er «connected to the world»., om man har integritet. Mange mennesker er grundig lei det de får servert fra offisielt hold. Det rommer ingen slik spenning, ikke kryssbefruktning. Tvertimot er det satt klare grenser for hva man får si. Dette er selvfølgelig en verden de som setter standardene ikke kjenner eller vil kjennes ved. Det koster virkelig å dele slike oppfatninger som forfektes blant annet på disse sidene. Folk er blitt innkalt til medarbeidersamtaler på grunn av en artikkel fra dette nettstedet. Trykket er stort, men det burde alle som har vært innom norske medier og akademia kunne fortelle om. Det eksisterer en forestilling om at vi lever i et ultratolerant samfunn, hvor ytringsfrihet ikke trenger debatteres. Men det er langt fra virkeligheten.

De problemene vi forsøker å ta opp her, og som folk tydeligvis er opptatt av, blir først synlige når man legger informasjonen ved siden av hverandre, og ser det i sammenheng. Prosessen har gått så lenge og mengden av informasjon er så stor, at folk har begynt å bli urolige. Men ennå har ikke problemstillingenes omfang gått opp for folk flest. Hvis det er tendenser til segregasjon i europeiske storbyer, hva betyr det? Vi kjenner det fra Nord-Irland, og der betød det vold. I dagens kontekst er det konflikter i Midtøsten som spiller med. Det sies om Midtøsten at man frykter at konfliktene i Libaon, de okkuperte områdene, Jordan, Egypt, Saudi-Arabia og Irak og Iran skal begynne å interagere og forsterke hverandre. Den prosessen har begynt. Derfor er en palestinsk borgerkrig farlig, og forsøket på å velte den valgte regjeringen i Libanon. Nils Butenschøn snakket idag om hvor udemokratisk Mahmoud Abbas opptrer og bebreidet Stoltenberg for hans partiskhet! Før bebreidet man regjeringen for å favorisere Israel. Nå er det en Fatah-president som er den stygge ulven. (Hamas trenger ikke åpne noe interessekontor i Norge med slike sympatisører innen akademia og journalistikk.)

Grunnen beveger seg, og vi slynges inn i noe vi ikke aner rekkevidden av.

Vi har nok med å følge med på og beskrive det som skjer. Vi trenger ikke være Kassandraer og spå om fremtiden. Det er nok å henge med på det som skjer.

All leseraktiviteten er oppmuntrende. Den siste tiden har det også vist seg at det er en viss påvirkning overfor de etablerte mediene. Det er ikke lett å få inn artikler, men forsøk å skrive direkte til journalisten/e som skrev artikkelen, Hold en saklig og nøktern tone. Det biter mye mer enn folk tror. Hvis man kan peke på hva journalisten har utelatt, eller «glemt» å spørre om, ledende spørsmål, – så er det som å bli tatt med buksa nede.

Nettet er som å opptre på den store scenen Shakespeare snakker om. Enten aktørene vil eller ikke, er alle som deltar utstilt. Nettet har sin egen transparens. I Norge blir blogger stadig latterliggjort. La oss la journalistene føle at strømmen idag går begge veier. At alle blir eksponert, og det er noe annet enn ekshibisjonisme.

Spørsmålet om negativitet opptar meg. Det er klart jeg tenker over at vi skriver mye negativt om bestemte grupper av mennesker. Men hva er alternativet? Jeg synes svaret må bli at man minner seg på at det er mennesker vi snakker om. At vi ikke glemmer å se enkeltmennesket. Det betyr at vi ikke dynger på med negative saker. Det er faktisk mye vi ikke refererer. Og noen ganger er det nødvendig å gjøre helt andre ting, og gå i skauen med bikkja.

Endelig er det hvitt!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også