Kommentar

Senest onsdag sto inkluderingsminister Audun Lysbakken i NRK og sa i debatt med Siv Jensen at integreringen går overraskende bra, det er Frp og tilsvarende som alltid må fokusere på det negative. Regjeringen foretrekker fugleperspektivet, der synes ikke detaljene.

De må andre ta seg av. En av dem er statsviter Karl-Eirik Kval som i en artikkel i VG forteller om sine erfaringer, som sensor i videregående og som far i dagens Oslo.

Kval slår fast det statistiske faktum, som er synlig for alle som vil se:

Finnes det en eneste hovedstad i verden som i løpet av de siste tiårene har fått endret sin befolkning slik at 40 prosent av barn og unge har innvandrerbakgrunn? Jeg tviler på det.

Enkelte tegn tyder på at noen av utfordringene med innvandring kan gå bra. Men det finnes også klare tegn på det motsatte. I sommer var jeg sensor i muntlig i samfunnskunnskap ved en videregående skole i Oslo. Samtlige elever hadde innvandrerbakgrunn. Alle var født og hadde vokst opp i Norge. Flere av dem snakket dårlig norsk. Ordforrådet var elendig, ordrekkefølgen var gal og de brukte feil kjønn på en rekke ord.

Hva skyldes det? Er det storsamfunnet skyld? Forklaringene er mer nærliggende, prosaiske og derfor «håpløse» i sin enkelhet.

Sammenhengen er sannsynligvis slik: De har vært hjemme med mor til de begynte i første klasse. På skolen var det få elever med norsk bakgrunn, de holdt seg til sin egen gruppe og snakket nesten ikke norsk .

Hjemme leses det ikke norske bøker, ikke norske aviser, høres ikke på norsk radio eller ses på norsk fjernsyn. Deres eksponering for norsk språk og kultur har vært minimal, praktisering av det norske språket likedan. De forblir tilnærmet analfabeter i norsk kultur og dårlig i det norske språket.

Det bildet som her manes frem ligger milevidt fra det som Audun Lysbakken tegner. De tangerer ikke hverandre en gang, og jeg vil tro: Lysbakken kvier seg for å stifte bekjentskap med denne virkeligheten, den er en blindgate. Hvordan skal disse barna komme ut av sin situasjon når de norske barna forsvinner fra skoler og barnehaver? Og når fagpersonalet erstattes med mennesker fra deres egen kultur, som heller ikke er sterke i norsk, og har samme distanserte forhold til norsk kultur? Da kan Jonas Gahr Støre snakke om mangfold og berikelse så mye han lyster, det blir ikke sannere av den grunn. Allerede i dag er det pinlig for den som følger med og vet.

Men journalistene greier ikke konfrontere politikerne og be dem slutte med å holde festtaler.

Det som dukker opp på radaren som et konkret spørsmål for mange norske og utenlandske foreldre som ønsker en fremtid for sine barn, er: Hva gjør vi?

Disse spørsmålene kommer ikke til å forsvinne. Tvert om. Vi står bare på terskelen.

Min datter går i en klasse med tre elever med norsk bakgrunn. Hvilke konsekvenser vil det ha for hennes skolegang? Vil hun få de utfordringene hun fortjener, eller vil listen bli liggende der hvor de er som knapt kan norsk når de begynner på skolen? Skal jeg gjøre som mange andre, ta min datter i handa, halen mellom beina og flykte til en annen del av byen? Eller skal jeg ta det samfunnsmessige ansvaret jeg mener flere av oss bør ta og forsøke å bidra til at integreringen av innvandrerne går best mulig?

Hvordan gjør man det? Det er et stort lerret å bleke, og det monner lite om en familie ofrer barna. For slik vil de fleste unektelig oppleve det, at de reduserer deres sjanser til å lykkes.

Konsekvenser

Her dukker et ord opp som politikerne nok skal få høre mer av: konsekvenser.

Man laget ikke konsekvensanalyser på det største sosiale og politiske eksperiment i nyere norsk historie. Men nå melder konsekvensene seg likevel. Det er som Ayn Rand sier: man kan løpe fra virkeligheten, men man kan ikke løpe fra konsekvensene av å løpe fra virkeligheten. Det er der vi er nå: konsekvensene av å løpe fra virkeligheten er ved å slå inn med full styrke.

Oppveier

For å slippe unna slike ubehagelige spørsmål anvender man ekvivalens-tenkning, der det gode oppveier det dårlige. Men hvordan kan to gode elever oppeveie fem dårlige, spør Kval.

I den norske debatten om innvandringens konsekvenser og utfordringer handler det hele tiden om å finne positive tegn og forsøke å få dem til å veie opp for de negative. To av elevne jeg sensurerte ved ovennevnte skole fikk karakteren seks, de var svært dyktige og det var gøy å høre på dem. Multikulturalistene vil straks gripe tak i dette og si: Altså går det ikke så verst! Som om de to skulle veie opp for alle de andre som ikke er integrert og fratatt muligheten til å gjøre det godt i det norske samfunnet.

Debatten om norske verdier og norsk kultur er flat og går i ring. Man later som om man ikke forstår hva det er.

Kultur finnes på flere nivåer. Det vanskeligste er den humanistiske, den anstrengelsen forfattere og kunstnere har gjort, ved å sette en standard i sitt arbeid. Dette er ikke noe man bare kan kopiere, hver enkelt må ta det til seg, sier Kval. Det er kloke tanker. De som lager forfatterjubileer ser ikke ut til å ha forstått denne vanskelige prosessen. Jubileene og festivalene er utvendige, og det skrives eller sies ikke noe som forteller oss hvorfor kunstneren var stor.

Hvis vi ikke vet det selv, hvis vi selv begynner å miste tråden, hvordan skal da analfabetisert ungdom få tak i den?

Disse mønstrene begynner nå å avtegne seg klart. De skal bli mye tydeligere i tiden som kommer.

Befolkningsendringen som foregår i Oslo i dette øyeblikk er sannsynligvis den mest grunnleggende og omfattende som noensinne har foregått i byens historie.

Likevel er den knapt tema. Lysbakken nekter å diskutere på Frps premisser, og snakker om generalisering og gruppetenkning. Det vil han ikke være med på.

Kvales artikkel viser at det finnes folk der ute som ser hva som foregår. Spørsmålet er hva slags respons de får: vil avisene tillate flere innlegg, flere rapporter fra grasrota? Vil Kvale bli tilkalt som sensor neste år?

Artikkelen: Det handler om humanisme, av Karl-Eirik Kval sto i VG 1. september 2010

Så introduserer Kval et tema som nok sjokkerer de fleste fra det gode selskap: et titt ut stuevinduet ut mot den råe verden.

Et russisk skip ble i sommer kapret utenfor Somalia. Mannskapet ble befridd av russiske spesialstyrker. Kaprerne ble satt i en båt og overlatt til seg selv, midt på det åpne hav. De led en smertelig død. I Russland leet man ikke på øyelokket. I andre land var det heller ingen synbare reaksjoner. Slik er målestokken i mange land. Humaniteten omfatter ikke forbrytere og pirater.