Kommentar

Så var tiden kommet til at Anders Behring Breivik skulle forklare om den mørkeste stunden – de halvannen time han drepte ungdommer på Utøya.

På den ene siden selve handlingen, det han gjorde, som er så forferdelig at selv den som ikke er personlig berørt, kjenner pusten av mennesker i dødsangst.

Det var det verste ved beskrivelsen: ungdommenes forvirring, panikk og dødsangst, og Breivik som selv i denne situasjonen er kalkulerende.

Bejer Engh leser ham meget godt, hun får frem at han hele tiden hadde et valg, at hans versjon ikke stemmer. Han kunne ha stanset, og de begrunnelsene og forklaringene han gir er heller ikke konsistente.

Breivik har under hele denne uken sagt at han for flere år siden forberedte en selvmordsaksjon. Men det som går igjen i hans egen fremstilling er at han ikke ønsket å dø. Derimot var hans lyst at andre skulle dø, meget sterk.

De ideologiske begrunnelsene han gir virker tynne/svake. Han ville sende et signal og advarsel til myndighetene, og antyder en grense for volden. Men da han slapp seg selv løs, fantes det ingen grense.

På et tidspunkt sier han at hvis han hadde hørt på radio at 12 mennesker var drept av bomben mot Regjeringskvartalet eller at H-blokka kollapset, så ville han ha kansellert Utøya. Han forsvarer seg med at han hørte på P4 mens han satt i Doblo’en og da de meldte at bygningen sto og at «bare» én var drept, så fortsatte han. 12 var tallet som skulle få myndighetene til å våkne.

– Men hvorfor stanset du ikke da du hadde drept 12 på Utøya, spør Bejer Engh.

Svaret var svevende, og det skinner gjennom at Breivik ville fortsette. Han ville ta alle.

Medlidenhet sparer han til seg selv. Han sier det var «forferdelig» det han så, og sier hans hjerne ble traumatisert. Det er et merkelig teknisk språk: hjernen hans sletter minne for å beskytte ham. De fysiologiske prosessene er noe som løper uavhengig.

Men det er subjektet Breivik som dreper ungdommene, og som fortsetter. Det var det han ville.

Han forteller villig vekk i detalj om hvordan han skjøt ungdommene i hodet på kloss hold.

Besluttsomhet

Han begynte dagens redgjørelse med å forklare hvordan han satt på et avsides sted og ventet til klokken ble 16.55, da han trodde fergen skulle gå over til øya. Men fergen var innstilt pga bomben i Oslo. Breivik får en av vaktene til å tilkalle båten. Han husker mange detaljer om hvordan han var redd for at noen skulle granske de falske politi-ID han bar.

Han er forberedt på mange eventualiter, men bommer når han tror det er væpnede vakter både på brygge ved Utvika og på Utøya. Han har ikke bakkekontakt.

Monika Bøsei er med MS Thorbjørn som kommer for å hente ham. Hun forteller at det er en politimann på øya, Martin Berntsen. Breivik får ut av henne at han er i sivil og ubevæpnet.

Grensen

Han er en forkledt politimann som drar over til en øy for å drepe ungdommer. Breivik er klar på at det første skuddet mot Trond Berntsen er det avgjørende steg. Han beskriver øyeblikket da han hever Glock’en mot Berntsen som en evighet. Han sier han hørte hundre stemmer inn i hodet hans si «ikke gjør det», og kroppen hans stritter imot. Han var så sen at Bøsei sa «du må ikke peke på ham». Så trakk Breivik av.

Breivik har ikke problemer med å fortelle i detalj om hvordan han drepte. Beskrivelsen av hva som skjedde med ungdommene var livaktig. Man kunne se scenene foran seg. Det er scener man helst ikke skulle ha på netthinnen. Hvordan de etterlatte og pårørende har greid dette, hvordan man selv ville reagert, kan man bare ane.

Det lå en sorg over dagens forklaring. Bistandsadvokatene og aktoratet forsøkte å få ham til å tenke over at det var unge mennesker han henrettet.

På et tidspunkt sa Breivik at han hadde tenkt at ikke alle han møtte var Ap, men sivile. Det var ordet han brukte.

Det er da man hører en sten falle.

Les også

-
-
-
-
-

Les også