Nytt

En lang og utfordrende straffesak er nå over. Et par praktiske ting. Jeg har visst en tendens til å snakke fortere og fortere. Jeg må minne meg selv om det. Tolken har lovet å banke i boksen.

Arntzen: Har tolkene et eksemplar?

BE: Det har de. Selv om mye av faktum ikke er omstridt skal Holden og jeg oppsummere mye av bevisføringen. Forsøke sette det inn i sin ramme.

Fredag 22 juli er fortsatt et nasjonalt traume. Tusenvis er fortsatt berørt og mange er traumatisert for livet. Midt i dette traumet skal en gjerningsmann stilles for retten, en sak som dette utfordrer rettssysemet. Igår ble den tatt tilbake der den skal være. (red. amn. to etterlatte fortalte om sitt tap)

I et ønske om å få et klart svar på tiltaltes psyke er disse realitetene blitt skjøvet litt i bakgrunnen, og der skal de ikke være. Det er viktig at disse detaljene ikke glemmes eller skyves til side. De må iakttas av retten og nedfelles i dommen. Den foreliggende dom vil danne grunnlag for forlengelse, enten det er ved forvaring eller tvungent psykisk helsevern. Dommens behandling er derfor viktig for fremtiden.

De som har vært hardest rammet har vært betydelig bidragsytere til at saken kunne gjennomføres. De har vist en livskraft vi har trodd ikke var mulig, de har sagt at livet skal fortsette.

Handlingene er så grusomme at de går langt ut over vår fatteevvne, jeg må minne meg selv om at dette har vært virkelighet.

Det som gjør det ekstra ille er at det ikke er utslag av et øyeblikks impuls, men en nitidig planlegging gjennom år, hvor ønsket om drepe flest mulig har vært en sterk drivkraft hos tiltalte.

Tiltalte har angrepet et system han forakter, og i dette så blir de døde til mer eller mindre tilfeldige ofre. Som etterlatte Tor Østbø formulerte igår. «Vi føler oss rammet som nasjon fordi de døde representerer oss alle.» I Østbøs forklaring finner vi et bindeledd mellom de rystende enkeltskjebner og Det store Vi. Terrorhandlingene rammet vårt åpne samfunn som vi alle seter høyt. Østbø igjen: han snakket ikke bare om hans personlige tragedie, hans sterke vilje og ønske om å bevare vårt samfunn, han sa: «jeg er fortsatt villig til å ta den risikoen.»

For et par uker siden hadde vi en fra justisdepartemenet som nærmest var blitt blind. Han ble spurt: står du fast ved dine oppfatninger om kriminialormsorg? og han svarte: Jeg viker ikke en tomme.

I Norge har vi fire vilkår for at noen kan straffes

Det må foreligge en handling som rammes av et straffebestemmelse, det må ikke foreligge nødrett, det må foreligge subjektiv skyld og gjerningsmannen må ha vært tilregnelig.

Jeg vil i min prosedyre ta opp faktum, min kollega vil ta opp tilregnelighet. Ingen av oss vil berøre nødrett. Til tross for at det var det han påberopte seg.

Før jeg går inn på vilkårene, finner jeg grunn til å berøre et par forhold. Siden det er mange som er opptatt av saken og følger med, og gjør seg sine tanker og meninger om hvordan en retssak skal fungere:

1. Hva er påtalemyndighetens oppgave? Jo, som vi har forsøkt å formulere – vi er pålagt objektivitetsplikt. Under etterforskningen, og under hovedforhandlingene i retten. Den innebærer at vi må innhente opplysninger som både taler for og mot at vilkårene for å straffe er til stede. Selv om denne saken er noe av det verste vi har sett i moderne tid, har det vært påtalemyndighetens klare syn at den skal behandles som alle andre straffesaker. I tråd med våre nedarvede rettstradisjoner.

Kort til hva denne rettsaken ikke kan besvare

I alvorlige straffesaker skulle vi ønske at vi kunne gi svar på alle spørsmål, men som i mange andre må vi erkjenne, vi kan ikke gi svar på:

Hvorfor skjedde dette?
Hvordan kunne en mann gjør så ufattelig mye skade?
Hvordan ble medborgeren til denne drapsmaskinen?
Er han syk eller ikke syk?
Hvor mange forsøkte han å drepe? Det vil jeg komme tilbake til

Mange spørsmål er og vil forbli ubesvarte. Det er en vond og vanskelig situasjon.

Noen spørsmål retten ikke skal besvare:
Mediedekningen har vært historisk, parallelt. Derfor er det grunn til enkelte presiseringer. Spørsmålet om politiets responstid er ikke gjenstand for vurdering i en straffesak. Det betyr ikke at ikke vi forstår at det er spørsmål som plager de berørte.

Så har det vært diskutert sterkt rundt tilregnelighetsreglene. En debatt hvor man ikke skiller på er og bør. Hvordan reglene bør være er et spørsmål for lovgiver og ikke noe en dømmende rett skal ta stilling til. Vi må forhold oss til gjeldende regelverk. En del debatt rundt rettsmedisinsk kommisjon, det har vært debattert hvordan denne kontrollen bør foretas og om reglene er gode nok. Det er også et spørsmål for lovgiver. Det vi skal komme tilbake til er kommisjonens arbeid innenfor dagens regelverk.

Videre debatt om sikkerhet ved alternativene forvaring eller tvungent psykisk helsevern. Eventuelle sikkerhetsmangler er spørsmål for lovgiver.

Retten er suveren, det betyr ikke at man kan legge vekt på alt. Retten er bundet til å forholde seg kun til de opplysninger som er kommet frem i retten. De opplysninger skal de vurdere ut fra de anvisninger høyesterett har gitt ut for anvendelse av dette regelverket.

Allmennhetens krav om et bestemt utfall kan ikke være bestemmende. Rettfølelse kan ha betydning for lovgiver, og lovutforming, men ikke i retten. Det betyr ikke at vi ikke tar debatten som pågår på alvor. Dette er det viktig å få presisert.

Systemet er slik at dersom de regler vi har skulle vise seg å være i utakt med rettsfølelsen så er det spørsmål som justismakten er pålagt å ta opp med myndighetene, men det kan først skje i etterkant.

Faktum er ubestridt langt på vei. En uvanlig situasjon. Vi er enig om faktum, med unntak av Knight Templars (KT) eksistens, og tidspunktet for planlegging.

Det er ubestridt at tiltalte i 2006 flyttet hjem til sin mor og bodde der i fem år frem til 2011. Han hevder at hans tanker om å bruke vold startet allerede i 2002. Han beskriver at de kom etter kontakt med grunnleggerne av Knights Templar. Alt som skjedde i hans liv etter det var førende for hans liv frem til 22/7. Han har fra pågripelsen og frem til nå sagt at han kom i kontakt med en serbisk krigshelt i Liberia, og av ham ble sendt til London på et ordineringsmøte, der han får i oppdrag om å skrive et kompendium. De skal ta utgangspunkt i en korsfareridentitet. Han får notater som danner grunnlaget for bok 3. i Kompendiet. Senere i 2004 møter han andre i Baltikum. og sier det er to andre celler i Norge.

Vi deler ikke tiltaltes syn på at det eksisterer en logisk linje fra serberen, London og frem til 22/7. Dessverre passer ikke det bildet han har tegnet av seg selv med det terrenget som er hans livshistorie.

Da han ble pågrepet og i avhørene beskrev nettverket, ble disse opplysningene tatt på største alvor. Det var først da vi ble nærmere kjent med denne mannen og han skulle plasseres inn i dette nettverket at logikken forsvant. I stedet for frykt tegnes et bilde av en mann som ut fra ønsket om å bli noe stort laget seg et uoppnåelig mål.

Han har uomtvistelig vært på turene, men de hadde et annet innhold. Virkeligheten er blitt til coverhistorier.

Hva passer ikke i hans beskrivelse av seg selv?

Hvem var denne krigshelten? Tiltalte den gang 23 år, jobber med telefonsalg, bor i kollektiv, har ikke gjennomført artium og militærtjeneste, han lever et normalt liv med venner og bekjente, dette er mannen som sammen med noen av Europas mest briljante militære strateger, ble valgt ut til å lage et nytt revolusjonært terrornettverk. De velger ham selv til å skrive K. fordi han hadde den nødvendige kredibiliteten til å gjøre det. Dette følger av lenestolsgeneralsprinsippet har tiltalte forklart. Enda mer utrolig blir historien når man hører grunnlaget for KT. NATOs bombing var dråpen som fikk det til å renne over.

Serberen skal ha valgt seg ut en mann fra NATO-landet Norge, som er medlem av et parti som støtter bombingen. En mann som fortsetter i Frp og fortsatt støtter USA.

Når tiltalte i avhør i 2011 ikke husker Frps syn på Kosovo, så blir historien absurd.

Liberia: Vi har hørt om denne turen som etter vårt syn var for å kjøpe diamanter. Vi har hørt om diamanter før og etter turen. Vi har hørt bestevennen fortelle at han var med å investere penger. Vi har hatt Alpha Kallon beskrive at det var for å kjøpe diamanter. Ingen av disse faktabeskrivelsene får tiltalte til å vike en tomme. Han fastholder at det kun var et cover for den virkelige grunnen til reisen. Kjøp av diamanteffekter etter at han kom hjem er ifølge ham selv for å styrke coveret, som ifølge ham, ingen har stilt spørsmålstegn ved.

Turene til Baltikum er beskrevet som trainingcourses, han skal ha møtt mange mennesker fra en rekke land.

Tidsangivelser umuliggjør det innholdet, likevel tviholder han på påstanden.

Vår påstand: vi kan se bort fra KTs eksistens. Når KTs eksistens faller, endrer det tidspunktet for når han begynte å tenke på vold.

Når begynte planleggingen av 22/7?

Vi fester ikke lit til at det skal ha vært en rød tråd fra 2002 frem til 22/7.
Vi mener han levde et normalt liv frem til 2005/06. Han flytter ikke hjem for å planlegge terror. Hva støtter et slikt standpunkt?

Han sa da han ble pågrepet at han hadde gruet seg til denne dagen i to år.

Han sier til Husby/Sørheim: fra 2007 skrev jeg del 1 og 2, og bok 3 vokste frem mens jeg skrev i 2009.

Denne forklaringen stemmer derfor med det han har sagt i avhør.

Venner hører om bok, men det gjelder kun islamisering av Europa.

Venner sier at når de leser bok 3 så føler de at den ikke er skrevet i sann tid.

Spill: Vi mener historien om martyrgrave er en etterrasjonalisering.

I mars 2008 skrev han på en WoW-logg: har spilt nonstop i to år og er i ferd med å gå over til et annet spill.

September 2009 starter med å kjøpe uniform. Mye tyder på at planleggingen begynte første halvår 2009. Han har hatt et sterkt ønske om å skade et stort antall mennesker. Han hadde tanker om å dra til SKUP-konferansen, han hadde tanker om flere bomber, han har under planleggingen planlagt hvordan han kunne ta liv av flest mulig mennesker. Han ender opp med å plassere en bombe i Regjeringskvaratalet og velger Utøya mai/juni samme år.

Når det gjelder de skadde i Rkv. og Utøya: jeg kommer ikke til å gjennomgå enkeltdrapene, hvert drap er nøye gjennomgått i retten, og sist men ikke minst, den beskrivelsen som er gitt, er ikke bestridt av forsvaret.

Starter med Rkv.

Rkv.-eksplosjonen drepte 8 mennesker, forbipasserende og ansatte i departementene. I tillegg ble ni personer utsatt for drapsforsøk, vitner har selv sett hvordan det har artet seg. Flere er skadet for livet.

Det var 250 personer i høyblokka, 75 mennesker var på gateplan. Som det fremgår av tiltalen, så ble en lang rekke av disse reelt utsatt for drapsforsøk. Vi klarer ikke tallefeste hvor mange, derfor har tiltalen fått den formen den har, men vi har hatt vitner i retten som befant seg i nærheten av bomben, og vi ble senest i går minnet på hvordan tilfeldighetene avgjorde liv og død.

Utøya Etter at bomben hadde eksplodert, fortsatte tiltalte sin plan, aktor tror ikke på at han hadde innstilt Utøya hvis flere var blitt drept i Rkv. Det som fulgte overgår det vi hadde trodd var mulig av utstudert ondskap. Under påskudd av å være politi som skulle informere om det som hadde skjedd i Oslo, valgte han en øy, avskåret fra fastlandet, og han sier selv at han ønsket å jage alle på vannet for å drepe dem.

Noen generelle beskrivelser av de 80 minuttene som foregikk på øya: selv vitneforklaringene kan bare bli et avbleket bilde av det som foregikkk der ute, vi kan bare ane frykten og angsten. Det er vanskelig å finne ord da han beveget seg der ute med kun ett mål for øye: å drepe flest mulig. Vi vet at han traff 33 personer i tillegg til de 69 han greide drepe. De fleste ble truffet av flere skudd, svært mange av dem i hodet

Han forvirret de skremte ungdommene med å si at han var der for å hjelpe, og han lokket dem frem fra sine gjemmesteder, bare for å drepe dem.

Han ringte politiet kl 1800 for å si at han ville overgi seg, i bok 3 skriver han at slike beskjeder kan være en måte å skaffe seg tid på.

Det mest ubeskrivelige er hans ord om det han gjorde, han er helt upåvirket av det han gjorde. Han forteller hvordan de ba for sine liv, og hvordan han nøye forsikret seg om at de var døde. Han gikk bort og skjøt dem en ekstra gang for å forsikre at de var drept.

Han beskriver – hvordan han lader om, mens ungdommene venter på at han skal drepe dem.

Når tiltalte forteller dette er det nesten så vi ikke kan tro at det er virkelighet.

De døde var for det meste unge på vei ut i livet. 56 av de drepte var under 20 år.

Da de var her og vitnet beskrev de ikke bare sin egen opplevelse, men også hvordan de mennesker var som ikke kom hjem den dagen.

Ved de overlevendes vitneprov har vi fått høre om heltemot og redsler, opplevelser de må slite med resten av livet, de har måttet se venner bli drept, noen har hatt dem over seg, disse sanseinntrykkene må de overlevende leve med resten av livet,

Så noen kommentarer til antall drap; det foreligger 69 overlagte drap og en rekke overlagte drapsforsøk, alle under skjerpende omstendigheter.

Som det fremgår forsøkte han å drepe mange av de som var på øya, ut over de 33 som er med i tiltalen er det vanskelig å konkretisere det, vi har forsøkt å finne ut av det. Svært mange av dem ble utsatt for reelt drapsforsøk.

Grunn til å nevne to: Håkon Ødegaard og Andreas Dalby Grønnesby, begge døde i flukt fra tiltalte, mn ingen var i nærkontakt med tiltalte da de døde. Bakgrunnen for at jeg mener tiltalte skal dømmes også for dem, er ut fra hans bevisste ønske om på drepe flest mulig. Det fremsto for tilalte som påregnelig at guttene skulle dø på den måten de gjorde.

Så vil jeg si noe om skyld. Når det gjelder paragraf 47 a; drapsforsett og terrorforsett

Det er tatt ut tiltale for overlagte drap, de må være planlagte, overlegg, skjedd med hensikt.
Det er ikke tvil her om at det er overlagt

Terror 147a – det må være terrorforsett. Handlingen må ha skjedd med det forsett å forstyrre utøvende myndighet eller skape frykt i befolkningen.

I denne sakn kan vi trekke det lenger: Han ønsket at det skulle skje. Men loven krever ikke et slikt hensiktsønske.

R.kva: Begge oppfylt

Utøya: Ønsket å skape alvorlig frykt i befolkningen.

Valg av lovbestemmesle. 147a er aldri tidligere anvendt i Norge, vi mangler anvisninger, vi har derfor med riksadvokaten arbeidet med de rettskilder vi har, påtalemyndighetene er klar på at det foreligger to terrorhandlinger, og ikke naturlig å se dette som ett straffbart forhold, men to.

Begge er sammensatt av en rekke sammenhengende drap og drapsforsøk.

Konkurrens: Om to andre paragrafer skulle anvendes i tillegg. Vår mening er at 147 a dekker 148 og 233. Forarbeidene fremhever at bestemmelsen er en

Når det gjelder paragraf 49 om forsøk, og ikke til terrorhandlingen som sådan.