Sakset/Fra hofta

En journalist fra Aftenposten spurte igår hvorfor jeg satt og stenograferte hva som ble sagt, hvis det ikke var for å legge det ut. Jeg svarte at det er min måte å ta det inn på. Jeg vil gjerne ha med alt.

VGs referat er godt. Aftenposten og NRK trekker sammen, det er mer risikabelt. Men også VG gikk i baret, med Mattias Gardell.

Stenograferingen er derfor til en slags indre bruk, men kan også være nyttig for andre. Jeg har derfor pyntet litt på det og lagt det ut, og mer kommer.

Tanken er at det kan være en referanse blant flere. Det er en slags grunntekst. Skal man ha enda nøyere referat, får man gå til VG. Men VG med alle sine ressurser fanger heller ikke opp alt, dvs. noe av det vesentlige kan gå tapt.

På den ene siden det som blir sagt i retten, referatet, mest mulig ordrett. Men det får ikke med seg mimikk, tonefall og avbrudd fra andre og deres tonefall. Mye av kommunikasjonen skjer indirekte. Dette får ikke et ordreferat med. Det kan bare et våkent menneske få med seg.

Formen på norsk journalistikk tillater i liten grad en slik måte å skrive på. Vi har nyhetssaker og kommentarer. TV forsøker å fylle flatene, men er ganske forutsigbart. Kommentarene er analytiske. Alt som er imellem, fra lukter og lyder til stemninger i retten, hva folk tenker – for det kan man faktisk også fornemme – blir ikke tatt med, og det er ikke av plasshensyn. Det er fordi en slik journalistikk ville latt oss komme tettere på det som skjer, og på menneskene som deltar. Det ville også gjøre journalistikken skarpere. Kristoffer Schau har forsøkt for Morgenbladet, og noe av det han har skrevet har vært riktig bra.

Det er m.a.o en fortelling i fortellingen. Og referatet er bare en grunntekst å memorere ut fra.

Det er ingen tvil om at gårsdagens rettsmøte var skjellsettende. Takket være Ulrik Fredrik Malt. Jeg tror han visste at det han skulle gjøre var av stor betydning, kanskje historisk. Han skulle redde tiltalte ut av en ideologisk forståelsesramme og over i en psykiatrisk. Det lyktes han med. Samtidig fikk han skapt forståelse for Breivik som menneske, som et ensomt menneske som forsøkte å sprenge seg ut av sitt fengsel ved å drepe andre. Det var meget sterkt å høre Malt sitte og nå denne konklusjonen. Da ga for første gang en følelse av forståelse, og jeg ser at også Erik Sønstelie i VG, som personlig har hatt Utøya tett innpå livet, har samme følelse.

En psykiatrisk forståelse kan derfor gi en slags closure. En ideologisk forståelse vil kunne få store konsekvenser for norsk fred og fordragelighet.

Men hva hvis vi ikke hatt fått Malts forklaring? Retten kom til at på grunn av personvernhensyn skulle ikke barnepsykiater Per Olav Næss vitne. Dommer Arntzen presterte å si at det som lå 29 år tilbake i tid, kanskje ikke var så viktig. En utrolig setning.

Døren til barndommen kunne forblitt lukket.

Det er flere spesielle ting som har fått for liten vekt: Faren til Breivik skjøv sønnen fra seg som 15-åring. Han har ikke villet vitne i retten. Men han har heller ikke latt seg intervjue av rettssakkyndige. Det er hårreisende at slikt er mulig, at man kan unndra seg sine forpliktelser som far og borger i en så alvorlig sak. Det sier en hel del.

Som Malt gjorde rede for: Mange verktøy ble fratatt psykiaterne som skulle utrede Breivik. Han lot seg ikke scanne. Dør etter dør ble lukket.

Ut fra et slikt manglende grunnlag var det ubegripelig at Næss ble avskåret fra å vitne.

Men Malt reddet dagen.

Kanskje det er de to dyktige statsadvokatenes fortjeneste, selv om Malt formelt var bistandsadvokatenes vitne. Hva hvis vi ikke hadde hatt Svein Holden og Inga Bejer Engh? I går glitret hun og var i sitt ess under eksaminasjonen av Malt.

Jeg tror Holden og Bejer Engh hele tiden har vært bevisst på psykiatrisporet. De har visst at det er dypt og bredt. Engh har hele tiden hintet til at Breivik ikke er normal.

Men det var Malt som på en fin måte greide å forene psykiatri, strafferett og humanitet. Han avkledte Breivik for åpen rett, men det måtte han gjøre. Det var en stor tragedie som utspant seg i retten, for hvis Breivik er syk, noe han selv demonstrerte med sin opptreden, betyr det at ting kunne vært annerledes: Han kunne fått hjelp, og Utøya hadde ikke skjedd.

Akkurat det må være en tung og vanskelig erkjennelse for mange. Nå handler det ikke bare om hvor forberedt det norske samfunn var på terror, nå handler det også om hvordan man hjelper syke mennesker.

Det er mange fortellinger her. Utgangspunktet er grunnteksten, rettsreferatet, og det vil nå bli lagt ut samme dag. Ikke perfekt, men kanskje med noen vorter og detaljer som sier noe annet og mer.