Kommentar

Den antisemittiske ordvekslingen mellom AUF-ere på Facebook rommer en ufortalt historie som er ekstremt ubehagelig for organisasjonen.

Det er allerede såvidt blitt nevnt en delikat side ved det hele som kanskje var nok til at ingen av de store ville gripe ordentlig fatt i episoden: Khalid Haji Ahmed mistet broren sin på Utøya. Hvem ønsker å skyve en person som har lidd et slikt tap, ut i kulden? Og de andre involverte er svært unge. Har man ikke en viss tabbekvote i den alderen?

Men det er mer som ikke er belyst, og ser man litt nøyere etter er det tydelig hvorfor det var maktpåliggende å tone saken mest mulig ned, slik AUFs fylkessekretær forsøkte ved å si at saken er oppblåst — eller nettstedet sosialdemokraten.no ved å skrive at den ene involverte ikke hadde betalt medlemskontingent på en stund, for på den måten å unngå at organisasjonen heftet for mye ved det hele.

For den usladdede skjermdumpen med de famøse ordene avslører kinkige dimensjoner.

Attenåringen som innleder det hele med å påkalle Hitlers tilbakekomst for at han skal ta seg av de «jævla jødehorene», har nemlig et utenlandskklingende navn, han har kanskje røtter i Kosovo eller deromkring. Og det viser seg at også han er av de overlevende etter Utøya-massakren — han er sågar intervjuet av internasjonal presse i den forbindelse. Man skulle tro at det å være med på sommerleiren vitnet om en tilknytning til AUF som mer enn veier opp for slurv med innbetaling av kontingent.

Nittenåringen som først følger opp med å si at han skal brenne jødene etter at de har sugd ham åtte ganger, har tilsynelatende en lignende bakgrunn som førstemann. Og mon tro om ikke han også er blant de overlevende etter Utøya, for ifølge en lokalavis var han tilstede under rettssaken mot Breivik sammen med personer navngitt som overlevende i andre medier.

Når man så legger til Khalid Haji Ahmeds lite elegante bidrag, har vi altså å gjøre med tre personer med tilknytning til AP/AUF, som alle er Utøya-overlevende, alle har utenlandske røtter og alle deltar i et antisemittisk ordskifte som er «likt» av 40 personer.

Det første man kanskje spør seg er hvordan det kan ha seg at en gruppe av personer som har vært igjennom noe så grusomt, ikke modnet tilstrekkelig av hendelsen til å forstå hva slags ord de bruker. Slår det dem ikke at det de gir uttrykk for ønske om at skal ramme jødene, er beslektet med det som rammet deres egne?

Men det som skurrer mest er kollisjonen mellom to fortellinger: en opplest og vedtatt offentlig fortelling, og en fortiet.

Den offentlige fortellingen er at de overlevende etter Utøya er helter. De representerer en generasjon av mennesker med alle slags bakgrunner som vi kan ha store forhåpninger til. De skal svare på volden med en kjærlighet som strømmer i gatene. På den andre siden har vi personer av norsk opphav fulle av hat som ytrer drepende ord, de er troll som skal sprekke i sollyset fra den samme Utøya-generasjonen, hvis digitale naboskap skal gå hånd i hånd med ytringsfriheten.

Den fortiede fortellingen ødelegger alt dette. For den stygge dialogen demper forhåpningene kraftig, den vitner ikke om kjærlighet, og den inneholder ord av langt verre type enn det man ville ha henrettet et SIAN-medlem sosialt for å ha ytret. På toppen av det hele kommer det fra personer av utenlandsk opphav: Jødehatet er importert til Norge fra Balkan og den arabiske halvøy.

Det blir for vanskelig å forholde seg til hele virkeligheten, så det er best å late som om den skitne delen av den som ikke passer med eventyrversjonen, ikke finnes. Derfor nekter man å ta innover seg det forferdelige: Hatet kan også komme fra Utøya. Flokkvis, nettbasert og ekkokammermessig.

Eksakt hva som strømmer i gatene under denne fortielsen, er ikke godt å si. Hykleri og pinlig berørthet, kanskje. God mentalhygiene er det i alle fall ikke.

Khalid Haji Ahmed har «lagt seg flat», som man sier med et forslitt uttrykk. Med det har han ikke bare lyktes med å forbli i folden. Han har også tatt på seg rollen som prügelknabe på en måte som gjør at det de to ungguttene representerer av lite presentable holdninger i AUF, går fri.

Noe seriøst forsøk på å komme antisemittismen i egne rekker til livs, vitner det ikke om. Denne vil dermed fortsatt næres internt i bevegelsen, både av ideologi og demografi samt et bakteppe av Midtøsten-konflikt og omskjæringsdebatt. Hvordan ansvarlige personer i AUF kan leve med dette, er ikke lett å forstå. Om de ikke assosieres med antisemittisme, så viser det likevel unnfallenhet.

Når pressen heller ikke rører fortellingen som motsier den terapeutiske, kan den klamme idyllen vedvare — norsk offentlighet i et nøtteskall fra Ibsen og frem til i dag.

Ubehaget til tross, det spørs om ikke sex-skandalen i Arbeiderpartiet nesten blir å anse som en befrielse.

For uansett hvordan den nå henger sammen, så består den av velkjente ingredienser. Det er liksom noe betryggende med gjenkjennelige ting som maktkamp, maktmisbruk, fyll, sex og angiveri, attpåtil mellom etniske nordmenn — heldigvis over den seksuelle lavalder. Og man kan kose seg med å drøfte om den åtte år gamle historien virkelig er skandaløs, noe man nok ville ha vanskelig for å forklare en franskmann eller italiener, og det uten å måtte nærme seg de virkelige avgrunnene i menneskesinnet. Denslags passer jo veldig dårlig i selskapelig samvær.

Er man riktig heldig, skyver denne siste såpeoperaen således den meget ekle historien med antisemittismen blant unge AUF-ere på Hamar i bakgrunnen — inntil neste store nyhet utsletter minnet definitivt, eller julefreden så smått begynner å senke seg. Da koser vi oss igjen.