Kommentar

Hvis fremstillingen i Oslo Tingrett igår var en generalprøve før rettssaken begynner 16. april, så strøk pressen. Den vekselvis snubler i sine egne ben og greier ikke motstå sin egen fascinasjon for fenomenet Breivik.

Etter massiv innsats kan vi konstatere at pressen ikke har fått grep på saken. Mediene fortsetter å pumpe saken opp, samtidig som de forsøker å ta ABB ned. Det er selvmotsigende og håpløst.

Dekningen skurrer. Samtidig som pressen fråtser i fenomenet ABB, latterliggjøres han som person. Saken beveger seg sidelengs, den kommer ikke videre.  Det vil si at det ikke kommer noe svar fra journalistene.

Det er et påfallende og merkelig misforhold mellom det enorme presseoppbudet og den enorme opphaussingen før rettsmøtet, og de tamme kommentarene dagen derpå. Det står ingenting hos Hanne Skartveit, Anders Giæver og John Olav Egeland som de ikke har skrevet før. Den som skiller seg en smule ut er Inge D. Hanssen i Aftenposten, men han trår varlig.

Det spesielle med 22/7 er at mediene føler seg kallet til å overprøve det andre etater kommer frem til. Politiet har særlig fått gjennomgå, PST og nå psykiaterne. Men det er utrolig nok ingen aviskommentator som tar for seg pressens egen dekning. Det går på noe så sentralt som fremstillingen og tolkningen av ABB selv.

En vanlig normal interessert avisleser vil kunne få med seg at ABB er gal.

Leder av støttegruppen for de etterlatte, Trond Blattmann, nølte ikke med den konklusjonen :

 – Jeg har forstått at han gjorde en rar hilsen, da han kom inn i rettssalen. Dette bekrefter jo bare at de sakkyndige har truffet bra med sin konklusjon, sier Trond Blattmann, som er leder for støttegruppen etter 22. juli.

– Denne oppførselen bekrefter galskapen og den grandiose oppfatningen han har av seg selv. Han er ikke på nett med vår verden i det hele tatt, sier Blattmann.

De overlevende ungdommene ser også det bisarre og morbide hos ABB:

Utøya-overlevende Hermann Heggertveit var til stede under gårsdagens fengslingsmøte. Han oppfattet Breivik som forstyrra.

– En ting er å lese manifestet hans, for der står også en del skrudde ideer, men når du ser denne merkelige personen si det han mener med en så bisarr oppriktighet, får du en slags følelse at han er helt forstyrra. Da vet du at det han sier bare er tullball, og da blir det lettere å akseptere at han ikke er så viktig som han skal ha det til, sier Hermann til Dagbladet.

Men pressen har problemer med å forstå det de ser. Det kolliderer for mye med ønsket om at dette skal være en politisk rettssak. På underlig vis får dermed mediene og ABB sammenfallende interesser. ABB vil gjerne at det skal handle om politikk, og det fikk han for første gang anledning til å presentere igår.

Mediene vil også at rettssaken skal handle om politikk, en politikk de kan ta et oppgjør med, og derfor vil de ha ABB kjent tilregnelig.

Typisk var Anders Børringbo som leder NRKs 22/7-redaksjon. Han hadde ikke så mye å si til fengslingsmøtet: ABB kom inn og hadde dette underlige smilet, som fortapte seg noe da fotografene satte seg og han så rett inn i de overlevendes og pårørendes ansikter.

Børringbo famlet,  han touchet budskapet ABB leste opp, og avfeide det. Men sa så: -Vi må ikke glemme at det er mange der ute som deler hans holdninger, at han kom fra et miljø.

Dette sitter i ryggmargen på de fleste journalister, og det er en forestilling de nekter å oppgi.

Om det så betyr at de må overse tydelige tegn på ABBs galskap.

Når ABB oppgir at han er cellekommandør i Knights Templar, er ikke det spøk, ei heller når han krever å bli tildelt Krigskorset med tre ekeløv, noe ingen i norsk historie er blitt tildelt. Når pressen reduserer dette til eksentrisk tøv, viser de at de henlegger det som ikke passer inn i deres fortolkningsskjema.

Dagbladet trykket ABBs huskelapp og miniforedrag. Deler av det ABB sier er velkjent fra politisk debatt. Men mediene behandler det som forrykt og ekstremt, eller vil slett ikke referere det. På en underlig skrudd måte risikerer de å bekrefte ABBs tanker. ABBs hadde et stort talent for etterplapring og kopiering. Han har samlet og kopiert tankene til en rekke kjente samfunnsdebattanter, som Ayaan Hirsi Ali. Det er den sammenhengen ABB setter dem inn i, som gjør ham farlig og ikke Hirsi Ali.

ABB er syk. At pressen ikke greier å se det, gjør at de havner i en merkelig schizofren tango med ham: De både tiltrekkes og frastøtes.

Vanlige mennesker kjenner ondskapen og galskapen. Pressen later til å ha et behov for å kompensere for sitt enorme forbruk av 22/7 og ABB. Men deres forsøk på å latterliggjøre ABB og samtidig insistere på hans tilregnelighet er farlig. Det er forutsetningen for at de kan knuse faglige motforestillinger og politisk opposisjon, som omdøpes til «miljø» og meningsfeller.

Fengslingsmøtet var et bevis på at pressen nå har kjørt seg fast i sitt eget spor at den ikke evner å komme løs av egen hjelp .

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også