Kommentar

Tidligere ansvarlig redaktør i VG, Bernt Olufsen, skriver i avisen mandag om journalisten som hatobjekt og det han kaller avisens unike billedserie av massemorder Anders Behring Breivik da han var tilbake Utøya i forbindelse med politiets rekonstruksjon av massakren.

”Det var en utrolig sterk og historisk dokumentasjon av politiets rekonstruksjon av Utøya-massakren. Min erfaring har samtidig lært meg at noen ganger når mediene rettet sitt innhold mot hodene til folk, så kan det treffe dem i magen. Det blir for sterkt og kan utløse et vell av følelsesmessige reaksjoner”, skriver Olufsen for å komme kritikken fra de vel 20 klagerne til Pressens faglige utvalg i forkjøpet.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund (PFU), Per Edgar Kokkvold og redaktør i fagbladet Journalisten, Helge Øgrim, har tidligere gitt VG støtte til denne ”historiske dokumentasjonen”.

For et kupp av VG! 26 bilder av terroristen på Utøya, tre fotografer, tele fra land. Deler de noen bilder? Stort galleri på iPad. Kudos», skrev Øgrim etter at VG hadde produsert et magasintykt bilag med bildene fra rekonstruksjonen, der Behring Breivik er avbildet mens han tar et liksom-siktegrep med et gevær for å illustrere det som foregikk på Utøya den 22. juli.

VG har gjort klassisk, godt nyhetsarbeid: Politiet gjør en åstedsbefaring med siktede, og en avis klarer å dekke det – som den eneste. Andre aviser hadde nok ønsket å dekke dette på sin måte, men de klarte det ikke, sa Journalisten-redaktøren.

At terrroristen var tilbake på Utøya for å avhøres i en rekonstruksjon, er i høyeste grad av offentlig interesse, og å fortelle det – også med bilder – er uproblematisk, sa Kokkvold.

Ingen av de nevnte har sagt noe om hva slags opplysninger av betydning for massedrapssaken som kom fram av denne billedserien i VG der telefonene glødet av henvendelser fra verdenspressen som ville ha tilgang til bildene. Såvidt jeg vet, fikk ikke VG ut noe av denne åstedsbefaring som kunne kaste nytt lys over massakren, eller som kunne gjøre saken mer forståelig for det lesende publikum. Sett fra et slikt synspunkt, hadde ikke bildene noen som helst verdi, de gjorde verken avisen eller publikum noe ”klokere”, men allikevel går altså ledende pressefolk ut og roser avisens innsats.

Olufsen trøster seg med at nesten ingen av klagene til PFU kommer fra personer som er direkte berørt av tragedien på Utøya, og han skriver at det vil være et svik mot ofrene dersom mediene unnlater å stille kritiske spørsmål. Men hva billedserien med Behring Breivik på Utøya har med kritisk journalistikk å gjøre, er han taus om.

For Øgrim ser verdien av bildene til å ligge i at VG klarte å ta dem, og at avisa dermed vant en slags journalistisk idrettskonkuranse. Og det er nettopp hva dette er, avisen har med bildene vunnet medienes ”NM” i Utøya-terrorsaken, slik VG har vunnet så å si alle ”katastrofemesterskapene” som norske medier har deltatt i de siste 30 årene. Hvem var det for eksempel som kunne gi ”den historisk viktige dokumentasjonen” med bilder av de 36 omkomne i Widerøe-ulykka på Torghatten i 1988? VG, selvsagt.

Olufsen innrømmer at VG solgte en del flere aviser de første dagene etter massakren, men hentydningene om at avisens journalister drives til spekulasjoner motivert av salgseffekter, er fullstendig misforstått. Hvor mange ekstra lesere billedserien fra Utøya skaffet avisen, nevner han ikke, men jeg skulle anta at salget tok seg opp ved at VG hadde noe som ikke noen andre hadde. Og her er vi inne på kanskje den viktigste drivkraften i medieredaksjonene når det hender ”store ting”, å ha noe som de andre ikke har. At Olufsen etter sine mange år i pressen ikke skjønner det, har jeg problemer med å forstå. Det er noe alle pressefolk vet, men som selvsagt ikke kan sies i situasjonen etter Utøya-massakren. Det blir for vulgært og usminket og viser at det ikke er sannhetsbehovet som driver mediefolk i slike ”konkurranser”, men behovet for å selge, for å ha noe andre ikke har, noe som gir status. Dette har gitt seg mange groteske utslag i dekningen av terroranslagene 22. juli, ikke bare i medienes mange ”medlidende” sorgreportasjer, men også i NRK’ s P2. Der kunne man i morgensendingen to-tre uker etter massakren høre kokken på Sundvollen hotell fortelle om sorg og god mat og en psykolog legge ut om hvordan man kunne takle sorgreaksjoner hos publikum når bildene av de drepte fra 22. juli ble offentliggjort i mediene.

Den avisa som, etter min mening, har hatt den meste edruelige og informasjonsviktige dekningen av 22. juli, er Klassekampen. Men det skyldes ikke journalistisk redelighet og etterrettelighet. Det skyldes at avisa simpelt hen ikke har råd til å sette i gang et slikt apparat som VG, Aftenposten og Dagbladet kan i slik situasjoner. Det viser at pengeoverflod i noen situasjoner korrumperer journalistikken, og framelsker en journalistikk som konsentrerer seg om uvesentligheter, og på dette markedet er det ingen i verden som slår norske medier.

Les også

-
-
-
-