Fjordman har idag artikler i både Aftenposten og VG. Det tilligger ikke Document.no å mene noe om Peder Jensens mediehåndtering, men hans syn på politiets etterforskning av 22/7 er noe annet.

Peder Jensen blander sammen tendenser til overvåking av høyresiden med politiets arbeid. Han mener politiet lar seg presse av mediene. Mitt inntrykk er det stikk motsatte: Politiet har ikke gitt etter for presset om å overvåke høyresiden. Politiet og PST har holdt hodet kaldt, vel vitende om at det er de som må gjøre jobben og stå til ansvar.

Politiet har derimot gått grundig til verks for å kartlegge Anders Behring Breiviks kontaktnett. Er det underlig? Det er en selvsentrerthet i Peder Jensens fremstilling som forundrer. Han burde ikke være overrasket over at politiet ønsket å avhøre ham. Han har vært anonym, han er en av dem som hyppigst er sitert i manifestet.

Det kalles å bli sjekket ut av en sak. Hvis Jensen/Fjordman ikke har noe å skjule, har han heller ikke noe å frykte.

Document.nos redaktør er også blitt avhørt av politiet, og har hatt en lengre samtale med PST. Avhørene har ikke vært ubehagelige. Politiet har vist tillit og lyttet. Som alle menneskelige relasjoner handler dette om tillit. Jeg savner at Jensen/Fjordman viser forståelse for og tillit til politiets arbeid. Forstår han ikke at de har en uovermåtelig vanskelig oppgave? De skal ikke bare etterforske en sak som er teknisk uhyre krevende – hvordan en enslig mann kan ha utrettet en så enorm forbrytelse – de skal også forstå hans ideologiske/operasjonelle begrunnelse, som er politisk og griper rett inn i samfunnsdebatten.

Det foreligger et stort press ovenfra, fra både den politiske og den politifaglige ledelse om å gi svar på meget vanskelige spørsmål.

Det norske samfunn er oppe til eksamen etter 22/7. Politiet har en meget vanskelig dobbeltrolle. Hvis de skal kunne gjøre jobben, er de avhengig av samarbeid, at de som har noe å bidra med stiller sin kompetanse til disposisjon.

Fjordman/Jensen sitter på stor kompetanse om personer og miljøer. Han kan si noe om potensialet for høyreekstremisme. I stedet gjør han behandlingen av seg selv til hovedsak.

Dette handler om synet på institusjonene og deres rolle. Venstresiden har hatt og har en grunnleggende mistillit til politiet. De stoler ikke på politiet. Makta er for dem prinsipielt tvilsom. Nå ser det ut til at deler av høyresiden gjentar den samme feilen, for også den ser på politiet med mistillit, eller som en fiende.

Hvem er det som skal beskytte dem?

I bunnen av en slik mistillit ligger et samfunnsomveltende syn, at institusjonene ikke er legitime, men må skiftes ut. Det kalles revolusjon, eller revolte. Det tragiske er at en stor del av høyt utdannede unge, avkom av 68’ere i posisjon, har beholdt en slik samfunnsomveltende holdning, som gir seg utslag i svermeri for aksjonister som Occupy Wall Street, greske demonstranter eller ungdommen som brenner biler i franske og svenske forsteder.

Denne sympatien for opprøret med voldelige tendenser er farlig når vi beveger oss inn i alvorlige sosiale og økonomiske kriser.

Politiet har fått lagt oppgaver på sine skuldre som de ikke er forberedt på. De får i liten grad hjelp av politikere og akademikere og journalister, som enten kritiserer politiet eller rir sine politiske kjepphester.

Hvis politiet hadde gitt etter for det politiske presset, ville Fjordman/Jensen opplevd en helt annen behandling.

Det er også egnet til å forundre at han så lett avfeier forholdet mellom tanker og handling, som han gjør:

Det er også meningsløst å holde godt dokumenterte tekster ansvarlig for hva en forstyrret person gjør.

Fjordman er ikke ansvarlig for ABBs handlinger, men det er ikke meningsløst å reflektere over hvilken retning våre valg tar oss.