Kommentar

To forfattere har gjort som bergmannen og brukt hammeren: Terje Tvedt og Kaj Skagen. De forteller oss at historien er en kontinuerlig prosess. Historien er ikke frosset. Det skjer en kontinuerlig bevegelse fra samtid til historie, selv når den tilsynelatende ignoreres eller skrotes. Skagen tar noe av glansen av Wergeland i «Norge vårt Norge», men myten om ham har fått leve fordi han var en forløper for 68’er-generasjonen. Det var ikke Ibsen. Ibsen er europeeren, den som anstrenger seg og vet at sivilisasjon er et resultat av hardt slit. Åndelig slit.

 

Styret i Norsk Redaktørforening har enstemmig akseptert Document.no som nytt medlem. Det er oppsiktsvekkende.

Demokratiet bygger på åpen meningsutveksling. Men én part har hatt vanskelig for å slippe til. Når Redaktørforeningen sier at Document er stuerene, er det en stor seier for opposisjonen i landet, alle de som vet at «saken» har flere sider.

Det store spørsmålet i Vesten er om de som har hegemoniet, vil legge ut en landgang/bro til opposisjonen, eller om inkludering kun er noe som skal gjelde utlendinger.

Bevegelsen i opinionen er ikke til å ta feil av: Den går mot høyre. Redaktørene i hovedstrømsmediene er smertelig klar over det. Hvordan skal de løse problemet med at det redaksjonelle syn er på kollisjonskurs med stadig flere?

Kanskje hovedstrømsmediene ser en åpning for seg selv i at Document gjør det lettere å ta opp sensitive spørsmål?

Alt for lenge har krimjournalistikken hatt slagside til gjerningsmennenes fordel. I internettalderen siver sannheten likevel ut om hvem som begår hva mot hvem. Det er ikke gjerningsmennene Vær Varsom-plakaten skal beskytte, det er ofrene. Denne slagsiden har ødelagt tilliten mellom mediene og publikum. Folk stoler ikke på rapporteringen. Innerst inne må mange redaksjoner være i tvil og bekymret for «utviklingen», uten at de helt vet hvordan de skal komme over i et annet spor.

Det er ikke tvil om at krimstoff går godt. VG ble store på krimstoff på 70–80-tallet under Knut Haavik. Hvorfor var det som var riktig å gjøre den gangen, feil i dag hvor vi har massive nye problemer? Dagens journalistikk er «mot normalt», dvs. mot pressens instinkter, som er å gå etter en god story. Vi tror at en ærligere og mer sannferdig rapportering vil presse seg frem.

Spørsmålet er: Av hvem?

Folk vil ha den hele og fulle sannhet. Når Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum sier at Document, Rights og Resett puster dem i nakken og tar lesere ved å overta eiendomsrett til visse saker, er det dette det handler om: At folk vil ha sannheten på bordet, enten den er kosher eller ei. De går dit den tilbys.

Så kan mediene velge om de vil delta i konkurransen, eller om de foretrekker å være anstendige.

Det kan bli dyrt.

Men journalistikken må heller ikke bli et race to the bottom. Man trenger ikke oppildne mobbtendenser. Mobben har eksistert siden Romerriket. Det er en reell størrelse i et hvert samfunn, og den våkner og vokser under bestemte betingelser.

I dagens Europa finnes en reell fare for høyreekstremisme, og det må vi som er talerør for opposisjonen, være tydelige på. Vi ønsker ikke at utilfredshet skal gjøre at folk faller ned som moden frukt i høyreekstremes fang.

Her er det grunn til å minne om at red.s generasjon, 68’erne, var den som dyrket frem utenomparlamentarisk opposisjon. Vi avskrev parlamentarisme som en fasade for borgerskapets maktherredømme. Det var ikke noe å hente i parlamentene. Vi måtte møte borgermakt med motmakt, og om nødvendig bruke vold.

Det er merkelig i lys av høyrepopulismens fremvekst at ikke noen gamle 68’ere står frem og erkjenner likhetspunkter mellom da og nå: Høyrepopulismen har så langt oppført seg pent og innenfor de demokratiske spilleregler, i forhold til det vi, maoister og marxister gjorde. Vi var revolusjonære, og noen tok det neste logiske skritt og gikk til angrep på staten.

En slik erkjennelse vil gjøre det lettere å forstå den nye høyrepopulismen.

Det er slik demokratiet snakker med seg selv.

I Storbritannia har myndighetene valgt en annen linje. Stikk i strid med britisk sedvane har to dommere dømt Tommy Robinson til 13 måneders ubetinget fengsel for å ha gjort stand-up-tv utenfor rettslokaler der muslimske overgripere ble stilt for retten.

Da Robinson ble dømt første gang i mai i fjor, fikk dommeren Heather Norton høre at Robinson kunne komme til skade i fengsel. Hun svarte: – So what?

I Sverige er en annen aktivist på høyresiden, Jan Sjunnesson, gang på gang sparket fra jobber som lærer, når de finner ut hvor han hører hjemme. Det siste var at han ble innkalt til avhør for noen harmløse humoristiske tegninger. Vi hører lignende historier fra Frankrike.

Derfor er det ekstra gledelig at generalsekretær for Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, i et innlegg i Nettavisen stiller seg kritisk til fengslingen av Robinson og sier at jo, dette handler om ytringsfrihet.

Det er ikke bare de akseptable meningene som trenger forsvar, men også de man er uenig i.

Hvordan klarer hovedstrømsmediene vri seg unna et slikt dilemma? Jo, ved å overdrive og fortegne Robinsons negative sider, slik at han fremstår som en bølle.

Dette er god gammeldags klassejustis. Noen fortjener ikke bedre. De har seg selv å takke osv.

Tegnet på et ansvarlig samfunn er at noen evner å se at politikk ikke er en moralkonkurranse. Document forlag skal utgi en liten bok av en tysk forfatter. Alexander Grau: Hypermoral

Vi lever i hypermoralismens tidsalder. Dette er bare en nøktern konstatering, ingen dom felles. I hvert fall i de vestlige, pluralistiske samfunn nyter moralske begrunnelser for politisk og samfunnsmessig handling en historisk sett enestående anseelse og relevans. Ikke at moralsk begrunnede handlinger og restriksjoner ikke har spilt noen rolle i andre epoker – tvert imot. Men for første gang i den vestlige kulturhistorien er moral nå til dags ikke lenger uttrykk for et overordnet og normerende verdisystem, som eksempelvis tradisjonen eller religionen. Den moderne moralske diskursen kretser snarere utelukkende om seg selv. Moral blir selvbegrunnende. Som moralsk gjelder det som på basis av moralske overveielser gjelder som moralsk. Dette er ikke bare sirkulært, det er samtidig autoritært.

Kloke ord. En side har fått en helt uforholdsmessig innflytelse fordi den foregir å forvalte moralen og godheten.

Karin Andersen var i debatt i Politisk kvarter hvor tema var familiegjenforening. Andersen mente at det ikke skulle settes krav om hverken botid eller økonomisk evne. Det er det samme som å si at døren står åpen for hele verden.

Selv for NRK og Bjørn Myklebost er dette helt hinsides. Det går en grense, og vi er ved å overskride den. Alle kjenner det. Pendelen har svingt, og vi må bli enige om: Hvor skal grensene gå?

Konsekvensene av det enorme eksperimentet Europa har vært utsatt for, er så store at de er umulig å ignorere.

Vi tror alle medier med respekt for seg selv egentlig ønsker å bidra til å belyse konsekvensene.

Slik det nå fungerer, er hovedstrømsmediene halvparten journalister og halvparten aktivister for en utopi som holder på å gå over i et mareritt. De har noe av det samme misjonerende som de beskylder aktivister på høyresiden for.

Vi tror at kritisk fornuft er det eneste som holder i det lange løp, paret med rotnorsk skepsis mot store ord og løfter.

Oppgaven er formidabel, og spennende.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!