Ansvarlig redaktør Hans Rustad i Document.

I sitt brev til styret i Norsk Redaktørforening konsentrerer generalsekretær Arne Jensen seg om Documents USA-dekning. Det som slår meg, er mangelen på motforestillinger og spørsmål: Det gjelder både mangel på nysgjerrighet om Trump og Documents innsats. Vi tror i all beskjedenhet at vi har bidratt til at flere har fått øynene opp for at USA-dekningen i norske medier er ensidig, og at det som skjer i USA, er uhyre engasjerende og viktig.

I stedet virker det som om Norsk Redaktørforening skal være eksekutører for et krav om at alle må følge samme linje. Ifølge den har Trump gått etter mediene fra dag én og truet journalistene. Norsk Redaktørforening kan derfor ikke ha et medlem som ser mediene som fiender, på samme måte som Trump, selv om Document aldri har brukt ordet fiende. Å si at norske medier lyver systematisk, er langt på vei det samme, antyder Jensen.

– Dette perspektivet må vi ha med oss når vi ser på hvordan medlemmer i Redaktørforeningen omtaler våre egne. Om den retorikken importeres og vi risikerer å få den typen beskrivelser om redaktørstyrte medier i Norge, har vi et problem.

Jensen antyder at NR allerede har et problem. Det er dét alle sitatene fra mine kommentarer skal dokumentere. Samtidig forsikres det at foreningen aldri vil gå etter en redaktørs meninger.

Er det ikke dét Jensen gjør? Eller konsekvensen av meningene? Men hvem skal måle konsekvensene? Kommer det ikke an på øynene som ser? Er det ikke en ganske halseløs ferd Jensen begir seg ut på? Vanligvis sier man at det er først med historien vi får fasiten.

• Nettavisen om eksklusjon av Document: – Dumt, overilt og farlig for norsk presses troverdighet

Er det ikke nettopp pressens oppgave å gi så mange vinklinger at det er mulig å forstå dynamikken som utspiller seg i et samfunn som USA?

Vi trodde i vår naivitet at Redaktørforeningen ville vært glad for at ikke alle medlemmene tenkte likt.

I stedet virker det som om også Redaktørforeningen har gitt etter for hypermoralismen og vil at redaktørens ord veies på en vekt basert på moral og hensikter, det vil si det som finnes inne i hans hode. En slik test gjelder bare dem som avviker. Ikke dem som er «innafor». Jeg beklager å måtte si det, men dette er typiske skritt på veien mot et autoritært samfunn.

Vi kunne tatt en test: Hvor mye skrev norske medier om plyndringen, volden og vandaliseringen som BLM og Antifa sto for gjennom store deler av 2020? Hvor mye skrev norske medier om at ledende Demokrater anbefalte donasjoner til fondene som kjøpte fri arresterte aktivister/voldsmenn, eller at venstreliberale medier tidde om ødeleggelsene? Hvor mye har norske medier skrevet om at ledende Demokrater som Maxine Waters, Cory Booker og Eric Holder har oppfordret til fysisk trakassering av Trumps nøkkelpersonell?

Taushet får ikke et fenomen til å forsvinne.

Vi tar vold i politikken svært alvorlig. Men hvilken side er det som har brukt vold i USA det siste året?

Demokratene og venstresidens medier slapp løs en tsunami av vold mot USAs historie og monumenter. Da Pelosi ble spurt om hva hun mente om det, svarte hun: – People do what they do.

Dette er bakteppet folk har gått til Document for å finne, for de har fanget opp at det skjer noe som norske hovedstrømsmedier ikke kan eller vil rapportere.

Det er et faktum at norske medier har koblet seg opp til anti-Trump-mediene og gjengitt deres versjon uten motforestillinger. Det har gjort dekningen endimensjonal. Det norske publikum har gått glipp av at konservative ser venstresidens programmer og leser deres artikler. Men det samme skjer ikke den andre veien. Venstresiden forholder seg ikke til hva konservative medier publiserer. Venstresiden reagerer derimot på at det finnes medier med et annet syn enn dem selv. Nå som Biden har inntatt Det hvite hus, mener de at tiden er inne til å stenge ned de konservative. De har fått hjelp av Big Tech.

Unnskyld meg, men er det ikke noe av det samme vi ser i norsk offentlighet? En manglende evne til å ta inn over seg andres tanker, som i stedet får hypermoralistiske adjektiv. Men det er dommer felt på sviktende grunnlag.

USA slåss nå for First Amendment, og trusselen kommer ikke fra Trump og konservative. Den kommer fra venstresiden, Big Tech og woke-kulturen.

Men dét er det ikke mulig å forstå hvis en leser norske medier – eller Norsk Redaktørforenings anklageskrift. Jeg kaller det et anklageskrift. Arne Jensen har tatt for seg en rekke artikler undertegnede har skrevet om USA. Det er vanskelig å få grep på hva generalsekretæren mener er så støtende at han finner grunn til å anføre det i en styresak som omhandler eksklusjon.

Denne saken handler ikke om Documents redaktør. Den handler om norsk presse og Redaktørforeningen. Skal man være forpliktet til å ha et bestemt syn på samfunnsutviklingen for å kunne være medlem? Det er vanskelig å lese anklageskriftet annerledes.

Generalsekretæren unngår å være så eksplisitt. Han insinuerer. Men alle sitatene fra kommentarartikler om USA står vel der av en grunn. Det er for å reise spørsmål ved om redaktørens dekning er forenlig med medlemskap i Redakørforeningen.

Det sies at vi kan ha krysset en grense. Hvilken? At vi har beskyldt norsk presse for å lyve om valget i USA og om Trump generelt? Det vedstår vi oss, og vi kan dokumentere det. I hele perioden til Trump har norsk presse valgt å presentere saken fra Obamas, Hillarys og Demokratenes perspektiv. Anklagene mot Trump har fått bred plass, men ikke gjendrivelsen av dem og – NB! – ikke avsløringene av korrupsjonen og maktmisbruket på Demokratisk side. Er ikke dét brudd på ganske elementære regler for journalistikk?

Trump representerer folkedypet. Han fikk ti millioner flere stemmer denne gang enn for fire år siden. Burde ikke det avtvinge en viss undring og varsomhet, at man inntar en spørrende holdning? Men jeg ser ikke spor av dette i brevet som styreleder i Norsk Redaktørforening, Hanna Relling Berg, leder av Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, og leder av Norsk Journalistlag, Hege Iren Frantzen, skrev til den amerikanske ambassaden. Det er en eneste lang fordømmelse av Trump.

• Pressens organisasjoner korsfester Trump, men hva hvis mediene har undergravd seg selv?

Hvis de som styrer norsk presse og norsk offentlighet virkelig ønsket å unngå det Medietilsynets Mari Velsand kaller «amerikanske tilstander», burde de i hvert fall sørge for at det finnes en nettavis som fremstilte den andre siden. Men det virker nærmest som de tror at ved å rense Redaktørforeningen for en kjetter, kjøper de seg fred, både innad og i offentligheten.

Det motsatte er tilfellet. Ute blant folk vil en eksklusjon bli oppfattet som at det bare er plass til én mening blant norske redaktører: elitens.

Noe har skjedd, ikke bare i USA. Trykket ovenfra har avfødt et mottrykk, og det kommer bare til å bli sterkere. Hvis Redaktørforeningen skulle velge å ekskludere Document, vil det være det samme som å si at foreningen ikke ser noe problem med den økende undertrykkelsen av konservative i USA. Problemet er langt mer omfattende enn at Parler er tatt ned. Det er et angrep på konservatives rett til å ytre seg.

Relling Berg, Floberghagen og Frantzen titulerte sitt brev til den amerikanske ambassaden: Tillit til pressen er tillit til demokratiet.  Jeg går ut fra at de ikke mente at mediene har krav på tillit, men at de må gjøre seg fortjent til den.