Kommentar

Det går an å se medienes vurdering av Anders Behring Breivik som preget av en gutenbergsk menings-fokusering, der det gjelder om å jakte på gale meninger, i håp om å rykke de opp med roten.

Spørsmålet er om dette gir, ja, nettopp – mening – i en digital verden der alle har tilgang til alt og kan ytre seg om alt.

Det er noe med proporsjonene som blir helt feil.

I en tidsalder der alt er tilgjengelig til enhver tid, er meningskontroll fåfengt. Det gir heller ikke mening å snakke om miljø. Etterforskningen har konkludret med at det ikke finnes et miljø, og ingen organisasjon. PST sa det samme i sin trusselrapport.

Men i stedet for å besinne seg og spørre seg om strategien har vært feil, fortsetter mediene i samme spor, der meninger er farlige og smitter.

De har plassert seg i samme rolle som de ideologiske systemene i det 20. århundrede, som ikke stolte på borgerne, eller som autokratene i Midtøsten, som nå faller for en uimotståelig folkevilje.

Murens fall i 1989 var et indre sammenbrudd. Like lite som sovjetsystemets indre kontroll lar seg gjenreise, lar det seg gjøre å bygge en tilsvarende mur mot feil eller gale meninger i Norge anno 2012.

Man kan lykkes et stykke på vei fordi hendelsene var så grusomme, men under den tause overflaten vokser motsetningene i samfunnet.

Hvorfor? Fordi medier, samfunnsvitere og politikere insisterer på at ABB kom fra en flokk, at han tilhørte et miljø og at han hadde meningsfeller.

Man konstruerer en sammenheng som ikke er der, hverken faktisk, i betydning mennesker som kjenner hverandre og omgås, jeg tipper også som digitalt miljø, men verst: ved å postulere at de som mener noe som ligner det ABB har i manifestet sitt er hans meningsfeller.

På ikke noe punkt har jeg registrert at mediene har forsøkt å nyansere og diffrensiere denne problematikken.

Det interessante her og det som gjør at mediene går seg vill, er at de er opphengt i meninger. Gale meninger er farlige. De kan forlede folk. Javisst. Men hvordan unngår man at det oppstår gale meninger?

I den gutenbergske tidsalder gjorde man det ved oppdragelse og sensur. Meninger var farlige. Majestetsforbrytelse var en alvorlig forbrytelse. I islamistiske systemer er det noe som heter «forbrytelse mot Gud» og det kvalifiserer til dødssstraff.

Sensur og straff hadde en funksjon innen et monarki og et velordnet borgerlig samfunn. Kulturradikalismen gikk til angrep på de borgerlige hemninger. Det gikk sport i å bryte tabuene.

Vi lever i en slik free for all verden.

Men det flerkulturelle samfunn byr på helt nye utfordringer. Her dukker det plutselig opp en rekke tabuer: ting man ikke kan si.

Det går et fundamentalt skille mellom meningsbaserte samfunn bygget på trykkekunsten, og vår digitale tidsalder, der alt er tilgjengelig over alt, og alle kan ytre seg.

Er uttrykkene «mørke digitale rom», «flokk» «drivhus» og «ekkokamre» tegn på at man ikke forstår sin egen samtid?

De som besitter posisjoner i medier og politikk er vokst opp med en gutenbergsk trykke- og meningstung kultur. Det handler et stykke på vei om at de ikke ser skogen for bare trær. «Meninger» er deres miljø.

Men samtidig har Norge de siste ti år tatt et sprang inn i den digitale tidsalder. På dette området er ikke Norge det samme mer.

Det skurrer derfor kraftig når mediene fortsetter å snakke om Anders Behring Breiviks meningsfeller. Man blir ikke en meningsfelle av ABB for å stille seg kritisk til det flerkulturelle samfunn.

Det har tatt tid å komme frem til den erkjennelsen. Men det er et nøkkelpunkt i tolkningen av 22/7: hvis man mener at man blir meningsfelle av ABB fordi man stiller seg kritisk til det flerkulturelle, begår man en alvorlig feilslutning og et demokratisk overgrep.

Mediene har ikke noe systematisk eller avklart forhold til dette: Hvis man stilte redaksjonene spørsmål om de ville inkludere alle som stiller seg kritisk og kalle dem «meningsfeller», så ville de trolig dra på det.

Men mediene og politikere skyver et nettsted som document.no foran seg, fordi det ganske enkelt finnes, og er av en viss størrelse. Alt annet fortaper seg i generaliseringer man slipper å konkretisere.

Det er nettopp denne blanding av tabuer, insinuasjoner, fortielser, og mistenkeliggjøring som blir en suppe, eller også en farlig cocktail.

Nye Aftenposten

Tampen brenner for Aftenposten som idag tar om igjen historien om ABB som ville starte et printprodukt som alternativ på høyresiden. Dagbladet har samme story. Det er lekkasjer fra etterforskningen som gjør at samme story kjøres om igjen. Den ble ellers kjørt i mediene i fjor høst.

Document.no nevnes, og på en forholdsvis edruelig måte, men etterlater igjen et inntrykk av å ha vært en preferert samtalepartner, hvilket er en belastning i seg selv.

Det som gjør at omtalen belaster er den sammenheng saken plasseres i. Journalist Wenche Fuglehaug skriver som om den kritikk ABB har av norske medier er ekstrem og plasserer alle som måtte mene det samme på hans side.

I dokumenter Aftenposten har fått tilgang til, kommer det frem at Behring Breivik «…vet hva som vil bli sensurert og hva som aksepteres. Kritikk av multikulturalisme aksepteres ikke i det hele tatt.»

Siktede nevner i avhør blant annet at han ringte både TV 2 og NRK i forbindelse med opptøyene i Göteborg i 2009 hvor det var flere bilbranner.

Han spurte «hvorfor de ikke dekket det som skjedde….»

På bakgrunn av det Behring Breivik mente var sensur i norske medier, ønsket han derfor «å få til dannelsen av en nyhetsorganisasjon som formidlet kulturkonservative vinklinger.»

«Problemet i Norge er at det ikke finnes en avis, eller en uavhengig nyhetskilde som er motstander av multikulturalismen,» sier siktede i avhør.

Han sonderte en del organisasjoner, blant annet Frp og document.no for å se om det var mulig med et samarbeid. Siktede kontaktet organisasjonens ledere og tilbød seg sitt bidrag. Han kalte prosjektet «Nye Aftenposten».

Begge lederne takket nei.

Ikke på noe tidspunkt åpner Fuglehaug eller Aftenposten for at det kunne være noe i kritikken; at mediene er kraftig sensurert. Dette vet alle som begynner å interessere seg for tematikken og forsøker å delta i nettdebatter.

Nå har mediene kjørt så lenge på denne inkriminering ved meningssammenfall at hensikten bak er blitt tydelig og har avfødt en motreaksjon.

Det er derfor ytterst viktig å arrestere denne tankegangen og forsøkene på å gjøre folk til meningsfeller. For hvem skal bestemme hvem som er meningsfeller? Det skal selvsagt avisene, forskere og politikere som har demonstrert at de har en egeninteresse i å skape og ta «meningsfeller».

Hvis denne fordekte kampanjen får pågå er sjansen stor for at det vil utløse en motreaksjonn som er nettopp det mediene hevder de bekjemper: sinne, motvilje og motstand på en usunn måte.

Den grunnleggende misforståelsen er at man er besatt av meninger, men ikke sine egne, kun andres, og gjerne vil kriminalisere dem, eller bekjempe dem på andre måter.

Ingenting av dette fungerer. Det vil kun øke motviljen. Det eneste som nytter i en digital tidsalder er transparens, også om sine egne premisser. Det holder ikke å love åpenhet, i betydning: vi skal ta oss tid til å gjendrive dine gale meninger og ellers ikke røre deg.

Meningsjakten har innebygget en intoleranse som kan få farlige følger for de som utpekes som meningsfeller.

Vi har nå kommet så langt siden 22/7 at dette mønsteret burde være synlig.

Behring Breivik planla å lage eget magasin
Siktede ville samarbeide med flere organisasjoner, blant annet Frp og document.no, men ingen ønsket å bidra.