Aage Thor Falkanger

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger (bildet) har funnet Kristiansand bibliotek og Kristiansand kommunes begrunnelse for å avslå SIANs ønske om å leie lokaler til et møte, mangelfull og sviktende. Vedtaket er interessant. Biblioteket skal, ifølge den nye loven, bidra til en opplyst samtale. Men hva er en opplyst samtale? Det svarer heller ikke ombudsmannen på.

Ifølge den nye loven skal bibliotekene ha en sentral rolle som arena for den offentlige samtalen. “Alle” skal i prinsippet kunne slippe til. Men bare i prinsippet. Realiteten er noe annet. For myndighetene sier at man ikke må krenke andre brukere av biblioteket. Da begynner det å bli vanskelig. Det kan enhver forstå.

Sivilombudsmannen går utenom det sentrale spørsmål, hvordan man forener ytringsfrihet og det at man anerkjenner at det går en krenkelsesgrense. Dette er noe nytt i norsk kultur. Riktignok ble Arnulf Øverland i sin tid tiltalt, men ikke dømt. Men han fablet om at Gud var utstyrt med kjønnsorganer. Hva ville reaksjonen vært på en slik omtale av den nye guden?

ANNONSE

Sivilombudsmannens gjennomgang av saken er interessant, og kaster lys over de dilemmaene norsk offentlighet har havnet i, uten en gang å kunne formulere dem presist:

Saken har sin bakgrunn i en søknad fra SIAN 2. desember 2013 om å holde et kveldsarrangement i Kristiansand folkebibliotek. Formålet var å holde et opplysningsmøte om organisasjonens ståsted og synspunkter. Biblioteksjefen avslo søknaden 17. januar 2014 med den begrunnelse at formålet til SIAN og opplegget for det planlagte opplysningsmøtet ikke var i samsvar med de verdiene Kristiansand kommune og folkebibliotek skulle legge til grunn for sitt virke.

Tumyr og SIAN klaget, flere ganger. Rådmannen skriver til bystyret i februar 2015:

«Både Kommuneadvokaten og Sivilombudsmannen viser til at «utleie/utlån av kommunal eiendom/lokaler» er et privatrettslig forhold som ikke kommer inn under regelverket for offentlig myndighetsutøvelse. Kommuneadvokaten anser det ikke som en lovpålagt oppgave å tilby utlån av bibliotekets lokaler etter stengetid, og sier seg enig i at biblioteksjefens oppfatning av biblioteklovens formålsparagraf ikke er i strid med Grunnlovens og den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser om ytringsfrihet.»

Her skyter rådmannen seg inn under at utleie av kommunal eiendom er et privatrettslig forhold. Dermed har kommunen full anledning til å nekte de man ikke vil ha, uten nærmere begrunnelse. Å si at kommuneadvokaten “ikke anser det som en lovpålagt oppgave å tilby utlån av bibliotekets lokaler”, er stikk i strid med intensjonen med den nye bibliotekloven. Rådmannen aner nok dette når han skriver at denne fortolkning ikke strider mot loven om ytringsfrihet. Sagt med andre ord: Vi kan nekte hvem vi vil med prokuratorknep, og det er intet brudd på § 100 om ytringsfrihet.

Man har gitt seg selv ryggdekning.

Det er interessant at bystyret få dager senere, 18. februar, vedtok følgende:

«Bystyret vil på generelt grunnlag stadfeste prinsippet om at enhver organisasjon, som holder seg innenfor norsk lov, skal ha lik rett til å benytte seg av kommunale lokaler til møtevirksomhet og informasjonsarbeid.

Diskriminering på bakgrunn av politiske, religiøse eller andre årsaker skal ikke forekomme.»

Man vil gjerne forsikre seg selv om at man er god og er mot diskriminering. Dvs. man vil forsikre seg selv om det moralsk legitime i å diskriminere norske “rasister” av hensyn til muslimer, selv om disse også kan være rasister. Det siste er man klar over, men tør ikke si det høyt. Man sitter derfor i en håpløs skruestikke, fordi man ikke våger å evaluere norske rasister vs. muslimske.

Kanskje løsningen må være at de muslimske rasistene må tåle en viss krenkelse for at de også skal kunne holde møter?

Men en slik solomonisk dom er ikke bystyret eller biblioteket i stand til. De hengir seg heller til den gode bølgen.

Fylkesmannen ville ikke røre saken, og viste til begrunnelsen om privatrettslig forhold. Nasjonalbiblioteket har tidligere Rødt-leder Aslak Sira Myhre som direktør, innsatt av Thorild Widvey, og der i gården skyver man redaktørplakaten foran seg:

Nasjonalbiblioteket v/ avdelingsdirektør Tinnesand har blant annet uttalt at det fremgår av loven at bibliotekene skal være en «uavhengig» møteplass og arena for offentlig samtale og debatt:

«Etter vår vurdering skal «uavhengig» tolkes i retning av en redaktørplakat. Dette er å sammenligne med rollen staten spiller i forhold til å legge rette for at alle kommer til ordet i den offentlige samtalen. lnfrastrukturbestemmelsen i grunnlovens ytringsfrihetsparagraf vektlegger at staten skal legge til rette for offentlig samtale, det gjøres gjennom bl.a. NRK-plakaten og pressestøtten, ingen av disse ordningene fratar institusjonen selv å kunne styre innholdet. I bibliotekenes tilfelle må dette ansvaret altså ligge til biblioteksjefen.»

Styringsretten er også en plikt. Sira Myhre uttalte i debatten på Deichmanske etter Vilksmøtet at det uttrykkelig er nevnt at bibliotekene skal være en viktig arena for integrering. Han ville derfor ikke gått inn for at Lars Vilks fikk snakke om Dan Parks kunst og dommen han fikk.

I valget mellom ytringsfrihet og anstendighet og krenkelse velger Sira Myhre anstendigheten. Dermed får han en brekkstang han kan bruke mot politiske motstandere etter forgodtbefinnende. I god gammel bolsjevikisk tradisjon.

Forskjellen er at en Høyre-statsråd står og applauderer.

Sivilombudsmannen vil etterprøve biblioteket og kommunens avslag, og siterer fra begrunnelsen til biblioteksjefen 17. januar 2014:

«Kristiansand folkebibliotek er den kulturarenaen i Agder som har flest brukere med ulik kulturbakgrunn, i samtlige aldersgrupper. Folkebibliotekene i Norge har en viktig funksjon som uformelt læringsverksted, utstillingsarena og møtearrangør. Biblioteket skal være en uavhengig møteplass som blir brukt til ulike typer arrangementer med litterær og samfunnsmessig verdi. Det er viktig at den uavhengige rollen blir ivaretatt på en god måte, slik at alle innbyggere i Kristiansand føler seg hjemme på biblioteket, uavhengig av religiøst eller politisk ståsted. Her har biblioteket en viktig funksjon som brobygger og kunnskapsleverandør i det flerkulturelle samfunnet.

Formålet til organisasjonen SIAN og opplegget for det planlagte opplysningsmøtet 27. februar, er etter biblioteksjefens syn ikke i samsvar med de verdiene Kristiansand kommune og Kristiansand folkebibliotek skal legge til grunn for sitt virke som arbeidsgiver, tjenesteleverandør og myndighetsutøver. Det er på denne bakgrunn at søknaden avslås. Rådmannen og kulturdirektøren er enig i denne vurderingen.»

Avslaget henger på to knagger: Kultur og verdier. “Alle innbyggere skal føle seg hjemme”. Men det betyr fra fremmede kulturer. Ikke norske rasister. Man aner nok en viss forskjellsbehandling her, og sier derfor at det er begrunnet i verdier: SIAN står for feil verdier.

Det offentlige har altså fått et sett verdier som det er opp til kommunen, staten og regjeringen å avgjøre hva er. Det foreligger ingen håndbok i hva disse verdiene er, ut over rene generaliseringer. Pressen er heller ikke interessert i å problematisere dem. I stedet blir “verdiene” omsatt i “hensyn”, hvilket i praksis betyr at man går i stor ring utenom konfrontasjoner med muslimske “interesser”.

Dettte innebærer en gradvis tilpasning til muslimske interesser.

Formålsparagrafen ble endret til sin någjeldende ordlyd 21. juni 2013. I forarbeidene til endringen Prop. 135 L (2012-2013) side 9 heter det:

«Noen høringsinstanser foreslo at det i lovteksten burde understrekes at bibliotekene er uavhengige arenaer for offentlig samtale og debatt. Departementet slutter seg til at bibliotekenes uavhengighet er viktig for å fylle funksjonen som en demokratisk arena, som skal være tilgjengelig for alle. Dette aspektet ved folkebibliotekenes funksjon bidrar til å oppfylle retten til ytringsfrihet, blant annet nedfelt i Grunnloven § 100, som pålegger staten å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det bør være klart at ingen skal kunne legge føringer på aktiviteter ved et folkebibliotek, eller innholdet i et folkebiblioteks programmering. Et folkebibliotek skal være et sted for alle kommunens innbyggere, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn. Formuleringen er knyttet til bibliotekene som uavhengig arena og det er ikke meningen at bestemmelsen skal begrense kommunenes arbeidsgiverrettigheter. På denne bakgrunn foreslår departementet at formålsparagrafen endres slik det er foreslått i høringsnotatet, og at det presiseres at folkebibliotekene skal være uavhengige arenaer for offentlig samtale og debatt.»

Det er ikke muslimers skyld at norske myndigheter velger en definisjon på offentlig samtale som i praksis favoriserer dem, på bekostning av nordmenn med en annen oppfatning. Det er en åpenbar motsetning mellom de høytstemte målsetningene om “åpen og opplyst samtale” og anmerkningen om at “ingen skal kunne legge føringer på aktiviteter ved et folkebibliotek” når det er nettopp det Kristiansand kommune gjør.

Men man må ikke si det høyt.

Man får ofte følelsen av at mennesker i det offentlige er så innarbeidet i den nye newspeak at motsetningene glir ned uten mothaker. De ser ingen motsetning mellom åpenhet og diskriminering. Så lenge det er de riktige menneskene som diskrimineres.

SIAN og Tumyr er ikke blant de mest delikate og velantrukne, og er således et takknemlig objekt å statuere et eksempel ut fra. Men dette må ikke skygge for tankegangen i avslaget og hva det senere kan brukes til.

Andre har sluppet til: Ahmadiya-muslimer og visstnok kristne grupper. Vil de bli målt med samme målestokk?

Det er lett å sluke argumentasjonen fordi det gjaldt et uflidd objekt.

Sivilombudsmannen tør å konstatere at man ikke kan forene opplysning med retten til ikke å bli krenket:

Tilgang til folkebibliotekene som møtearena «bidrar» altså til å oppfylle myndighetenes plikt etter den såkalte infrastrukturbestemmelsen i Grunnloven § 100 sjette ledd, der det står at statens myndigheter er pålagt å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Formålsbestemmelsens annet ledd – sammenholdt med forarbeidene – må innebære at bibliotekene plikter å legge til rette for at ulike stemmer i den offentlige samtale og debatt skal kunne bruke lokalene til å fremme sine ytringer. Dette må også gjelde ytringer som oppleves som krenkende av andre.

Men det store lodne dyret som heter Kultur-Norge mener ikke det. Det synes det er edelmodig å forsvare de krenkede og har satt likhetstegn mellom krenkelse og svakhet. Da får man mye å gjøre.

Men så begynner også sivilombudsmannen å floke det til:

Videre er det grunn til å understreke at når formålsbestemmelsen i § 1 bruker formuleringen «samtale og debatt», ligger det noe annet enn at alle har krav på å låne bibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker. Dersom et arrangement ikke er egnet til å gi grunnlag for samtale og debatt, kan biblioteket ikke være forpliktet til å stille lokaler til dispensasjon. Dette vil f. eks. gjelde møter som alene går ut på å befeste ensidige synspunkter, der formålet egentlig bare er å rekruttere meningsfeller.

Hvem skal avgjøre om et arrangement gir “grunnlag for samtale og debatt” eller om det kun går ut på å “befeste ensidige synspunkter”. Her åpner ombudsmannen for den vilkårlighet og adgang til å utelukke meninger man ikke liker.

Ord som samtale og debatt er i økende grad blitt et spørsmål om ståsted og perspektiv. Det er in the eye of the beholder. Kunne det ikke vært greit å fastslå at det er utgangspunktet for enhver evaluering av ytringsfrihet i et flerkulturelt samfunn?

Det ville tilsi at man skal være ytterst varsom mot å nekte noen møteplass og talestol.

Ombudsmannen kommer med en annen viktig imøtegåelse av Kristiansund kommunes avslag: Biblioteket må tåle at det fremheves verdier som bryter med kommunens.

En forutsetning for at bibliotekene skal kunne bidra til en offentlig samtale og debatt, er at alle lovlige ytringer får slippe til, ikke bare de som ligger innenfor kommunens eller bibliotekets verdier.  Bibliotekene må nok ha et visst rom for skjønn i situasjoner der det er snakk om fremsette ytringer som grenser mot det straffbare og som vil oppfattes som grove krenkelser, ikke minst for andre brukere av biblioteket. En generell henvisning til at en organisasjons formål er i strid kommunens verdier – slik som det er gjort her – kan imidlertid ikke være tilstrekkelig.

Dette er oppsiktsvekkende. I det nye Norge får man inntrykk av at det er En mening, En verdi og det er den som er vedtatt. Men så viker ombudsmannen unna ved å si at biblioteket likevel vil kunne regulere ytringer “som vil oppfattes som grove krenkelser, ikke minst for andre brukere”. Dermed er vi like langt. Dermed slår ombudsmannen seg selv på munnen. En forsiktig påpekning av at det finnes andre verdier enn de offentlige, slås ihjel med at man må ta hensyn til “andre brukeres krenkede følelser”.

Har man ikke lært noenting av 60-70-tallet? Da lærte et mindretall aktivister hvordan de kunne dominere den offentlige samtalen nettopp ved å skrike opp om undertrykkelse og maktstrukturer. Nå overtar islamister og muslimer stafettpinnen og det offentlige forsvarer dem.

Ombudsmannen konkluderer med at Kristiansands avslag til SIAN enten var misvisende eller for tynt. Men når ombudsmannen samtidig leverer argumentene for et mer solid avslag, er det ett skritt frem og to tilbake.

Det er nedslående at en vaktbikkje som ombudsmannen ikke tør å formulere de dilemmaer offentligheten har satt seg selv i og angi holdepunkter for å komme ut av dem.

Ytringsfriheten er blitt brysom.

 

https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/avslag-pa-leie-av-lokaler-i-kristiansand-folkebibliotek-article4511-114.html

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629