Kommentar

Stortinget vedtok i fjor en ny formålsparagraf for bibliotekene der de heter at de også skal være en møteplass for debatt.

Tanken må ha vært at det offentlige rommet bibliotekene er et naturlig samlingssted for offentlig debatt.

17. juni i fjor vedtok Stortinget at bibliotekene skal skape mer debatt, og 1. januar i år trådte en oppdatert formålsparagraf i kraft. Det står nå at «folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt».

Morgenbladet ved Anders Firing Lunde hadde en opplysende artikkel om temaet: Debatt om debattbibliotekene.

Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, SIAN, ba om å låne lokale til et møte i Kristiansand. Bibliotekleder Anne Kristin Undlien sa nei. Hun syntes SIAN var for ensidige. SIAN anket til kulturstyret som sa avgjørelsen var bibliotekets. Avslaget ble opprettholdt. Vidar Kleppe tok opp saken på nytt og dommen ble salomonisk: selvsagt kan SIAN få leie offentlige lokaler, men biblioteket må få avgjøre.

Resultatet er at det nå skal avholdes et møte om religionskritikk og ytringsfrihet der SIAN vil bli invitert til å sitte i panelet.

Men dette er en omgåelse av spørsmålet om SIAN er kvalifisert til å leie lokaler i det lokale biblioteket. Den nåværende leder mener tydeligvis nei.

Styreleder av Norsk P.E.N, William Nygaard, mener at Undlien ikke forstår hva ytringsfrihet og debatt vil si.

– Bibliotekene kan ikke ha drøftet dypt nok hva ytringsfriheten krever i et demokrati. Den krever ikke en enighetskultur, men et uenighetsfellesskap, sier William Nygaard, styreleder i Norsk PEN. Nygaard sier bibliotekene tilsynelatende ikke har forstått det prinsipielle omfanget av denne rollen. – Sian må få sjansen til å utfolde seg nettopp på en arena som den bibliotekene representerer. Saken er et kroneksempel på hva bibliotekene bør garantere for ytringsfriheten rent prinsipielt, og hva en pragmatisk forståelse av ytringsfriheten betyr i praksis.

Ny linje 

Han får støtte av det som etter alt å dømme blir den nye sjefen for Norsk Bibliotekforening, Mariann Schjeide. Hun er prinsipielt for å slippe til alle såfremt de ikke står for straffbare meninger, dvs sprer hat og diskriminering.

– Når det står i formålsparagrafen at vi skal bli debattarenaer, så må vi gjøre hva vi kan for å oppfylle det. Hvis ikke vi griper denne muligheten, så klarer vi ikke å fornye oss, sier Mariann Schjeide, som er sjef for Ålesund bibliotek. Hun er innstilt som ny sjef for bibliotekenes interesseorgan Norsk bibliotekforening og blir med all sannsynlighet valgt 26. mars. – Det trengs en mye større bevissthet og vi trenger å røske litt i hverandre nå, sier hun. Schjeide synes ikke det ville vært problematisk hvis Sian holdt et foredrag så lenge de slapp til spørsmål fra salen. Dette ønsket Sian å gjøre. Schjeide har tidligere uttalt at hun som biblioteksjef i Ålesund ville akseptert en lignende seanse med Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen hvis hun hadde fått en direkte forespørsel.

To forståelser

Dette er en helt annen tolkning av ytringsfriheten og dermed forsamlingsfriheten enn det Schjeide og Nygaard står for. For Undlien veier det tungt at bibliotekene er samlingssted for innvandrere. De skal slippe å møte organisasjoner som SIAN.

– Biblioteket er en møteplass som i større grad blir brukt av innvandrere enn av nordmenn, og det er tunge argumenter for at vi må ha en ordentlig debatt og ikke en ensidig tale som den Sian la opp til.

Her blir ytringsfrihet et spørsmål om smak og tone: innvandrere kunne la være å gå på et møte hvis de ikke likte arrangementet. Eller er det selve det faktum at en organisasjon i SIAN fikk være i bygget med offentlig tillatelse som er uakseptabelt? Føler biblioteksjefen at hun ved å gi en slik tillatelse gir en godkjening til SIANs meninger? Slik synes Undlien å oppfatte forespørselen. Det er klart at med en slik tolkning blir det vanskelig. Men da legger Undlien ytringsfriheten under under et krenkelsesregime. Venstresiden har lenge hatt en slik outrage-oppfatning av ytringsfrihet. Blitz har tatt den helt ut ved å fordrive uønskede med vold. Prinsippet er det samme: Undlien mener SIAN ville krenke innvandrernes følelser. At noen innvandrere også har slike følelser kan ikke være ukjent. At det åpner for at biblioteket kan komme under ytterligere press fra islamister og venstreaktivister som vil  innskrenke ytringsfriheten kan heller ikke være noen ny tanke. Slik er forsamlingsfrihetens kår over store deler av Europa.

Formell og uformell sensur

Men er ikke SIAN vulgære? Jo, går man inn på hjemmesiden deres finner man lett eksempler på en retorikk som ikke akkurat er dannet eller nyansert.

Problemet er at Undliens tolkning omfatter mye mer enn SIAN. Det er en holdning til åpenhet som er så politisk tendensiøs at den gjør store deler av det intellektuelle kartet hvitt.

Den offisielle flerkulturelle ideologien oppfatter mange tanker som fiendtlige og farlige. Tilhengerne av denne ideologien føler de har et forvalteransvar. De har en plikt til å sensurere. Når disse sitter i offentlige stillinger kan det få store konsekvenser for ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Den 24. februar orienterte Ann Kristin Undlien de andre bibliotekene i landet om avslaget til SIAN. Det ville, som hun skriver, trolig være av interesse for kolleger rundt om i landet når de fikk tilsvarende forespørsler.

«Stopp Islamiseringen av Norge» ved Arne Tumyr har fått avslag på å
holde et arrangement i foreningens regi på Kristiansand folkebibliotek.
Det ble levert klage på avslaget, og saken skal behandles politisk i
kulturstyret 26.2. Du finner saksframstillingen under.

http://opengov.cloudapp.net/Meetings/krs/AgendaItems/Details/15001649

Det er nå andre folkebibliotek i Norge som får den samme henvendelsen.
Gjør derfor oppmerksom på vårt svar og vår begrunnelse.

Avslaget var ment å danne presedens. Det åpnet for tolkninger; hvem ellers bør få avslag? Her er et svar fra en universitetsbibliotekar i Oslo megetsigende.

Hei Anne Kristin

Dette vart akkurat som venta, dvs. ganske normalt at slike klager oppstår.

Eg var litt med på prosessen med å etablere Piratpartiet, og det viste seg at å etablere eit nytt parti er som fluer på fluepapir (utan samanlikning forøvrig!), det kjem ei rekke med folk som meir eller mindre ynskjer å kapre organisasjonen. Deriblant ein fyr som kalla seg «Gassegeir». Han er visstnok ikkje rasist han heller etter eiga utsagn, men kvar går grensene? Døm sjølv: http://gasskammer.blogspot.no/

På Document.no så er det litt av kvart som kjem fram under redaktøransvaret for å seie det slik. SIAN ynskjer kanskje at biblioteka skal verte ein slags fysisk form av Document.no etter det redaktøridealet som Hans Rustad praktiserar? Det trur eg vil slå tilbake på biblioteka dersom ein slepp til alt og alle.

Lukke til!

Mvh Pål Lykkja

Det interessante er det uformelle: Lykkja kan uten videre nevne at han var med å etablere Piratpartiet, et parti som i Sverige gikk inn for full frihet på nettet, også for pedofilt materiale, men han tror det kan slå tilbake på bibliotekene om f.eks. document.no skulle slippe til med et møte.

La oss minne om at Undlien syntes SIAN er for ensidig. Men hva skal man si om den ensidigheten som får etablere seg i offentlige institusjoner, uten å bli motsagt? Tilhengere, som f.eks. her av Piratpartiet, har et manøvreringsrom som andre bare kan drømme om der de står utenfor og ser inn.

Utenfor og ser inn

Hvordan virker en slik offisielt sanksjonert ensidighet over tid? Det er det Nygaard har tenkt rundt.

– I utgangspunktet må Sian få sin sjanse på likefot med andre meningsbærende organisasjoner. Samfunnsoppgaven til biblioteker bør være å arrangere den type debatter. Ytringskultur og ytringsfrihet inkluderer synspunkter man ikke tolererer, og det er viktig at disse ikke gjemmes bort. Tar man først et standpunkt mot dem, så kan det gi ubevisste følger man ikke ser rekkevidden av. Den offentlige arenaen for debatt og åpenhet vil innskrenkes, og det kan ikke bibliotekene medvirke til, sier Nygaard.

Stikkord er «ubevisste følger man ikke ser rekkevidden av». Når det blir mange nok innskrenkinger vil de ha en kumulativ effekt. Hvem kontrollerer innskrenkerne? De synes uvillige til å kritisere hverandre.

Signaler

Rektor ved Handelshøyskolen, BI, Tom Colbjørnsen, skriver i DN om hvordan statlige tiltak kommer under press. Pressen slår opp enkeltsaker og får politikerne til å love å ta affære. I kulissene arbeider informasjonsrådgiverne. Lederne for offentlige fortak kan bli forstyrret. Dette er noe de må lære å leve med.

Men så skriver Colbjørnsen noe interessant:

Problemet er mer at politikere har stadig mer for vane å uttrykke forventninger om at foretakenes ledelse også skal innrette seg etter uformelle styringssignaler, og vise «musikalitet» ved å tilpasse seg stemingen i offentligheten.

Dersom dette etterleves vil imidlertid den reelle innflytelsen over foretakene lekke til uformelle opinionspåvirkere.

Det hadde vært interessant om Colbjørnsen hadde våget å utvide horisonten til ytringsfrihet. Saken om bibliotekene viser hvilket veivalg vi står overfor. Det er ingen tvil om at Undlien viser den «musikalitet» som Colbjørnsen snakker om. Hun tolker både formelle og uformelle signaler riktig.

Nygaard og Scheide er modige som står opp mot dette. Deres linje vil garantert innebære at det begås feil og overtramp. Det er snart ikke den forsnakkelse på et seminar som ikke utløser en debatt i Dagsnytt Atten. Det er justisen til det fenomen som kalles moralvenstre.

Problemet oppstår når justisen vinner. Hvem skal kontrollere de formelle kontrollørene og de uformelle? Idag hadde NRKs morgensending om opplæring av mennesker til å gå til kamp mot hatefulle ytringer på nett. De gir inntrykk av å være en form for moderne speiderbevegelse, eller moralsk opprustning. Offentlige penger sitter løst. En gang i tiden var moralisme noe venstresiden så ned på, nå er det uproblematisk og høyverdig.

Nygaard og Schjeide har oppdaget at et levende offentlig ordskifte har en pris. Den prisen vil de andre ikke betale, fordi de setter andre hensyn over ytringsfriheten, og i realiteten også forsamlingsfriheten. En avveining er nødvendig. Men hvis hensynene er noe annet enn straffeloven åpner det for et skjønn av uformell sensur.

Der har Norge vært lenge, men utspillene fra Nygaard og standpunktet til Schjeide er lyspunkt.

Man trenger ikke like hverken Peder Nøstvold Jensen eller hans meninger, men når hans manus er avslått av tre norske forlag, deriblant et stort, er det kanskje ikke Jensen som har et problem?

Slik ser det ikke ut fra moralvenstres posisjon. Der i gården har man gjort en god gjerning.