Sakset/Fra hofta

Av og til treffer man på amerikanere som ikke bare kjenner Europa godt, men også er virkelig glade i vår verdensdel, som med en oppriktig bekymret mine sukker et eller annet om ”the mess Europe’s in”.

Det underforstås gjerne hva slags ”mess” det er tale om, helst fordi det foreligger en noenlunde felles virkelighetsoppfatning som ikke behøver større utdypning. En bredere utredning ville ikke desto mindre være av interesse, men det er endel jobb å gjøre det ordentlig.

Det er derfor svært velkomment når en kapasitet som Steven Philip Kramer, strategiprofessor ved National Defense University tar seg tid til å gjøre nettopp det, i en artikkel kalt The Return of History in Europe, offentliggjort i The Washington Quarterly — et tidsskrift om internasjonal politikk utgitt av Center for Strategic and International Studies.

Kramer tar et raskt overblikk over Europas etterkrigshistorie, omtalt som en gullalder, innen han stiller sin diagnose, for deretter å antyde tre scenarier for tiden fremover: en forholdsvis hyggelig sølvalder, en midt-på-treet bronsealder eller en oppløsningens jernalder. Disse skal naturligvis tas som invitasjoner til å reflektere snarere enn som mulige distinkte fasitsvar.

Innledningsvis slår han fast det som allerede er antydet i tittelen, nemlig at en historisk parentes er i ferd med å lukkes. En epoke med fred og velstand går ubønnhørlig mot slutten, hvoretter man risikerer å oppleve adskillig mindre av begge deler.

Europe’s Golden Age — an unprecedented period of peace, social stability, and prosperity that followed World War II — may be coming to an end. The very foundations of the European edifice have trembled at times in the last two years; even now, a worst-case scenario of collapse of the European project is not impossible. But if, as expected, Europe as we know it muddles through the Eurocrisis, it will not be the same. It will not be as happy and peaceful a place as before. In hindsight, the European settlement after World War II may not have constituted the beginning of a new European epoch, but a particularly auspicious chapter that is now closing. What remains to be seen is what might take its place. History is returning to Europe.

Professoren beskriver et paradigme for etterkrigstidens Europa som bygget på tre pilarer: en sosial økonomisk politikk som dempet farlige motsetninger mellom liberale, konservative og sosialister, en nøytralisering av Tyskland ved europeisk integrasjon samt et nært og jevnbyrdig forhold til Frankrike, og en sikkerhetspolitikk basert på transatlantiske bånd.

Alle omstendighetene som lå til grunn for denne modellen er siden blitt endret: Den kalde krigen tok slutt, den økonomiske krisen satte den sosiale modellen i fare, og Tyskland gjenoppstod som en stormakt gjennom en dominerende økonomisk posisjon som ikke tøyles hverken av likeverdige partnere, fellesvalutaen eller et EU som ikke har gjort noe med sitt demokratiske underskudd.

Den monetære unionen viste seg å være et uegnet middel:

Economic methods would be used to secure political goals, but those methods were wanting. The authors of the Maastricht Treaty — French President Francois Mitterrand, German Chancellor Helmut Kohl, and German Foreign Minister Hans-Dietrich Genscher — were not economists but statesmen. Their focus was on the overriding political goal. There was widespread fear of German intentions at that time — witness the talk of a new Rapallo (a treaty between Germany and the Soviet Union in 1920 which provided for secret cooperation between the two pariah nations). As we all know now, but few of us realized then, the economic basis of the EMU was not secure, and the subsequent unwillingness of Germany and France themselves in the early 2000s to abide by the Stability Pact (which was supposed to govern the financial behavior of the Eurozone) sent an unfortunate message to others that they could disregard it as well.

Ei heller lyktes man i å påtvinge større politisk enhet ved å forsøke å presse igjennom en europeisk konstitusjon. Svaret på folkenes nei økte det demokratiske underskuddet som risikerer å avstedkomme en avskalling fra unionen: et modifisert dokument ble vedtatt ad omveier. Resultatet ble dobbelt ille for det europeiske integrasjonsprosjektet: økt nasjonal bevissthet og en handlingslammelse sentralt i EU som kanskje fikk skjebnesvangre følger da besluttsomheten ble satt på sin første alvorlige prøve med den greske gjeldsboblen.

The EU’s fragile governance mechanism has thus certainly not been well suited to dealing with the sudden Eurocrisis. There was still no European government that looked at problems from a continental point of view. The most powerful force in EU governance was the European Council, composed of representatives of the European states, which reflected national interests first. The European Union had one opportunity to stop the Eurocrisis before it started: it needed to give unequivocal support to the Greek government when it was first challenged by markets in early 2010 and then insist on Greek reform. In the absence of European fiscal union, such a response would have required either a powerful feeling of solidarity on the part of European states or an intuition of how the Greek crisis could become a generalized European crisis. Neither existed.

Alt dette skjer samtidig som USA får mindre evne og vilje til å holde en hånd på det europeiske rattet, noe man hadde etter andre verdenskrig. Dette skyldes ikke bare at det strategiske fokuset har flyttet seg vekk fra den gamle verden og over på Asia med opphøret av den kommunistiske trusselen fra Russland. USA har også begrensede midler til opprydning i europeiske affærer, og lysten på denslags øvelser fikk en alvorlig knekk med de facto opphøret av den vestlige alliansen i forbindelse med krigen i Irak.

Endelig har man den tøffe globale økonomiske konkurransen med Asia, i særdeleshet Kina, som har undergravd den europeiske økonomiske modellen. Tryggheten forsvinner for mange, og ulikhetene øker. Hva kan hindre sosiale bomber i å eksplodere, kanskje ledsaget av fornyet høyre- og venstreekstremisme, hvis ny økonomisk vekst uteblir i lang tid fremover? Kanskje at man gikk litt ned i lønn, en tanke som hittil er blitt avvist av de mest privilegerte arbeidstagerne, som Kramer passende kaller et ”aristokrati”. Lenge ville man ikke se problemet:

In the face of such resistance, is it surprising that most Eurozone governments chose the path of least resistance – borrowing — thus embarking on the primrose path to the Eurozone bonfire? They could do so because even former sinner nations could take advantage of advantageous interest rates previously limited to virtuous Northern Europe. Such was the case with Greece. But before the Great Recession, although Greece’s underlying economic and financial problems were widely known, there was no sense of crisis. Nor was there a pervasive feeling that the nation and its leaders were hopeless and corrupt. All that came only after the Great Recession, which made Greek debt unsustainable.

Ut fra disse premissene ser Kramer for seg tre mulige utviklingstrekk, etter kategorisk å ha utelukket at gullalderen kan vedvare.

Det som etter hans oppfatning er mest ønskelig, ”sølvalderen”, forutsetter at EU lykkes med sin videre integrasjon og mer blir å sammenligne med en forbundsstat: en politisk union – Europas forente stater. På den måten kunne både politikerne og befolkningene begynne å tenke at de alle var i samme båt, og strategiske løsninger finnes for hele verdensdelen. Tyskland er de eneste som kan tenkes å lansere forslaget for alvor, men risikoen for at det hele ender i fiasko er så stor at det mest sannsynlig ikke blir noe av forsøket, for konsekvensene av fiasko er uoversiktlige og potensielt uhyggelige. Og kanskje kommer man ikke engang over dørstokken:

Berlin seems to lack the tact and altruism needed for leadership, as many Germans do not want that role, and German leadership is not palatable to the rest of Europe.

“Jernalderen” kan etter Kramers oppfatning inntreffe dersom EU kollapser: en tid preget av vold, sterkt utbredt fattigdom, tiltagende sivil uro, her og der også demokratiske sammenbrudd som risikerer å avføde autoritære styresett. Selv om kriger mellom nasjoner virker lite realistisk, kan friheten ryke.

Mest sannsynlig tror han det er at Europa går inn i en ”bronsealder”, hvor den pågående nedgangen vedvarer i lang tid eller sågar forverres, dog uten at det resulterer i katastrofer. Et og annet land kan gå konkurs, andre kan kjempe i lang tid på konkursens rand, og i de fleste land kan det oppstå en sosial uro som riktignok er utrivelig, uten at den er ensbetydende med noen sosial eller demokratisk kollaps. En uunngåelig konsekvens av dette er at Europa får nok med sine egne problemer, og vil være ute av stand til å spille noen større geopolitisk rolle.

Den største tabben av alle vil ifølge Kramer være å la Hellas gå i hundene:

Nothing will hurt Europe more than participating in the destruction of one of its member states, Greece, whose bailout may save EU banks but lead to the collapse of Greek society. Greece’s problems can no more be contained than can an epidemic. Europe’s unwillingness to act quickly and decisively to save one of its member states, albeit a prodigal son, could come back to haunt it.

* * *

Kramer konkluderer egentlig med at ”the mess Europe’s in” skyldes manglende altruisme europeerne imellom. Altså en evne til av og til å sette andres behov høyere enn egne, et kulturelt trekk — men kulturen er nesten fraværende i hans analyse. Spørsmålet er om denne altruismen overhodet lar seg realisere på noen større skala enn den nasjonale, hvor det allerede er vrient nok — slik det til og med kan være i familier.

Det er vanskelig å se hvorfor man ikke skulle kunne oppnå en sølvalder også i fravær av europeisk integrasjon, hvis de respektive statene oppnådde større internt samhold uten å krige mot hverandre.

Men hva skal garantere det samholdet så lenge forfatningspatriotismen er en illusjon? Kanskje er det bare etnisiteten eller religionen som kan ligge til grunn for et moralsk fellesskap av gjensidig offervilje. Etnisitetens tog er gått, og de færreste ønsker lenger å utelukke noen fra et kulturbasert fellesskap av genetiske årsaker. Det blir ikke konsumkulturen som holder lyset tent i en nedgangstid.

Europas kristne identitet ble formet dels som en følge av konfrontasjonen med islam. Siden den nå er midt i blandt oss vil det neppe finne sted noen militær konfrontasjon på større skala. Striden vil finne sted i sjelen.

Det var dette som stod på spill da paven kjempet med nebb og klør for at det religionsnøytrale EU skulle nevne de kristne røttene i innledningen til sin forfatning, for slik å bidra til at kristendommen bevarte en identitetsfremmende rolle i egenskap av en slags Leitkultur.

Mange skjønner nok dette helt utmerket selv om de ikke har for vane å slite ned kirkebenker. Danskene ser i alle fall ut til å gjøre det etter alt de har vært igjennom. Det dreier seg ikke bare om et skarve juletre.

Les også

-
-
-
-
-
-
-