Bret Stephens tegner i Wall Street Journal et nokså dystert bilde av fremtidens Europa. Han sier at Europas vekst og fall i etterkrigstiden kan deles inn i tre faser, kalt «hard facts», «convenient fictions» og «fraud».

Den første fasen var kjennetegnet ved hardt militært nærvær og harde penger:

The hardest fact on which postwar Europe was founded was military necessity, crisply summed up by Lord Ismay’s famous line that NATO’s mission was «to keep the Russians out, the Americans in, and the Germans down.» The next hard fact was hard money, the gift of Ludwig Erhard, author of the economic reforms that created the Deutsche mark, abolished price controls, and put inflation in check for generations. The third hard fact was the creation of Jean Monnet’s common market that gave Europe a shared economic—not political—identity.

Resultatet ble etterkrigstidens eventyrlige økonomiske vekst og en utmerket tingenes tilstand som etter Stephens’ oppfatning kunne ha vedvart. Men Europa gled snarere inn i det han kaller fiksjonsfasen, hvor fallende fruktbarhet, kortere arbeidstid, lengre ferier og en stadig større statlig andel av økonomien, sammenfalt med drømmen om å bygge en europeisk supermakt:

There was, for starters, the convenient fiction that if you just added up the GDP of the European Union’s expanding list of member states, you had an economy whose size exceeded that of the United States. Didn’t this make «Europe» an economic superpower? There was the convenient fiction that Europe didn’t need robust military capabilities when it could exert global influence through diplomacy and soft power. There was the convenient fiction that Europeans shared identical values and could thus be subject to uniform regulations governing crime and punishment. There was the convenient fiction that Continentals weren’t lagging in productivity but were simply making an enlightened choice of leisure over labor.

And there was, finally, the whopping fiction that Europe had its own «model,» distinct and superior to the American one, that immunized it from broader international currents: globalization, Islamism, demography. Europeans love their holidays and thought they were entitled to a long holiday from history as well.

All this did wonders, for a while, to mask European failures and puff up European pride. But there is always a danger in substituting grandiosity for achievement, mistaking pronouncements for facts, or, more generally, believing in your own nonsense.

Den tredje fasen, svindelens, er vi midt inne i. Stephens mener at Hellas’ inntreden i euroen var et klart uttrykk for denne, ettersom Hellas drev regnskapsjuks og resten av Europa valgte ikke å se så nøye etter. Det samme var Maastrich-kriteriene, som ble hurtig ignorert, samt den europeiske grunnloven, som ble forkastet i folkeavstemninger for siden å vedtas i en litt annen form.

For Stephens er det intet mindre enn selve det europeiske prosjektet som vil gå i vasken idet tyskerne ikke lenger vil betale de andres regninger:

Bismarck once remarked, «Whoever speaks of Europe is wrong. Europe is a geographical expression.» The «fiscal union» that’s being mooted will never come to pass: German voters won’t stand for it, and neither will any other country that wants to retain fiscal independence—which is to say, the core attribute of democratic sovereignty.

What comes next is the explosion of the European project. Given what European leaders have made of that project over the past 30-odd years, it’s not an altogether bad thing. But it will come at a massive cost. The riots of Athens will become those of Milan, Madrid and Marseilles. Parties of the fringe will gain greater sway. Border checkpoints will return. Currencies will be resurrected, then devalued. Countries will choose decay over reform. It’s a long, likely parade of horribles.

Det er vanskelig å avvise hele Stephens’ analyse som ultrapessimistisk dystopi. Et tilbakeslag kan man lett se for seg, men gitt at EU-supermakten var et utopisk prosjekt, har det som han sier også noe sunt ved seg. Mange vil være glade for at EU ikke ender opp som full politisk union, selv om de går trangere tider i møte.

Når Stephens snakker om en «parade of horribles» skal det altså neppe oppfattes som om han gjenopplever mellomkrigstidens Europa med alt det innebærer. Historien rimer, men den gjentar seg ikke, som Mark Twain så treffende sa. For rett nok finnes det strukturelle likheter av økonomisk art, men hvor på europeisk jord finner man i øyeblikket en invasjonslysten ideolog med en diktator i magen, samt tilstrekkelig demagogisk talent til å få en hær verdt navnet til disposisjon? Om nasjonenes selvhevdelse øker, får det ikke nødvendigvis militære uttrykk, i alle fall ikke på en slik skala.