Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Pixabay.

Angela Merkels kunngjøring om at hun ikke stiller til gjenvalg som partileder for CDU i desember, er ensbetydende med at EU ikke lenger har noen klar politisk ledelse, kommenterer Douglas Murray i The Spectator.

Begynnelsen på det som blir den tyske statsministerens kortere eller lengre politiske sorti, er samtidig begynnelsen på slutten for drømmen om en «stadig tettere union». For hvordan skal et slikt prosjekt kunne drives frem når Storbritannia forlater EU, Øst-Europa viser skepsis mot EUs sentralisme, Nord-Europa ikke vil ha felles finanspolitikk, Italia hever hodet mot Brussels teknokrater, og selv Tyskland ser ut til å ta en mer nasjonalkonservativ vending?

Merkel klarte å utgjøre en motvekt mot alt dette, mener Murray:

She was there to settle disputes, authorise bailouts, offer German help to struggling nations and protect the project as it led to ever-closer union. Whatever else can be said of it, with Merkel at the helm at least the EU appeared to have direction. Not anymore.

Her demise is proving a drawn-out affair — but we can see, in parallel, the demise of her vision of Europe. A clear, federalist vision which once seemed inevitable and now sorely lacks a leader.

Det finnes ganske enkelt ingen storpolitiske skikkelser i hele verdensdelen med pondus nok til å drive prosjektet videre, konkluderer Murray, som konstaterer at Merkel har sett tallrike franske, britiske og italienske statsledere komme og gå.

Det er ingen som ruver på scenen, ei heller i EU sentralt, kunne man legge til. Jean-Claude Juncker, som går av som EU-kommisjonens president neste år, gjør det i alle fall ikke. Blant tilhengerne av Europas forente stater er de fleste for ufordragelige til å kunne virke samlende. Hvordan skulle for eksempel en Guy Verhofstadt kunne redde prosjektet?

Noe slikt var da også utopisk, og essensielt anti-europeisk:

The Merkel project had created a EU that had unachievable ambitions, seeking to govern countries with long histories of independence, and was fundamentally un-European in that it sought to impose uniformity upon the most gloriously diverse set of countries on earth.

Under Merkel virket dette oppnåelig, skriver Murray.

Men hun som inntil nylig hadde hele Europa i sin hule hånd, har nå ikke engang kontroll over sitt eget parti lenger. Kontrollen med regjeringskoalisjonen gitt tapt allerede etter forrige valg:

Merkel spent six humiliating months trying to persuade other parties to go back into coalition with her — fighting off repeated challenges from critics among her own colleagues, most prominently the interior minister Horst Seehofer.

Til tross for Merkels politiske kløkt er det ikke til å komme forbi at to store kriser for EU bidro til hennes fall: eurokrisen og migrantkrisen. Hun taklet begge dårlig:

When the global financial crisis hit the unsound structure that was the euro, Merkel had two options. She might have explained to her electorate that Germany had benefited from the euro. That its exports had soared because of it (with a currency which the IMF reckoned to be artificially devalued by around 30 per cent). She might have explained that now was the time for the eurozone to turn into a full transfer union, moving money from the richer unions to the poorer ones.

Or she might have accepted that the eurozone covered economies that were simply too different — that German and Greek accounting practices would, to put it politely, never fully meld — and that an orderly separation of the union might be in order.

The immovable ‘Mutti’ (as the Germans used to fondly call her) took neither course. Instead she oversaw a system that imposed sado-austerity on southern Europe, left the eurozone ill-prepared for the next crisis, and set the stage for events that would lead to her own downfall.

Resultatet ble en økonomisk rasering av Sør-Europa. Hellas var for lite til å skape ubalanse, men Italia er mer enn stort nok.

Men Angela Merkels generaltabbe var å åpne grensene i 2015. Kombinasjonen av makt, dumskap og egenrådighet var formidabel:

Throughout that period, Merkel seemed to think that she had the right to continue making decisions on behalf of an entire continent.

Hvem trodde hun egentlig at hun var?

De to krisene sett i sammenheng avslører også en særskilt egoisme på Tysklands vegne hos Merkel: Byrdene ved finanskrisen ble ikke jevnt fordelt mellom EU-landene, men byrden med migrantene ville Merkel dele med alle.

But the rest of Europe turned away. From Westminster to Warsaw, nobody wanted to share the burden for decisions that they knew their own electorates would not forgive.

Det ble altså masseinnvandringen som ødela drømmen om en politisk union.

Protestene fra Øst-Europa ble nedvurdert fordi man anså disse landene som noen slags aspiranter. Idet Storbritannia velger å forlate unionen, og Italia velger en populistregjering, er spillet over.

Den eneste kandidaten til å fylle hullet etter Angela Merkel, er Frankrikes president Emmanuel Macron. Sjansene hans avfeier Murray med churchillsk sarkasme:

Her throne will likely sit empty, because there is only one politician in Europe who seems to have any desire whatsoever to take it.

Nigel Farage har omtalt Macron som EUs siste håp. I så fall ville alt håp være ute.

Det betyr ikke at EU forsvinner, bare at unionen forblir et samarbeid mellom suverene nasjonalstater.

The end of an era, certainly. But not the end of the world.

Norges regjering viser absolutt ingen tegn til å forstå at vi nærmer oss slutten på en æra. Det er kanskje ikke så rart. Ta en titt på dens medlemmer: Hvor mange politiske tenkere verdt betegnelsen får du øye på? For vår egen del ser vi bare én.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!