Fortalerne for et «oppgjør» uttrykker lettelse over at man endelig tar debatten. Debatt betyr per definisjon ulike meninger. Vi hører imidlertid bare én mening, og den er vedtatt og forkynt. Hvis du ikke er enig, er du under mistanke.

I USA risikerer du å bli oppsagt hvis du uttrykker en annen mening om vaksiner eller valget 3. november 2020. Facebook sørger for å sjalte ut desinformasjon og samarbeider med Det hvite hus, som oppfordrer til å ta ned navngitte personer.

Den såkalte debatten om 22. juli har det samme monomane preg. Det tjener ikke minnet om dem som ble drept å koble hendelsen til en stor politisk konflikt, den største i vår tid: mellom folket og eliten. Den løper gjennom hele Vesten. Eliten frykter folket og bruker makten for hva den er verdt.

Sylvi Listhaug minner i VG om at de andre partiene har kommet diltende etter FrP i innvandringspolitikken.

Fra høylytt hat til stilltiende enighet
I begynnelsen forsøkte de å ignorere oss. Når det ikke virket, prøvde de å latterliggjøre oss. Men når heller ikke det hadde effekt, angrep de oss. I dag er de stort sett enige med oss, men de sier det ikke høyt.

Men dét forhindrer ikke at FrP fremdeles er godt å ha når venstresiden trenger noen å hate.

FrP er partiet som det er legitimt å hate i norsk offentlighet. Helt siden Carl I. Hagen på 70-tallet advarte mot «svenske tilstander», har partiet og mange av våre politikere blitt beskyldt for fremmedfrykt, rasisme, islamofobi og generelt hat.

«Debatten» er uberørt av fakta. De befinner seg på ulike banehalvdeler. Det er det som gjør den kjedelig, forutsigbar og til en nærmest rituell øvelse. Vi gjentar: Dette er ikke bra for dem som ønsker at minnet om 22. juli skal bevare sin sentrale plass i folks bevissthet.

Hvis den kobles til for mange andre temaer, som forholdet til islam og innvandring, sågar med en anklagende pekefinger, vil mange fortrenge 22. juli.

Sekulær pietisme

ML-bevegelsen var preget av ortodoksi og dro veksler på norsk pietisme. Denne pietismen trives godt trass i forbrukerhedonisme og kjønnspolitikk. Eller på grunn av den. Behovet for den gode sak slutter aldri å virke. Partiene slåss om hvilke saker og hvor mye de skal veie på den samme moralske vekta.

Dette er det slitsomt å forholde seg til, for det gjør rasjonell debatt umulig. Noe av poenget med «Saka», er at den er hevet over politisk debatt.

Likevel kaller man det debatt. «Nå må vi tørre å ta debatten», sies det. Det betyr i virkeligheten det motsatte: Nå må vi slutte å slippe til folk som sier de gale tingene.

– Hvordan har høyresiden kunnet bli så sterk på disse årene?

Det er farligere nå enn for ti år siden, sier Støre og skyver PST foran seg.

Under ligger et ønske om å «gjøre noe med det».

Politiet har begynt å kakke på dører i forebyggende øyemed. Tore Bjørgo har fått viljen sin. Han sa dette for flere år siden til Aftenposten.

Det utrolige er at dette har fått pågå uten politisk diskusjon.

Det bare blir sånn. For å unngå et nytt 22. juli. Man har strukturert «debatten» slik at det finnes bare ett sett med spørsmål og ett bestemt sett med svar.

Man ser bare i én retning, til tross for at det hagler med terrorrettssaker med helt andre fortegn.

SVs Elisabeth Kaski presterer til og med å ta advarselen fra PST om radikalisering av 13–14-åringer til inntekt for sitt syn, selv om det var helt andre miljøer PST snakket om.

10 år etter terrorangrepet slår PST i dag fast at det er flere høyreekstreme i Norge med voldelig potensiale. De ser barn ned i 13–14-årsalderen som har disse ekstreme og farlige holdningene. Her MÅ vi høre på AUF. Ord betyr noe. Ordene til foreldre, naboer, lærere, politikere og media former holdninger.

I rapporten PST siterte, står det eksplisitt:

Samtlige gjennomførte angrep som mindreårige har stått bak, er gjennomført av ekstreme islamister. Samtlige involverer ISIL-sympatisører, står det i rapporten.

PST advarer om at barn kan utgjøre en terrortrussel

Men Kaski vrir dette til «høyreekstreme», fordi det tjener hennes hensikt.

Vi sviktet alle AUF

Dessverre er ikke dette enestående, snarere typisk. Da Geir Lippestad påtok seg oppdraget med å forsvare Breivik, ble bremsene på syklene deres skåret over. Flere år senere nevnte Lippestad at det var venstreekstreme som sto bak. Det var uvelkommen informasjon i 2011.

Det er valgkamp

Sylvi driver valgkamp. Hun sier de andre partiene har kommet diltende etter, og noe er det utvilsomt i dette. Men Sylvi er litt som Inger Støjberg i Danmark, som var innvandringsminister i liberale Venstre. Hvor mye får man gjort hvis man sitter syv år i regjering med Høyre?

Sylvi skryter på seg en innstramming som har vært mest kosmetisk. Det største bidraget ga partiet før det kom i regjering:

Spol frem til 2013 hvor FrP forut for valget la frem «FrPs Bærekraftrapport». Det var et revolusjonerende notat hvor FrP foreslo en plan for å omlegge dagens asylinstitutt og si opp Flyktningkonvensjonen.

Bærekraftutvalget var ledet av Per-Willy Amundsen og vi la aldri skjul på at Human Rights Service (HRS) var sentrale bidragsytere i politikkutviklingen. Et samlet politisk Norge reagerte med «sjokk og vantro». Jonas Gahr Støre kalte forslagene «forkastelige». Martin Kolberg kunne ikke forså at «FrP våger seg på en slik politisk linje». Erna Solberg mente forslagene var «helt urimelige» og «lite gjennomtenkte».

I en moralistisk kappestrid har FrP færre svin på skogen enn de andre partiene. Men også FrP har begynt å gjøre som Bøygen: Gå utenom.

Sylvi Listhaug nevner ikke Marrakesh-avtalen. Partiet skulle stilt ultimatum på denne. Det skjedde først med et nødskrik på IS-kvinnen.

For lite, for sent.

Det verste er jødekortet

De andre partiene har klart å rote jøder og islam sammen på en måte som senker dem moralsk og politisk.

SVs Kristin Halvorsen sammenlignet FrPs innvandringsskepsis med jødehatet i Tyskland før krigen. «Den gang søkte Hitler en syndebukk for alt som gikk galt i samfunnet. Han fant jødene. Hagen har funnet innvandrerne», sa SV-dronningen i Studio 21 på Marienlyst.

Snillismens far, Rune Gerhardsen:

Rune Gerhardsen (Ap), som var Oslos byrådsleder i 1996, uttalte; «Med et forslag om å ikke bare beregne menneskers verdi, men attpåtil la kriteriet for å gjøre det være at menneskene ikke er fra Norge, går man over grensen.»

Sylvi Listhaug mener å se en progresjon i de andre partiene som gradvis har overtatt FrPs politikk.

Men det gjør ikke behovet for en syndebukk mindre, og det er her irrasjonaliteten i dagens politikk kommer inn.

Hypermoralismen trives godt sammen med en omlegging i retning av «høyresidens politikk». Faktum er at den ser ut til å styrkes av det.

Derfor vet vi ikke hvilke fallgruver som venter.

En av de største er antisemittisme, som i dag er blitt manifest til stede.

Det hjemsøker venstresiden om natten og er deres mareritt.

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂