Kommentar

Aps Stein Erik Lauvås angriper daværende justisminister Sylvi Listhaug: Hun skal ikke få svekke IS-krigerne rettssikkerhet. Skjermdump fra Dagsreyven 21 8. mars.

Røyken har lagt seg, men alt har ikke kommet frem. Etter Listhaug-bråket er det enkelt å se at det som skjedde var et uverdig spill, som en del av heksejakten på Sylvi Listhaug. Mønsteret har vært synlig lenge, Sylvi har hele veien fått urimelig kritikk for alt hun har gjort.

Redningsdrakt & Rinkeby – alt i verste mening

Da Sylvi gjorde som så mange politikere før henne, reiste ut med en redningsbåt og ble plukket opp for å få et innblikk i redningsarbeid, haglet kritikken. At Sylvi sørget for å forlenge Norges innsats for å redde flyktninger, forsvant helt fordi hylekoret var mest opptatt av å håne Sylvi fordi hun var trygg når hun fikk en demonstrasjon av redningsarbeidet i Middelhavet. Denne kritikken ville vært utenkelig ovenfor alle andre som har gjort det samme.

Når Sylvi reiste til Sverige for å se på hva ukontrollert innvandring kan føre til, var det Jonas Gahr Støre sin tur. Han sa Sylvi spredte hat og hele hylekoret var i gang med sin fordømming, latterliggjøring og benektelse. Selv medier som kort tid i forveien hadde dokumentert hvor ille det sto til i Sverige, kastet seg på bølgen, kritiserte Sylvi og benektet at det var problemer i Sverige.

Før jul 2017 uttalte Jonas Gahr Støre at «vi har sett hva dette hatet kan føre til». Han siktet da til at Sylvi Listhaug sprer det samme hatet som førte til Utøya-massakren. Det er en uhyrlig og feilaktig påstand, som selvsagt fikk passere uten store reaksjoner. Senere sa Støre at Ap burde snakke mer om Utøya og ta et oppgjør med kreftene som lå bak, med ganske klare henvisninger til FrP og Sylvi Listhaug.

IS-krigere i rettssystemet

Da Stortinget i starten av mars behandlet regjeringens forslag om administrativ inndragning av statsborgerskapet til personer man anser å være til alvorlig trussel mot nasjonens sikkerhet, gikk Ap imot. De begrunnet dette med at rettssikkerheten, altså antatte terroristers rettssikkerhet, ikke var god nok. Ap ville ha domstolbehandling før statsborgerskapet kunne tas.

Hele poenget til regjeringen var at dette skulle være et tiltak for å forebygge et mulig terrorangrep, da har man ikke tid til å vente i månedsvis på en domsstolbehandling. Med andre ord satte Ap i denne saken antatte terroristers rettssikkerhet foran et forebyggende tiltak mot terror.

Å sette rettssikkerhet fremfor sikkerhetstiltak må vi alle gjøre fra tid til annen, det er helt nødvendig i en del sammenhenger. I dette forslaget mente vi det var helt unødvendig å sette rettssikkerhetshensyn i veien for forebyggende tiltak mot terror. Rettssikkerheten var god nok, prinsippet brukes i andre sammenhenger, og alle skulle få prøve sin sak i ettertid, på statens regning.

Innslaget i Dagsrevyen hadde en klar anti-Listhaug-profil helt fra innannonseringen. Tormod Strand hadde IS-biten som var redelig nok.

I 2016 var Ap positive til akkurat samme fremgangsmåte når det gjaldt administrativ inndragning av pass for fremmedkrigere, nå var de sterkt imot samme prinsipp. Når vi innså at vi ikke fikk flertall for administrativ inndragning, foreslo vi å opprette en hurtigdomstol for å ivareta behovet for å handle raskt.

Dette forslaget anså vi som kanskje enda bedre, fordi man både får ivaretatt behovet for rettssikkerhet og rask handling. Vi forsøkte altså å imøtekomme Aps behov for rettssikkerhet, men de ble ikke med på det heller.

Jon Engen-Helgheims argumentasjon speiler Aps: Ap bruker IS-krigernes rettssikkerhet som argument, og Helgheim påpeker det. Men Ap kommer til at det er krenkende å si noe slikt om Ap.

Jeg syntes da at Ap vektet rettssikkerheten ovenfor antatte terrorister urimelig høyt. Den 8. mars var komiteen på Stortinget ferdig med saken, først da blir saken offentlig. NRK ville samme kveld lage en nyhetssak om forslaget som ikke fikk flertall.

Jeg stilte opp og gjorde som vi politikere som regel gjør. Jeg forsøkte å få frem budskapet på en kort, lettfattelig og spissformulert måte. Jeg sa blant annet at Ap satte terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Komprimert, spissformulert og knyttet opp mot denne konkrete saken, er utsagnet helt riktig. (Se innslaget i Dagsrevyen 21)

For å illustrere nyhetssaken brukte NRK en rekke videoklipp av IS-terrorister i aksjon i Syria. Det er ikke hyggelige bilder. Dagen etter brukte Sylvi Listhaug samme budskap i en facebook-post, med et bilde av en brutal IS-kriger, på lik linje med bildene NRK brukte dagen før.

Kort tid etter kom reaksjonene. Først ute var Aps kommunikasjonssjef som helt uten grunn knyttet utspillet til Utøya. Like etter antydet Jonas Gahr Støre at vi bevisst hadde knyttet utspillet til premieren på Utøya-filmen som hadde premiere samme dag. Dette til tross for at Støre utmerket godt visste at eneste grunn til at utspillet kom da, var at det ved en ren tilfeldighet sammenfalt med at stortingskomiteen hadde ferdigbehandlet saken. Utspillet hadde absolutt ikke noe å gjøre med Utøya, så det var selvsagt ikke noe grunn til å tenke på at filmen gikk på kino i dette tidsrommet. 

At Utøya ble dratt inn og mange overlevende og pårørende ble lei seg syntes jeg oppriktig var svært trist og beklagelig. Disse har gjennomgått mye og fortjente virkelig ikke dette. Ansvaret for det kan ikke Sylvi ta alene, selvsagt hadde ingen Utøya i tankene når vi omtalte denne politiske saken, det var sterke krefter i Ap som ønsket å lage denne koblingen. 

Kritikken mot Sylvi gikk nå på at hun nøret opp under konspirasjonsteorier om Ap som kan trigge et farlig hat og at vi bare angrep Ap, selv om flere enn Ap mente det samme. Når det gjelder konspirasjonsteorier, så finnes disse om de fleste partier og det skal svært lite til for at enkeltsaker blir brukt av konspirasjoner om partiene på nett. Å tillegge FrP et større ansvar i denne sammenheng er meningsløst.

Det burde også være innlysende hvorfor vi spesielt angriper Ap som det største opposisjonspartiet. Ap har lenge vært vår hovedmotstander, og Ap har ofte pekt på oss som sin hovedmotstander. Ap hadde nylig varslet at de ville bli strengere i innvandringsspørsmål, men klarte i våre øyne ikke en gang å være strenge mot antatte terrorister. Vi hadde på bakgrunn av nye signaler forventet at Ap støttet et slikt forslag og det er helt vanlig at vi i politikken angriper den argeste konkurrenten.

Senterpartiet

Senterpartiet var en av de mange som gikk svært hardt ut mot FrPs angrep på Ap. Selv gikk de noen dager senere knallhardt ut mot Ap for å støtte ACER, på tross av at flertallet mente det samme. I VG kunne vi i fete typer lese SPs påstander: «Ap gir bort Norges suverenitet». Dette er en veldig spissformulert påstand, den angriper bare Ap og kan selvsagt nøre opp under konspirasjonsteorier. SP gjorde nøyaktig det samme som Sylvi, likevel ble SPs angrep på Ap forbigått i stillhet. Grunnen er åpenbar; slikt er helt vanlig i politikken, men nå var det Sylvi som skulle tas.

Alt tyder på at dette ble Støres varslede oppgjør etter 22. juli. Det oppgjøret er Ap i sin fulle rett til å ta. Høyreekstremisme har jeg ingen sans for selv og skulle gjerne tatt et oppgjør med dette sammen med Ap, da kunne det blitt kraftfullt. Etter 22. juli klarte Jens Stoltenberg å samle nasjonen mot ekstreme krefter, det beundrer jeg ham for.

Støre bommet med sitt oppgjør. Han tok ikke oppgjøret med høyreekstreme, han tok det med FrP. Han bidro til at helt vanlige menn og kvinner med helt vanlige meninger ble stemplet som høyreekstreme rasister. Han antydet at hatet som drepte på Utøya kom fra FrP. Dette er uhyrlige påstander som er langt grovere enn Sylvis politiske angrep på Ap. Støres oppgjør har dessverre skapt enorm splittelse.

Sylvi trakk seg fordi jakten på henne hadde gjort det vanskelig å snakke fritt, hun ble forsøkt kneblet. Knebling betyr ikke at man ikke har mulighet til å snakke, det betyr at det er vanskelig og gjør vondt. Når Støre knyttet et spissformulert, men politisk budskap til hatet som drepte på Utøya, så blir det umulig med politisk diskusjon, da blir man kneblet.

Det kan selvsagt diskuteres om det var for sterkt at en statsråd sa tingene på denne måten, men reaksjonene sto ikke i stil til handlingen. Sylvi beklaget kommunikasjonen, noe som selvsagt burde satt en sluttstrek for det hele. Men det passet ikke inn i jakten på Sylvi. Hun skulle tas.

Ap snudde

En ting som fikk lite oppmerksomhet var at Ap faktisk snudde midt i alt oppstyret. I siste liten, når Stortinget sluttbehandlet saken en uke etter bråket startet, så valgt Ap likevel å støtte vårt forslag om hurtigdomsstol. Det er vel et tegn på at vi ikke var så på jordet likevel?

Heldigvis er det svært mange som klarte å se urimeligheten i det som skjedde. Det førte til masseinnmelding i FrP og sterk økning på meningsmålingene.

Når en kunstner malte bilde av en korsfestet Sylvi, var reaksjonene mot kunstneren sterke. Å hisse seg opp over tegninger og malerier er ikke naturlig for FrP. For oss er ytringsfriheten svært sentral, det er helt andre som pleier å hisse seg opp over sånt. Vi vil ikke hverken forhindre eller straffe kunstnere som kritiserer oss. Ytringsfrihet er ikke noe vi har for å hylle ytringer vi liker.

Det er når ytringene blir sterke og reaksjonene mange at det er viktig at den politiske ledelsen er kompromissløs i sin beskyttelse av ytringsfriheten. Dessverre har vi erfart at den politiske ledelsen sviktet totalt på dette feltet under karikaturstriden.

Jeg husker godt hvem som hadde ansvaret for det.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!