Kommentar

Det man kan kalle den alternative høyresiden har mange valg. Den kan velge å etterligne venstresiden, enten som kopi eller å leve opp til venstresidens skremmebilde av høyresiden (fascismen), eller den kan besinne seg og vende ansiktet mot fremtiden.

Dette er spørsmål som det er vel verdt å tenke over post 22/7.

Jeg velger med vilje uttrykket «den alternative høyresiden», nettopp fordi det er en svært broket forsamling det er snakk om. Men den har noe til felles; en opposisjon, en følelse av annerledeshet, av at noe er galt, av at ikke ting sies fullt ut. Ordet «alternativ» gir ekko av 60-tallet, hvor alternativbevegelsen var en samlebetegnelse.

Hvis vi nå skal følge mønsteret fra 60-tallet kan vi snakke om «borgerpressa»: den skviset de venstreorienterte, og det ble for dem en bekreftelse på at de hadde rett. Den feilen kan også dagens høyreside lett gå i: motstand er bevis på hvor ille det er. På hvor undertrykkende staten og systemet er (på 60-tallet snakket vi om «systemet»).

Men kan det være at manglende oppslutning skyldes en feil ved avsender? Hvis ikke det spørsmålet stilles, tyder det på at noe er galt.

Det er lett å komme i en situasjon der man hele tiden finner bekreftelse på at ens analyse er rett. Venstresiden gjorde det med klassekampen og kapitalismen, utbytting og imperialisme. Men det ubehagelige spørsmålet gnagde på selvtilliten: hvis analysen er riktig, hvorfor er ikke oppslutningen større?

Det samme spørsmål må den alternative høyresiden stille.

Hvis Norge trues av kolonisering, åpne grenser, lovløshet og islamisering, hvorfor er ikke motstanden større og mer åpen?

Folk kan da lese og bruke hodet.

Venstresidens svar i opposisjon var en overbærende formyndersk holdning. De forklarte og forsto hvorfor arbeiderklassen ikke reagerte. Den var dopet ned av borgerlig ideologi og materielle goder. Derfor måtte en bevisstgjøring til som bare avantgarden, organiserte sosialister, kunne bibringe.

Dette er en parallell til venstresidens syn på ikke-vestlige innvandrere. Det er dagens nye prolateriat. Man kan ikke forvente at de skal forstå hva demokrati er, eller kvinners rettigheter, derfor må man slå av på kravene.

Ny konstellasjon

Her ligger et nytt element. For venstresiden og et liberalt sentrum bruker den innfødte befolkningen som salderingspost. Det er den som skal holde kjeft og som er satt i den negative rollen, som gårsdagens borgerskap: folket er suspekt og grumsete, fullt av instinkter som må holdes i sjakk. Dette gjør «integreringen» til et helt nytt prosjekt, med absurde trekk, for hvem skal integreres i hva?

Speilkrigen

Dagens venstreorienterte/liberale elite lever fortsatt på ideologi og reflekser fra 70-tallet til. Disse refleksene er «smittsomme». Det ligger snublende nær for en alternativ høyreside å innta samme outsiderrolle med den forurettedes selvbevissthet om eget kall: å vite at man har rett, men ikke få rett, ikke en gang bli hørt.

En tvilling for venstresiden har vært fascismen. Det har vært venstresidens sutteklut. Det er blitt symbolet man projiserer alle sine fantasier og skremselsbilder over på.

Men som et av barna spurte om – da bilder av den røde hær i velkjent stil på Den røde plass, omgitt av raketter, gled over skjermen : – Pappa er dette nazister?

Noe har sunket inn. Verden har kommet et stykke lenger. Barnet visste lite om totalitære ideologier, men det dro kjensel på fenomenet. Instinktivt visste det at dette var uttrykk for kollektiv galskap.

En alternativ høyreside kan velge å inngå i en ny tvillingkamp med en venstreside som nå har stor makt, eller den kan løfte blikket, og løsrive seg fra fortidens dødelige favntak. (Det finnes de som faktisk svermer for fortidens myter, og vil revidere historien om fascismen, spesielt med antisemittisme som fellesnevner.)

Man kan også bli så monomant opptatt av islam og muslimer at man blir fanget i deres horisont.

En alternativ høyreside må først og fremst kunne svare på: hva slags samfunn vil vi skape? Man må ha en positiv visjon å tilby.

Det dystopiske tiltrekker ingen. Det har vært feks. miljøbevegelsens svøpe. Også den har veltet seg i apokalypse, og har ikke funnet noe svar på hvorfor folk ikke har latt seg vekke når hele fremtiden står på spill.

Formynderholdninger og besserwissen undergraver tillit. Man må ha en grunnleggende tillit til folks forstand. Hvis ikke den fungerer, er det nytteløst.

Man kan forsøke å nå frem, kommunisere. Tenke nedenfra.

Ett krav er beskjedenhet og ærlighet. Et samfunn kan ikke fungere uten tillit. Leder av 22/7-kommisjonen Alexandra Bech Gjørv har imponert ved å gå inn for hemmelighold av vitneavhør. Pressen fremstiller dette som et hårreisende eksempel på lukkethet og brudd på prinsippet om åpenhet. De snakker for sin syke mor. Alle vet at Norge er et lite samfunn. Erfaring viser at selv ikke whistleblower-beskyttelse hjelper. Folk tør ikke stå frem og si det de vet. De møtes med represalier. I 22/7-etterforskningen er det mange karrierer som står på spill, vennskap og kollegialitet. Hvis folk skal tørre å snakke må det skje i full fortrolighet. Det er den nestbeste løsningen, og offentligheten må ha tillit til at kommisjonen kan behandle denne fortrolige informasjonen.

Ved sitt ønske om fortrolighet viste Bech Gjørv at hun er mer lojal mot oppgaven ut fra en public service-lojalitet, enn mot the powers that be – pressen.

System-fellen

Det trengs modige samfunnsborgere for at public service-ethosen skal opprettholdes. Det holder ikke å ha solidaritet som slagord. Noen ganger kan det resultere i omerta.

En av de store feilene fra 70-tallet var system-fellen: man så på samfunnet som et system, og det var kynisk eller ondt, eller i samfunnsvitenskapen: en maskin. Man sluttet å forstå samfunnet som bestående av individer, og ble systemorientert. Noe av moderne management kan utvilsomt gi næring til slike forestillinger. Folk tilpasser seg. Igjen er det blitt et «man» som bestemmer hva man gjør.

Individ

Men skinnet bedrar. Det finnes en mye større grad av sunn skepsis og kritikk ute blant folk enn man kan avlese i mediene.

En alternativ høyreside må vise i praksis at den har tillit til menneskene, men at den ikke har alle svar. Den bør heller ikke la seg provosere av en alderstegen venstreside som er på vei inn i skyggenes dal, og ikke tør se fremtiden i øynene.

Den store trussel mot vårt samfunn er mangel på individualitet, mangel på originalitet og kreativitet. For at individet skal kunne utfolde seg, må det ha ytringsfrihet. Dette er den alternative sidens største oppgave: bruke ytringsfrihet i praksis.

Hvis man gjør det på en balansert måte, vil man vinne en stilltiende anerkjennelse, også fra motstandere, for prisen for å underslå fakta og sammenhenger er i det lange løp altfor stor.

Dette gjelder også «fakta» om oss selv. Aftenposten hadde en søndag for noen uker side en reportasje om et samarbeid mellom kirken og store bedrifter. Tre av dem takket ja til å ha hospiterende prester i huset. En bedrift trakk seg, en fortsatte mens en tredje hadde funnet ordningen nyttig, men trakk seg likevel, fordi «det var ansatte som ikke likte at det var en prest i huset».

Ansatte i en stor norsk bedrift i det statskirkelige Norge finner det ubehagelig å ha en prest på jobb. De trenger ikke snakke med ham. Han/hun trenger seg neppe på. Men bare bevisstheten om presten er der, provoserer eller får dem til å føle ubehag.

Aftenposten konstaterte, uten å gå videre. Som om dette var normal eller akseptabel opptreden.

Dette er en type «fakta» som er av det mest betydningsfulle. Det peker mot en fiendtlighet mot våre indre verdier,

For å ta noe mer spektakulært: Til ungdommen av Nordahl Grieg er anbefalt tatt inn i den offisielle salmeboken av biskopene, uten motforestillinger. Til ungdommen er i ferd med å bli vår nye nasjonalsang. Ingen nevner at Grieg var Moskva-kommunist og hyllet Moskvaprosessene. Burde ikke det nevnes og mane til en viss varsomhet?

Det er noen ubehagelige koblinger her mellom gammel og ny kollektivisme.

Det nye Norge kan trenge en ny samfunnskontrakt. Den må baseres på individet og sannhet. Kollektivismens æra er over.

Les også

Mangel på politisk styring -
Individ og kollektiv -
Red.: Bevaring av forstanden -
Demokratisk underskudd -
Metafysikk og frihet -

Mest lest

Les også