Kommentar

sarkozy.jpg

Et flertall av franske velgere velger en kandidat som har kommunisert et budskap som bare delvis kan sies høyt. Frankrike fikk en kandidat som kunne respondere på folks politiske lengsler. Det er et historisk sammentreff som kan påvirke hele Europa.

Sarkozys seier handler om at de gamle skiller mellom høyre og venstre ikke eksisterer lenger.
En ting er den rasjonelle delen, med krav til høyere effektivitet i arbeidslivet, og slutt på at staten skal løse alle problemer. 35-timersuken ligger tynt an. Stikkord her er realisme. Frankrike har sakket akterut. Trolig vil Sarkozy også komme med tilbud om utdanning og jobber til unge. Hvis økonomien får et oppsving kan det gi uventet popularitet.

Men Sarkozys store appell gikk på det nasjonale. Han viste fasthet, styrke, realisme og hadde visjoner, og frem for alt handlekraft. Det sies at det allerede i løpet av få dager kommer nye lovforslag, men først skal visst Sarkozy på retreat i kloster.

Sarkozys seier er symbolsk, for Frankrike og Europa: han er sønn av ungarske innvandrere, har vist at Frankrike er åpent helt til topps for den dyktige. Det burde inspirere og være en kapital han kan anvende. Sarkozy vet at det ikke er lett å være innvandrer. Men han akter ikke å la forstedene utvikle seg til parallelle samfunn, slik linjen hittil har vært.

Frankrike har fått en demokratisk liberalkonservativ president. En som forstår hva det handler om, men på demokratisk grunn. Det er symptomatisk at Le Pen ikke ville stemme på ham. Le Pen står for en ideologi, en «svart» reaksjon, med røtter tilbake til en betent høyreside. Det er et sunnhetstegn at oppslutningen om ham har sunket. Franskmenn valgte riktig når de hadde et alternativ. Forrige valg var et protestvalg.

Noen av de samme strømninger ser vi over hele Europa: folk føler at de ikke blir lyttet til, at politikk er blitt et yrke, og drives av profesjonelle, som snakker et uengasjert språk, og kun trenger dem ved valgene. Samtidig gjennomgår nasjonene store sosiale endringer, med konsekvenser for den sosiale fred og oppfatningen av det nasjonale.

Nasjonalstaten har vært rammen for det demokratiske fellesskap. Sarkozy sier at han er stolt av å være franskmenn og elsker sitt fedreland på en måte som går rett hjem. De vet hva han mener. De vet at det ikke betyr et utflytende flerkulturelt, laissez faire-samfunn. De vil ha fastere rammer/grenser.

Mediene og det politiske etablissement har også forstått hva Sarkozy egentlig mener. Derfor har de forsøkt å ødelegge hans kandidatur så godt de kunne. Hans rival Villepin tydde også til taskenspill med de hemmelige tjenester for å kaste mistanke på Sarkozy om svarte konti i utlandet.

Uttalelsen om «racaille» har vært gjentatt og gjentatt og pustet opp til noe stort og truende. Vi så ikveld hva det var: en bemerkning kastet opp og frem til noen som sto på balkongen og snakket til ham mens han passerte på gaten. -Ta det rolig, vi skal ta oss av pøbelen, svarte han. Det er jo det de er. Men mediene og politiske motstandere har fremstilt Sarkozy nærmest som en ny Mussolini.

Det er samme behandling som Bush og hans folk har vært utsatt for. Slik at man ikke lenger snakker politikk, men demonisering. Sarkozy har gjennomskuet dette spillet, og dermed får ikke mediene ram på ham.

Han erklærer sin solidaritet med USA, og alle vet hva det betyr: hvilken side Frankrike hører hjemme på.

I sin takketale til nasjonen strakte Sarkozy ut en hånd til de som ikkke stemte på ham. Han snakket om Nord-Afrika: at Frankrike vil bidra til at disse landene utvikler seg. Hvilket er den eneste løsningen på migrasjonen.

Det var da Sarkozy snakket om kvinnene at han ble mest engasjert: han begynte med å si at Frankrike under ham ikke skulle glemme de bulgarske sykepleierskene som har sittet i libyske fengsler i fem år, og så fortsatte han med å snakke om kvinner som blir slått, utnyttet, undertrykket, misbrukt. Han svingte seg opp, og salen var med ham. Alle forsto hva han mente: Sarkozy kommer til å støtte kvinnene fra muslimske hjem. De skal få være individer.

Mediene har ikke lagt skjul på sin skuffelse over resultatet. De har vært så forutinntatte at det til tider har vært pinlig. NRK og Aftenposten er her i selskap med BBC og de fleste mainstream medier. Det er som om folks oppfatninger er blitt noe det offisielle systemet ikke tåler å høre.

Derfor var gleden så stor, og folk ekstatiske. Det skal godt gjøres å seire over så sterke motstandere: mediene og etablishmentet, og deres suverene følelse av hvem som har rett til å snakke på vegne av folket.

Royal tapte fordi hun ikke greide å formulere nye svar. Budskapet var fullt av fine ord, men intet nytt. Derfor tapte hun. Mot slutten flirtet hun med gatas parlament. Det vil være livsfarlig om en venstrepopulist skulle finne på å fortsette langs den kursen.

Det finnes en fare for politisk attentat mot Sarkozy, fra den ytterliggående venstresiden i Frankrike. De hater Sarkozy, og hvis han viser handlekraft, hvilket jeg tror han vil, så kan han bli et mål. Det vil få konsekvenser som det ikke en gang går an å tenke på.