Dagsnytts skuffelse over at Segolene Royal tapte var ikke vanskelig å spore. Det er ingen tvil om hvor NRKs nyhetsavdeling befinner seg. Men for å opprettholde verdensbildet må Sarkozy svartmales og Royal forskjønnes.

Det sies at det er duket for en klassisk venstre-høyre duell. Det er feil. Den er ikke klassisk, den er tvertimot noe radikalt nytt i europeisk politikk. Derfor var valgoppslutningen rekordstor.

NRK, Aftenposten og de fleste norske medier er på Royals side. De vil det gode. Men det at de konsekvent unnlater å beskrive hva kampen står om, er med å svekke deres sak: de møter seg selv i døra, for deres standpunkt forutsetter at de ignorerer hva det dreier seg om.

Det er Sarkozy som polariserer. Situasjonen er ikke polarisert. Det er samme holdning som over alt ellers: skyt budbringeren. Det er Frps, Hege Storhaugs og Anfindsens skyld.

Jeg skrev at dette er første gang at innvandring og nasjonal identitet preger et valg. Det er ikke riktig. Det første var Danmark i 2001. Til tross for at det er vår nordiske nabo er det fortiet og fortegnet. Danskene er utropt til rasister og fremmedfiendtlige.

Det er i dette lys man bør huske Jonas Gahr Støres kommentar midt under karikaturstriden, da han under en diplomatisk sammenkomst sa at danske kolleger nok kunne ønsket seg en norsk tilnærming.

Norske medier svek Danmark og det danske folk ved systematisk å karikere deres valg, hvor banebrytende valget i 2001 var, og hva det betød. Regjeringen fulgte etter under karikaturstriden.

Hvorfor er dette viktig og alvorlig? Fordi vi står overfor samme valg: kampen for frihet og demokrati, for fryktløst å vedkjenne seg kulturarven og landets historie. Bare ved å bevare selvrespekten kan man ha noe håp om å integrere nye landsmenn.

At Sarkozy tiltrekker seg flest stemmer betyr ikke at franskmenn har fått en respektabel kandidat som uttrykker noe av det samme som Le Pen. Sarkozy er ikke Le Pen i fåreklær, selv om det antydes at han er suspekt, og appellerer til usunne instinkter. Dette er ikke noe annet enn politisk hets og en manglende respekt for demokratiet, som de politisk korrekte føler seg berettiget til. Fordi de er sikre på å kjempe for det gode, har de rett til å slå under beltestedet. Det de i virkeligheten gjør er å delegitimere en politisk respons hos store deler av folket.

Folket sier klart fra: vi er bekymret over utviklingen, for vår fremtid. Vi ønsker nye grep, mindre laissez faire. Hvis man fremstiller dette som en udemokratisk tendens, som at det er et ønske om å kaste minoriteter ut av landet og fellesskapet, er man med på å gi det et stempel av illegitimitet.

Det er fascismen som spøker i bakgrunnen: ikke alle tendenser er legitime i et demokrati. Derfor må det overbevises om at Sarkozy vil bryte menneskerettighetene til innvandrere. Da er han illegitim.
Det er en taktikk vi vil se stadig mer av i den politiske kampen: forsøk på å fremstille normale endringer av innvandringspolitikken som brudd på konvensjoner og folkeretten, og dermed illegitime.

Det er et farlig våpen de politisk korrekte benytter. Det kan føre til handlingslammelse. At nødvendige reformer ikke blir vedtatt, og at resultatet blir mer forvirring. Da vil et politisk ytre høyre kunne få vind i seilene. Hittil har ikke det skjedd, og det er egentlig bemerkelsesverdig. Europeerne er vaksinert for fascisme, men de trenger legitime politiske alternativ. Det vil eliten at de ikke skal få.

Man kan si det består en uhellig allianse mellom eliten, islamister og ytterliggående høyrefolk. Alle polariserer.

Det er ikke skribenter som Karen Jespersen og Ralf Pittelkow som polariserer, men de som benekter og sier de deltar i et korstog.

Valgene i Europa vil i årene fremover bli styrkeprøver mellom en nasjonalliberal oppvåkning og et sentrum-venstre preget av ønsketenkning. Som med Royal vil det ligge mye idealisme bak. Man må ikke betvile den ekte frykt for polarisering og brutalisering som mange av Royals tilhengere føler. De er også redd for fremtiden, hvis Sarkozy kommer til makten. Men de forveksler idealer og virkelighet, vil jeg påstå. De tar feil av alle de fine ordene og ønskene og en utvikling som for hver dag som går bringer oss lenger vekk fra dem.

De forveksler behovet for en brutal oppvåkning med brutale metoder. Mange står klar til å selge dem det budskapet.