Kommentar

Bildet: Emmanuel Macron feirer seieren ved Louvre-museet. Macron er som politikkens rockestjerne. Det var Obama også. En realitystjerne høster bare forakt fra mediene. For dem er deres egne kreasjoner the real thing. De vil ikke at noen stjeler the thunder fra dem. Foto: Christian Hartman/Reuters/Scanpix

Politikk er ikke en skjønnhetskonkurranse, men i våre dager er det i ferd med å bli det. Obama hadde «alt» og nå har Emmanuel Macron dukket opp som troll av eske og vunnet det franske presidentvalg.

Mediene hyller ham uten å legge skjul på det en gang. Han omtales konsekvent som «sentrumskandidaten», og motstanderen henger det hele tiden en sky av mistillit over, som man sørger for aldri går tørr.

Det er orkestreringen av dette valget sett opp mot mediene behandling av Donald Trump som sier noe om at vestlige demokratier er syke, og at sykdommen kommer innenfra.

De samme mediene som hver eneste dag fortsatt frenetisk forsøker å diskreditere og delegitimere USAs president, har bygget opp Macron og drevet valgkampen for ham. Det er ikke noe skille mellom hans valgkampmaskineri og mediene, slik det heller ikke var det mellom Hillary Clintons maskineri og mediene.

De brukte alt de hadde mot Trump. Da de fant en ti år gammel video med griseprat var de sikker på at de hadde ham. Det massive kjøret og mobiliseringen av all tenkelig indignasjon skulle rive vekk grunnlaget under ham som kandidat og menneske. Husk at det gikk på Trump som person: Han var en gammel hvit gris. Obama sa: – Jeg ville ikke en gang ha tenkt slike tanker.

Han kan bare lytte til tekstene til  de store rap-stjernene som er hans venner. Slikt fortjener ett ord: Hykleri.

De samme medier utsetter Trump-familien og de nærmeste medarbeiderne for sjikane. Hver er eneste dag er det en eller annen historie: Da Trump forsøkte å si noe om Andrew Jackson og borgerkrigen, en president han er blitt sammenlignet med, lo de seg nesten skakke. Visste han ikke at Jackson var død 16 år før borgerkrigen brøt ut? Nå fikk de – igjen – bekreftet det de hele tiden hadde sagt: Mannen er idiot.

Eller er han også ond? Det høres ut som han er så dum at han kanskje ikke klarer å være ond?

For Hillary gjelder andre regler. Hun steg nylig ned fra sin tilbaketrukne tilværelse og ga et intervju til Christiane Amanpour. Hillary ble mottatt som en savnet heltinne. Alt var tilgitt henne, at hun tapte. Hun påtok seg skylden, bare i neste øyeblikk å legge den på FBI-sjef James Comey og Putin. Publikum lo på de rette stedene. Følte med henne. Med dette «oss» som er større enn noe annet.

Kontrasten er så sterk at man lurer på om man fortsatt lever i den vestlige verden, i De forente stater, eller om noe har inntruffet som snur opp-ned på alle tilvante regler og forestillinger.

Britene klarte å rykke seg løs fra Dragsuget. Franskmennene var ikke like heldige. Det lå et sterkt make-believe bak Macron.

De tradisjonelle partiene på høyre og venstresiden ble moset under første runde. Alle visste at Sosialistpartiet kom til å få juling. Hva gjør noen smarte hoder: De oppfinner en bevegelse – litt som Silvio Berlusconis Forza Italia! og kaller den En Marché. Det gjelder å holde farten, farten mot fremtiden, for å løse alle de viktige oppgavene sammen. Macron sier alle de riktige tingene. Men det er varm luft. Han blir beruset av sine egne ord, og de pene menneskene som flokker seg rundt ham blir det samme. Det er et permanent rosetog vi ser. Og mediene er ekstatiske over endelig å kunne bruke sine evner.

Marine Le Pen må tegnes i mørke farver for at hans lyse skal komme ordentlig frem.

Men det er ikke mulig å skjule at mange arbeidere og bønder nå stemmer på Front National, uansett hvor mye dritt de kaster mot Le Pen.

Onsdag rett før siste debatt kommer avsløringen av at noen har klart å hacke 9 giga med dokumenter fra Macron og hans stab. Mediene venter til fredag, rett før det blir ulovlig å drive kampanje, før de omtaler hackingen og sier det er russerne som igjen har forsøkt å torpedere et demokratisk valg.

Det stilles ingen spørsmål om fremgangsmåten og metodene kunne peke mot andre, f.eks. Istedet sies det at det finnes falske dokumenter ispedd de ekte. Men vi får ingen eksempler.

Nye amerikanske medier er aktive. En person som har tyve års erfaring fra et av de tre store revisjonsfirmaene går gjennom papirene som viser at Macron har penger skjult vekk på Cayman Island. Macron-kampanjen svarer bare at han ikke har penger på Bahamas.

Pengene skal stamme fra tiden da Macron var mekler for storfusjonen mellom Pfizer og Nestlé. Han ville få en gigantbonus og det passet dårlig nå som han skulle begynne å arbeide for president Hollande, dessuten var det et gullegg det var verdt å beskytte.

Hvor plausibel er storyen? Den passer som hånd i hanske med tankegangen som ble avslørt i Panama Papers. Våre dagers rike mennesker sørger for å skjule formuer i skatteparadis.

Man skulle tro mediene hadde lært og med en gang ville se mønsteret. Men nei. De samme mediene som samarbeidet om publiseringen av Panama Papers, er de som i dag beskytter Macron. Lekkasjen omtales ikke. Valgkommisjonen i Frankrike ville straffeforfølge de som gjorde det.

Nå er det noe annet som står på spill: Det politisk-økonomiske systemet. Makten. De er villig til å gjøre hva som helst for at det overlever. Velgerne og det demokratiske prinsipp er en uvelkommen hindring.

De klarer å ro det i land. Frankrike er ikke Storbritannia. Det er ikke den angelsaksiske verden.

Men det kommer med en pris. Vichy er betegnelsen på en by i sør og navnet på en tilstand: Av oppgivelse og kollaborasjon.

Macron har sagt nok om sitt syn på islam og terror til at vi vet hvor vi har ham. Han kaller jihadistene i Syria for «vår ungdom», som det er «delvis Frankrikes skyld har kommet så skjevt ut». Macron vil ta dem i armkroken. Han vil inkludere dem. I lekkasjen inngår dokumenter som viser at han vil skape et fransk islam: med eget ministerium, et fundament som viser foreningen mellom islam og republikanske verdier. Vi vet hva dette betyr. Det ligger i tiden. Vi vet også hva det betyr med tanke på radikalisering, og ikke minst hva det vil få å si for de islamkritiske stemmene i Frankrike. Det er allerede en sterk bevegelse blant de herskende i retning av å kalle kritikk for islamofobi.

Dermed tar de et skritt inn i islam.

Macron vil gjøre en konflikt avgrunnsdyp. Han den franske presidenten vil gå over til den andre siden. Det er våre dagers Vichy. Mange vestlige politikere snakker som Macron. Hans beskytter Merkel ikke minst. Der settes tommeskruene allerede på sosiale medier.

Dette kan få uoverskuelige følger for ytringsfriheten i Europa. USA kan bli fyrtårnet. Borgerne må forberede seg på tøffe tider.

Leserne av Document må forberede seg på aktiv støtte hvis de vil ha en røst som står fritt. De må tenke over om friheten er verdt et fast beløp i måneden til noen som tar kampen opp.

Ellers blir det «Macron» over hele linjen.