Stemmegivningen i det østerrikske presidentvalget er så uhyre jevnt fordelt mellom Alexander Van der Bellen og Norbert Hofer at det i skrivende stund ikke er mulig å si hvem av dem som har vunnet før forhåndsstemmene blir fintelt i løpet av mandagen.

Uansett hva som blir utfallet, kan vi konstatere at det er tale om et politisk jordskjelv hvis rystelser merkes langt utenfor Østerrikes grenser. Spørsmålet er om skjelvet får den gamle politiske klassens hus til å rase sammen. I heldigste fall er nok raset bare utsatt en smule. Ansiktet til Van der Bellen idet han håndhilser på Hofer i TV-studio mens utfallet av valget står og vipper, sier mer enn tusen ord.

Selv om Van der Bellen kommer fra De Grønne og stiller som uavhengig kandidat, er det ingen tvil om at han er kandidat for the establishment og for enhver som lever komfortabelt med dagens utvikling, og at han vil representere en slags kontinuitet – om enn prekær og vaklevoren – dersom han blir valgt.

ANNONSE

Norbert Hofer på sin side representerer Frihetspartiet (FPÖ), som ønsker et brudd med den innvandringsliberale globalismen som ikke bare er luften vi har pustet i ganske lenge, men som også langt på vei har satt de enkelte landenes politiske systemer ut av spill. Dette endres ikke over natten selv om presidentembedet skulle tilfalle en kandidat fra FPÖ. For selv om Østerrikes president i teorien har vide fullmakter, er det ikke tradisjon for å bruke dem, og presidenten har for det meste spilt en seremoniell rolle. Ikke at det gjør saken noe bedre for establishment dersom Hofer også avstår fra aktiv politikk, men snarere forsøker å spille en samlende rolle.

Splittelsen som valgresultatet illustrerer allerede i første valgomgang, hvor Hofer fikk klart størst oppslutning med 35 % mot Van der Bellens 21 %, bærer bud om at den kjempemessige sosiale konflikten som er under oppbygging rundt omkring i Europa mellom globalismens vinnere og tapere, er blitt kraftig aksentuert i alpelandet – og mer enn i Tyskland. Hos storebror i nord har den samlede oppslutningen om de to tradisjonelt dominerende partiene på høyre- og venstresiden – CDU/CSU og SPD – falt fra ca. to tredjedeler ved forrige valg til Forbundsdagen til ca. halvparten ved de siste delstatsvalgene.

Men i Østerrike har kristelig-demokratiske ÖVP og sosialdemokratiske SPÖ nå mindre enn halvparten av velgernes oppslutning tilsammen, etter å ha hatt 80 % for en generasjon siden. Det betyr at en storkoalisjon mellom de to tradisjonelt dominerende sentrum/venstre- og sentrum/høyre-partiene ikke er nok til å sette enhver opposisjon ut av spill, slik vi har sett i Tyskland – og i Italia, for den del.

De toneangivende mediene i flere land fortsetter å omtale Hofer som ekstremhøyres kandidat, en gammel vane som fremstår i et absurditetens lys når man tenker på at han har fått halvparten av stemmene. For selv om det er mulig å finne personer med ekstremistiske forbindelser i partiets tidlige historie, er ikke FPÖ noe fascistparti – ei heller er østerrikerne blitt fascister.

Det valgresultatet forteller er at den politiske kasten i Østerrike har vist seg like udugelig til å håndtere de største politiske utfordringene som de tilsvarende kastene i de fleste andre vesteuropeiske land. Deres avstand til vanlige folks problemer er stor, de har ikke noe som er i nærheten av å kunne kalles en strategi hverken for de økonomiske, de demografiske eller de sikkerhetsmessige problemene. De har derimot en strategi for å ivareta sine egne interesser, for klientelisme, for nepotisme og for annen korrupsjon.

Den folkelige opposisjonen mot den politiske kasten kommer ikke til å bli noe mindre selv om det skulle fortsette å vinne noen valg – kanskje idet de benytter seg av splitt og hersk-taktikk ved å sosialisere deler av opposisjonen inn i fortidens politiske varme. Til det er de underliggende strukturelle ubalansene for store.

Østerrike ligger i så måte an til å bli et slags europeisk politisk laboratorium. Kanskje er det her en representant for den nye høyresiden først blir statsoverhode.

Østerrike bekrefter i grunnen en slags rolle som avantgarde-land med dette valget. For den som husker tilbake til 1999, vet jo at FPÖ den gangen vant parlamentsvalget under ledelse av den nokså usympatiske Jörg Haider, som fra tid til annen viste dårlig dømmekraft idet han åpnet munnen – ikke minst om landets mørke fortid. EU-eliten gikk bananas og innledet en politisk boikott av landet.

Det er lett å se i dag at østerrikerne ikke var fascister den gangen heller, men at det allerede da fantes en misnøye med den politiske klassens udugelighet som var større enn hengivenheten overfor Haider, og at fasciststempelet var denne klassens mest effektive selvforsvar. Situasjonen er ikke nødvendigvis svært forskjellig denne gangen, selv om det har skjedd så mye i mellomtiden at 1999 virker uendelig langt borte.

Men selv om man kan glede seg over at Østerrikes politiske klasse får velfortjent pryl, og selv om Hofer er mye mer presentabel enn Haider, er det ikke nødvendigvis begynnelsen på «a beautiful friendship» med Hofer – hvis han skulle vinne til slutt. Enhver politiker må bedømmes ut fra det han eller hun gjør.

Om Hofer opptrer klokt i et eventuelt presidentembede, har det politisk relevans også utenfor Østerrikes grenser. For det ville fortelle velgerne f.eks. i Frankrike at den kandidaten establishment-mediene måtte portrettere som en ekstremist, ikke nødvendigvis er det. Og mister man dette mentale terrorgrepet på befolkningen, fortsetter det politiske tyngdepunktet ubønnhørlig å bevege seg.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629