Den kommer, sa et kristent ektepar jeg kjenner, for snart et år siden. Forleden tenkte jeg på dette utsagnet, da jeg tilfeldigvis ble oppmerksom på professor Terje Tvedts kronikk om Libyakrigen i Aftenposten 15. september 2015. Den avisen pleier jeg vanligvis ikke å lese.

Norske politikere med Stoltenberg og Støre i spissen fikk der berettiget kritikk for sin grove uansvarlighet i forbindelse med krigen i Libya våren 2011. Den som leser kronikken (som er mer utfyllende gjengitt i Nytt Norsk Tidsskrift) vil forstå til fulle hvilke falske politikere vi har med å gjøre. «Løgnaktig overfladiskhet» er deres mellomnavn. Dessverre sitter de fleste av dem fremdeles i Stortinget eller har andre høye posisjoner.

For i sitere professor Terje Tvedt: «Jo lenger det tar før regjering og Storting granskes, jo lenger vil nasjonens umodenhet vare og jo mer skjellsettende vil hendelsen bli i norsk historie.» Snart seks år etterpå tyder fremdeles ingenting på at granskning av denne forfeilede skamløse krigen noensinne vil bli foretatt. Det pinlige ved saken forsvinner derimot ikke av den grunn.

ANNONSE

Heldigvis skyller en bølge av sannhet nå inn over den vestlige verden. Vanlige borgere har oppdaget humbugen maktelitene serverer oss. Mange føler falskheten på kroppen. Brexit var bare begynnelsen på de folkelige protestbevegelsene som nå sprer seg i Europa. Folk protesterer mot et udemokratisk EU som domineres av globalister. Problemer med masseinnvandring og islamisering tårner seg opp, men EU har ingen løsning på kaoset som brer seg i Europa.

Globalistene påstår frekt at alle andre enn dem selv er farlige nasjonalister, høyreekstremister og kanskje fascister eller nazister. Dette er rent sprøyt. Der er overhodet ikke noe galt med kjærlighet til fedrelandet. Det er bare sunn fornuft. Hitler misbrukte 30-årene til sitt sosialistisk ekspanderende og vanvittige prosjekt. Nå misbruker globalistene Hitlers galskap til forsvar for sin egen multikulturelle galskap. Dette er absurd.

Boken «Vitne til vanvidd» av Peder Jensen fortjener større oppmerksomhet. Sosialistene hater den nettopp for dens sannhet.

De mørke sidene ved globalistenes makt system kommer nå tydelig for dagen, i land etter land. Problemene kan ikke lenger forties, selv om globalistene stadig forsøker å sensurere debatten. Disse fornektelsenes «agenter» kjører på som Titanic, mot isfjellet. Folkestyre, hva betyr vel det?

Når skyld skal fordeles kommer vi heller ikke utenom våre medier. Verre spredere av desinformasjon skal man lete lenge etter. De skjemmes ikke over usannhet mens de later som om de nøytralt rapporterer det som rører seg i samfunnet. Etablerte medier er ulver i fåreklær. Det som strider imot deres synspunkter blir sjelden publisert.

Med sin monopoliserende meningsdannelse misbruker mediene grovt sin antatte rolle som den samfunnsmessige kontrollerende fjerde statsmakt. Faktum er, de har redusert seg selv til maktens «agenter» – aldeles ikke lenger folkets voktere. Det hele er bare hjerte-rått blitt – når vi gjennom pressestøtte og momsfritak faktisk finansierer dem – til bekjempelse av alle med meninger andre enn deres egne konforme. NRK kanskje verst. Snakk om å kvittere for lisens-pengene. Etter den sjokkerende dekningen av president valget i USA er imidlertid tilliten brutt, for godt.

Norge er dessverre blitt et feigt og u-selvstendig land, gjennomsyret av så mye egoisme, misunnelse og middelmådighet at samfunnet ikke lenger fungerer rasjonelt. Den ideologiske indoktrineringen er skremmende sterk. Det er derfor grunn til å frykte at mange talentfulle ungdommer og andre vil emigrere fra Norge på jakt etter en bedre fremtid et annet sted. De ser hva som skjer i det stadig mer voldelige og uhyggelige Sverige. Ungdommene frykter kanskje, med god grunn, at den samme negative, sosialt u-håndterbare utviklingen vil skje her, bare litt langsommere enn i vårt naboland.

Forøvrig, den eneste grunnen til at våre politikere hverken er gransket eller blitt stilt for riksrett i Libyasaken er at dette krever et flertall i Stortinget. Dessverre støttet de nesten alle sammen den meningsløse krigen i Libya. Dette var altså en tverrpolitisk nasjonal fiasko, med kollektiv skyld og blind underdanighet for Obama-regjeringens sak. Slik «sannhet» vil de politiske elitene helst ikke høre om. Men problemene begynner å dukke opp. Ubehagelige sannheter gjør ofte det.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629