Utenriksminister Ine Eriksen Søreide følger med på egen mobiltelefon under Libya-debatten. Foto Terje Tvedt

Stortinget skulle debattere Norges krigføring i Libya tirsdag. «Komitéleder Hareide, utenriksminister Eriksen Søreide og APs talsperson Huitfeldt syntes like opptatt av mobilen som av hva som ble sagt, og at den ansvarlige utenriksministeren under bombingen, Gahr Støre, simpelthen gikk etter å ha holdt sitt innlegg.» skriver Terje Tvedt på Facebook.

«Politisk klokskap er ikke mulig uten etterpåklokskap. Da Norge bestemte seg for å bombe Libya i 2011 for å fremme menneskerettigheter og demokrati og en FN-styrt verdensorden, hadde Norge selvsagt ingen erfaring fra å krige i Nord-Afrika, og politikerne visste naturlig nok svært lite om området. Gitt at alle nå vet at Natos krig endte i kaos og anarki i Libya og et svekket FN, blir den norske politiske ledelsens holdning til på nytt å tenke grundig igjennom hva som skjedde for åtte år siden, stadig mer oppsiktsvekkende.» skrev Tvedt i kronikken Fraværet av etterpåklokskap i Klassekampen 27. mars:

«Hvorfor legger da regjeringen og utenriksminister Søreide i sin redegjørelse til Stortinget opp til en debatt om Libya hvor det ikke er rom for etterpåklokskap? Ingen av de sentrale politiske vurderingene skal tas opp til kritisk drøfting: Hvorfor var analysen av Den arabiske våren feil? Hvorfor ble Libyas statshistorie helt oversett? Hvordan kunne man gå inn for regimeendring og kamp for menneskerettighetene når det allerede var åpenbart at de kreftene som man tok del i en borgerkrig på vegne av hadde helt andre mål? Skal norske politikere bare «stole på» sine allierte, det vil si slutte å være et selvstendig stat som krigførende land? Om det norske politiske lederskapet har som målsetting å forstå hva som foregår før de sender soldater ut i verden, hva vil det kreve?»

Komitéleder Knut Arild Hareide fokuserer på mobiltelefonen sin. Foto Terje Tvedt

Norges krig i Libya vil i overskuelig fremtid bli stående som et utropstegn i norsk historie, og kaste lys over de tiårene da Norge som stat etablerte seg som en politisk aktør, og etter hvert også som en militær aktør, i ikke-europeiske områder, mener Tvedt.

«En stor og åpen debatt»

Han var i Stortinget tirsdag for å følge debatten. Endelig skulle Stortinget drøfte Norges rolle, norsk offentlighet fikk endelig «en mulighet til å gå kritisk gjennom tenkemåter og forestillinger som skapte krigseuforien da politikere fra alle partier på Stortinget konkurrerte om å gi sin støtte til å sende F-16 fly til Libya for å kjempe for menneskerettigheter og demokrati.»

Det ville være en overdrivelse å si at de folkevalgte grep sjansen. Stortingssalen var praktisk talt tom, på galleriet satt fire tilhørere, og presselosjen var nesten tom. Fra talerstolen hørte Tvedt at «den ene representanten etter den andre [la] vekt på at Pettersen-utvalget hadde bidratt til å fremme en stor og åpen debatt om Libya i Norge.»

Partienes mest sentrale utenrikspolitikerne forsvarte på alle områder den norske politikken i 2011, og la alt ansvaret for kaoset i dagens Libya på det internasjonale samfunn, skriver Tvedt:

«De mest sentrale utenrikspolitikerne politikerne snakket igjen og igjen om den store, åpne debatten som nå rår om Libya i Norge, mens de samtidig var helt klar over at ingen medier idag hadde hatt egne oppslag forut for Libya-debatten.

For meg, som i flere tiår har forsket på norske offisielle forestillinger om verden, «den andre» og «oss», var det nedslående, men ikke overraskende å være vitne til denne debatten fra det tomme galleriet. Diskusjonen bekreftet dessverre alle poengene i min artikkel om regjeringens opplegg for nasjonens refleksjon over sin Afrika-krig, kalt «Fraværet av etterpåklokskap» (se forrige innlegg).

Hvordan har Norge, og velmenende, anstendige norske politikere havnet i en slik situasjon?»

 

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂