Gjesteskribent

Til vår 8 år gamle sønn nevnte jeg over frokostbordet forleden hvor heldig han var som fikk med seg sin varierte påsmurte matpakke hver dag på skolen, som han tildels deler med andre. Til det bemerket min kone litt tørt, slik har han alltid hatt det, han vet knapt alternativet… Deretter tenkte jeg, dette gjør ham lett bortskjemt, noe foreldre i Norge generelt kan beskyldes for overfor sine barn. Bare se dere rundt, i dagens kjøpe-samfunn.

Denne nesten banale hverdags-observasjonen om ikke å være bevisst, det å kjenne på  «alternativet» ble utgangspunktet for denne kronikken. Jeg er selv oppvokst under 5 års tysk okkupasjon under relativt nøkterne forhold på landet, med blant annet den tidens rasjonering. Men vi barn hadde overhodet ikke ondt av det. Tvert imot vil jeg påstå.

Å oppdra barn er et ansvar, og kan faktisk sammenholdes med det å oppdra et samfunn; ja et helt folkeslag. Det går både på neste-kjærlighet og på det motsatte, for – som vi ser – hat gir seg uhyggelige utslag, gjerne over flere påfølgende generasjoner. Dette med hat omtalte jeg i uke-avisen Norge IDAG nylig, med kronikken «Vold avler vold» – uten der å nevne palestinerne som eksempel.

I Norge kjennes knapt «alternativet» lenger, pga lang tids indoktrinering; oljen, samt mangel på sannhets-korrigerende medier. Vi er så «feite» og gjennomsyret av politisk korrekthet blitt, at vi knapt lenger ser skogen for bare trær; folk reagerer nær automatisk politisk korrekt, som en slags ryggmargsrefleks, nærmest. Det viktige mangfoldet er derved tapt; demokratiets styrke. Men det vil selvsagt politikere ikke innrømme; de har mer enn nok med å ta vare på seg selv og sine partier, ikke oss.

Den politiske korrektheten gjennomstrømmer og gjennomlyser nå alt og alle, hver nerve og fiber i den norske samfunnskroppen – uten at folk flest forstår det, selv ikke de politisk ukorrekte såkalte. Da er fare på ferde, noe Terje Tvedt med sin nye bok «Det internasjonale gjennombruddet» elegant belyser. Og selv om mediene ikke ærlig vil anmelde boken (men nettopp derfor…) bør den bli julepresang i de tusen hjem. Til alvorlig samtids-opplysning, til ettertanke for hva som nå gjelder Europa, ja hele den vestlige verden.

Reaksjonen ser vi best gjennom det som skjer i USA anført av Donald Trump. Som for alle sine menneskelige feil viser oss en alternativ vei, med argumenter han vitterlig vant valget på. Men, han blir nå angrepet av alle de feite kattene og makthaverne i Washington, og ellers. Av alle dem som ser sin makt og sine privilegier truet. Angrep er blitt deres beste forsvar; Trumps motstandere sier at det er hans skyld at det blir bråk. Mens sannheten er nærmere at bråket er kreert av og kommer fra det pretenderende Clinton-folket og fra demokratene selv. Eller fra venstresiden, som vi ville sagt og ser i Norge.

For Norge er ikke «alternativet» islam. Vi ser at muslimene fra alle de 50 dysfunksjonelle statene krever respekt fra alle andre, men selv respekterer de ingen. De bråker og det som verre er. Vårt egalitære fredelige land er i ferd med å ødelegges. Noe mediene ikke tør medgi, selv om dette er blitt en opplagt tikkende bombe, den største Norge-trusselen noensinne – mye farligere enn både nazismen og kommunismen. Våre vestlige «barn av etterkrigstiden» har vært  privilegerte, alt mens jernteppet over østeuropeerne fortsatte, helt frem til vår tid. Sistnevnte har virkelig kjent på alternativet og er derfor skeptiske til overnasjonale konstellasjoner; og langt mer bevisst egen kultur. Dette siste ser vi demonstrert innen det falleferdige unasjonale diktatoriske EU, som østeuropeerne nekter å adlyde med rette, dvs til egne lands ødeleggelse.

Altså, Norge må ta islam-trusselen på alvor før det er for sent. Dessverre, de som sitter i høy nok posisjon til å gjøre det synes ikke modige nok. Deres egen makt og privilegier synes å trumfe oss andre samt fedrelandets beste. Med rette, Erna Solberg kan påstå at dersom hun påpeker den nasjonale trusselen vil det skape turbulens. Til det er svaret,  jo lenger vi lar være å stå opp for sannhet og våre overordnede nasjonale interesser, jo mer bråk og langt alvorligere kaos blir det, også økonomisk. For, i en logisk opplyst verden er konklusjonen opplagt; vi må sette dagens feilslåtte multikulturelle politikk hardt i revers ved å stoppe ytterligere innvandring, og ved å stramme inn hvor vi enn logisk kan. Det blir bråk, men Erna er ikke dum; hun vet innerst inne at det blir mye verre med utsettelse. Så la norsk medier hyle herfra til månen…

Valgresultatet tillater de neste tre år i revers, selv om Erna da må stille kabinett-spørsmål for å få igjennom en mer restriktiv innvandrings politikk. For partiene vil måtte jenke seg eller dumme seg ut. Innen neste Stortingsvalg vil Erna med resolutt-het ha gjort jobben, og vil gå over i historien som stor for landet. Hennes statsminister-ansvar er stort, ikke for Høyres fremtid, men landets. Skulle noen tørre å sette «fedrelandets først» må det nå bli henne, allerede politi-beskyttet døgnet rundt.

Mandatet har hun pr definisjon. Dessuten, det er bare til å vise til Sverige og resten av Europa hvor alminnelige borgere bærer byrden og fortviler – mens makt-eliten uansvarlig flyter som en kork høyt over den grelle virkelighet. Hva slags stats-styrelse er dette – å la seg diktere av de få, som bråker mest?

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!

Les også

-
-
-
-
-