Gjesteskribent

Mens nordmenn bekymrer seg over utviklingen i Norge, som eksemplifisert gjennom VG 9/6/18, reiser vår statsminister rundt i verden og er bekymret for den – et nær uvirkelig skue: I Brussel får hun skryt fra det EU som det norske folket takket nei til… I London forteller Erna den engelske statsministeren, og oss, det totalt irrelevante, nemlig at hun ikke liker uro og forandringer i verden… I Canada er hun bekymret for handelskrig. Men alt dette er relativt uvesentlig for oss som vil Norge først; truet av borgerkrig på sikt. Så mye som Erna er på farten skjønner jeg knapt hun har tid til landet, ei eller til fredagskonferansene. Jeg ville trodd det naturlig at utenriksministeren avlastet henne utenlands. 

Norge «først» synes globalisten Erna derfor knapt å ha tid til. Hun unnviker og skyver stadig de nasjonale problemene under teppet. Hun burde trekke seg til fordel for en statsminister som ikke er redd for forandringer – en som virkelig konfronterer disse, nemlig, til vår og vår etterslekts reelle ivaretakelse. Ifølge Grunnloven, det er samtidig hennes og regjeringens første ansvar.

Så hvem er jeg, bare en av de økende mange som ser at VG endelig tør påpeke en av «innvandringens» mange uheldige sider; samt indirekte, den lenge unnvikende politiske korrektheten – som har hindret ærlige opplysning og diskusjon til fedrelandets beste…Ærlighet må til, selv om den blir til uro, ja, kanskje nettopp derfor. Etter dine snart 5 år i stolen, Erna, er forandring nå desperat tiltrengt før det er for sent. I det minste, din urokkelighet, som andre kaller stahet, må vike. Ellers går det Høyre dårlig til valg. 

For gallupen nylig med de borgerlige i mindretall er tydelig sprog. Det hjelper knapt at Erna personlig og relativt til Jonas Gahr Støre er mer populær; det skulle da bare mangle. For vi er mange som ikke lenger aksepter at norske myndigheter tillates feigt å skjule og fordreie virkeligheten, nå på vei til svenske tilstander. Det er gale nok med riksmediene. Politiet sier de skal «bekjempe miljøet» og at de selv skal bli bedre; det har vi hørt før. Nei, dette synes å være manøvreringer fra godt betalte myndighetspersoner med prekære unnlatelses synder på samvittigheten som mest håper å bli pensjonert noenlunde med ære, før det virkelig smeller.

Som regjeringssjef har Erna ansvaret for å sette tonen. Det oss beskyttende og tøffe nødvendige, det mangler; hennes sannsynlige ettermæle. At statsministeren i Sverige er verre og synlig lenger kommet er oss en mager trøst. Kun til skrekk og advarsel.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.