Tavle

Som en av de få i Norge forstod stortingspresident fra 1935 Carl Joachim Hambro (1885-1964) hvor det bar før den annen verdenskrig, og hans innsats under de første invasjonsdagene, da han evakuerte konge, storting og regjering og ellers gjorde en viktig konstitusjonell innsats, kan vanskelig overvurderes.

Man kan av og til ta seg i å lure på hva slags helgendyrkelse som ville ha blitt Carl Joachim Hambro til del dersom han hadde vært medlem av Arbeiderpartiet. I dag er han glemt av de fleste under femti, og hadde det ikke vært for den bestselgende biografien hans sønn Johan skrev på 1980-tallet («Liv og drøm», som nok er å finne i mange norske bokhyller), ville han ha vært glemt av de fleste under sytti.

En mann av et slikt format og med en så allsidig erfaring, finnes ikke i politikken i dag. Artikkelen om ham i Norsk biografisk leksikon er lang, men kan med fordel leses i sin helhet.

Noen utvalgte deler:

Hambro vokste opp i Bergen som eneste sønn blant skolebestyrer Hambros fire barn. Etter å ha gjennomgått middelskole og gymnas ved den skole hans far hadde grunnlagt 1878, tok han examen artium som preseterist 1902. Deretter reiste han til Kristiania og begynte å studere filologi. I studietiden og årene etter var han en drivende kraft i Det Norske Studentersamfund, hvor han var medlem av en rekke styrer og formann 1908–09 og 2. halvår 1911. Han var formann i Filologisk Forening, og han gjenreiste den hensovnede Konservative Studenterforening, som han ledet 1908 og 1910–11. Som ivrig fotballspiller var han formann i Akademisk Fotboldklub og 1913 viseformann i Norsk Fotballforbund. Studieårene bød ellers på mange muligheter for avstikkere – til sanskrit, japansk litteratur og kinesisk poesi – og til avbrudd, bl.a. som hydrograf og postmester på forskningsfartøyet Michael Sars på tokt i Vesterisen, som lærervikar, oversetter og litteraturanmelder.

Allerede som student fikk Hambro Morgenbladet som sin faste arbeidsplass. Han etterfulgte Nils Vogt som avisens sjefredaktør 1913, og da han gikk av 1919, ble han styremedlem i avisen frem til 1933 og leder av litteraturavdelingen frem til krigen. I denne tid var han også styreformann i Ukens Revy, et tidsskrift for politikk, litteratur og kultur, og han var bladets redaktør 1921–29.

Hambro var en skrivende mann og en språkets mester. Helt fra ungdommen av kom det en strøm av artikler og litteraturanmeldelser fra hans hånd. Hans veldige arbeidskraft, stimulert av hans hustrus mangel på økonomisk virkelighetssans, ble også benyttet til egne bøker og oversettelser av engelsk og fransk litteratur; mesterlige er hans oversettelser av Kiplings dikt og Dickens Pickwick-klubben og David Copperfield.

Hambro hadde selv en dyp, kristen trosvisshet, men han var langt fra noen flittig kirkegjenger. Hans tro var høyst privat; den var verken dogmatisk eller pietistisk og slett ikke svermerisk. Han følte seg imidlertid tiltalt av Frank Buchman, som han var blitt kjent med i Genève, og Oxfordbevegelsens enkle og oppriktige tro på en verdensrevolusjon gjennom levd kristendom hos den enkelte. Han sluttet seg aldri til bevegelsen selv, men han var en beredvillig og svært nyttig døråpner for den i Norge.

Som sjefredaktør i Morgenbladet fra 1913 satte Hambro hele sin veldige arbeidskraft inn på å gjøre avisen til det ledende presseorgan i landet. Han installerte en seng på kontoret og var gjerne til stede både natt og dag. Han satte et personlig preg på avisen, og selv om han beflittet seg på saklighet og å skille mellom sak og person, kunne hans bitende polemiske form ikke sjelden bli avgjort uvøren. Han var en nådeløs kritiker av Gunnar Knudsens venstreregjering og ikke minst av statsministeren selv og forsvarsminister Chr. Holtfodt, som han uten å lykkes forsøkte å provosere til injuriesøksmål.

Hambros direkte partipolitiske aktivitet begynte for alvor 1908, da han ble innvalgt i styret for den Konservative Forening i Kristiania. Året etter ble han formann i Uranienborg krets og styremedlem i den konservative presses forening, hvor han var formann 1913–20. Fra 1913 var han medlem av Kristiania skolestyre (formann 1921–23). Arbeidet som sjefredaktør i Morgenbladet hindret ham i mer omfattende partipolitisk virksomhet, men han deltok aktivt i valgkampen 1915, og var medlem av Høyres arbeidskomité for tilretteleggelse av partiets fremtidige arbeid.

Som nyvalgt representant fikk Hambro sete i universitets- og fagskolekomiteen, noe fjernt fra sine politiske hovedinteresser, men naturlig ut fra hans kulturelle interessefelt for øvrig. Komitéplasseringen gav ham utgangspunkt for fortsatt arbeid for riksmålet og gjorde det ellers mulig for ham å sørge for at det nye universitetsanlegget ble lagt til Blindern istedenfor Tøyen. Mot slutten av perioden kastet Hambro seg inn i striden om norsk medlemskap i Folkeforbundet. Hans hovedargument rettet seg mot at Folkeforbundet var en del av Versailles-traktaten, “den kanskje mest umoralske fredsslutningen som Europa hadde sett i en rekke århundrer”. Han mente at de små, nøytrale nasjoner burde stå ved USAs side for å skape et virkelig nasjonenes forbund, og ikke et fiktivt forbund som skulle legitimere stormaktenes politikk. Ved voteringen stod han sammen med Arbeiderpartiet (som forkastet Folkeforbundet fordi det ikke bygde på avrustning), to representanter fra Høyre og en enslig venstremann.

I norsk politikk gikk Hambros karriere raskt. Allerede i sin første stortingsperiode var han på tale til fremtredende verv, men han følte at tiden ikke var moden og innskrenket seg til å ta imot valg til gruppestyret. Etter valget 1921 fikk han oppfylt sitt ønske om en plass i utenrikskomiteen.

Mellomkrigstidens mindretallsparlamentarisme vakte til live en antiparlamentarisk strømning. Dannelsen av Fedrelandslaget, med dets kamplinje mot sosialistiske partier og krav om en regjering over og utenfor partiene med Fridtjof Nansen som statsminister, møtte bestemt motstand hos Hambro: “Man kan ikke gjøre en hvilkensomhelst skiløper til statsminister,” var hans bevisst provoserende kommentar. Enda kraftigere reagerte han mot Fedrelandslagets langt mer fascistiske arvtaker i form av Quislings Nasjonal Samling. Han sørget for at Høyre avviste ethvert valgsamarbeid med NS, og det var et voldsomt slag for ham at nominasjonsmøtet i Bergen Høyre trosset beslutningen, selv etter at han personlig hadde reist til Bergen og lagt hele sin tyngde bak den rene linje.

Med sine språkkunnskaper og sin oratoriske begavelse hadde Hambro allerede i slutten av 1920-årene blitt en av Folkeforbundets forgrunnsskikkelser. Hans utrettelige arbeid for å styrke og effektivisere forbundet som fredsskapende organisasjon og vern om de små nasjoners rettigheter, fikk mange til å føle at han tirret stormaktene på en måte som ikke tjente norske interesser. Ingen veltalenhet kunne imidlertid stanse oppløsningen av Folkeforbundet som kollektiv sikkerhetsordning som fulgte av stormaktenes unnfallenhet ovenfor diktaturstatene. Med stigende uro så Hambro katastrofen nærme seg. Da München-avtalen, som overgav Tsjekkoslovakia til Hitler, også i Norge ble mottatt med høyrøstet begeistring, tok han bladet fra munnen. I et intervju med Norsk Telegrambyrå hevdet han at Storbritannia og Frankrike hadde ødelagt Folkeforbundet, fjernet enhver tillit til stormaktenes gode vilje, øvet en voldshandling mot et lite land og skapt de ondeste anelser om fremtiden. Reaksjonen mot hans uttalelser var voldsom, men Hambro var urokkelig. Han gjentok og utdypet kritikken noen dager senere i en tale for en fullsatt Universitetets aula, og han fikk etter hvert også støtte. Da Bondepartiet nok en gang forsøkte å kaste ham som stortingspresident, svarte Arbeiderpartiet med å ikke stille egen kandidat, og mot blanke stemmer fra Bondepartiets gruppe ble Hambro enstemmig gjenvalgt.

Da det tyske angrepet på Norge begynte natten til 9. april 1940, hadde Hambro i løpet av en times tid hele planen klar. Han gav ordre til at Stortinget skulle evakueres med ekstratog til Hamar, og etter å ha forsikret seg personlig om at ordren ble utført, drog han til Victoria terrasse, hvor regjeringen satt samlet. Den sluttet seg straks til hans forslag om at kongefamilien og den selv skulle dra samme vei, og på hans anmodning utferdiget den en kongelig resolusjon i samsvar med Grunnlovens § 68 om å innkalle Stortinget til møte utenfor hovedstaden. Selv reiste han i forveien med bil for å ordne de praktiske sidene i samarbeid med de lokale myndigheter.

Etter det første av to stortingsmøter som ble avholdt på Hamar, innleverte regjeringen sin avskjedssøknad. Hambro tok umiddelbart til orde mot å innvilge denne. Han hevdet at et regjeringsskifte i den foreliggende situasjon var egnet til å skape uklarhet og forvirring, og i det påfølgende stortingsmøtet fikk han fullmakt til å meddele kong Haakon en henstilling om å forlenge regjeringen i dens embete.

Stortinget måtte deretter forlegge sin virksomhet til Elverum. Her ble det oppnevnt tre representanter til å bistå regjeringen i forhandlinger med tyskerne. Hambro uttalte seg sterkt mot forhandlinger, men godtok forslaget for å bevare den politiske enighet. Derimot var han for at regjeringen ble styrket ved utnevnelse av en konsultativ statsråd fra hvert av de tre opposisjonspartiene. For sin egen del mente han at han best kunne tjene landet ved å stå utenfor regjeringen som representant for Stortinget som statsmakt. Henimot møtets slutt gav han uttrykk for at Stortinget under omstendighetene burde gi regjeringen en generalfullmakt. Uten å ha konferert med noen fremsatte han så et presidentforslag om at “Stortinget bemyndiger regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortinget og regjeringens vegne, som må anses som påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og fremtid”. Dette forslag ble ansett som enstemmig bifalt, og den såkalte Elverumsfullmakten kom til å danne det urokkelige grunnlag for regjeringens autoritet og myndighetsutøvelse i de fem krigsårene som fulgte.

Politisk fortsatte Hambro å irritere regjeringen. Hans kraftige tale når de små nasjoners interesser ble skjøvet til side, påkalte ingen begeistring i Utenriksdepartementet, hvor man fryktet tap av goodwill hos stormaktene. Regjeringen ble også utsatt for meget frittalende kritikk for sin bruk av offentlige midler, og for det han betraktet som partipolitisk virksomhet. Da han kom tilbake til London i november 1944, fikk han merke uviljen mot seg. Han fikk ingen offisiell status, ingen kontorplass, ingen skrivehjelp, ingen møter med regjeringen.

Utakk var også den gangen verdens lønn.