Kultur


Christian Michelsen, foto: Frederik Hilfling-Rasmussen/Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Dette kommer egentlig litt forsinket, men hva gjør vel det: Begivenhetene i livet til mannen det gjelder, fortjener å minnes også en dag eller to senere. Den 15. mars 1857 i Bergen kom politikeren, skipsrederen og velgjøreren Christian Michelsen til verden – mannen som spilte en helt avgjørende rolle i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, hvor Norge ble selvstendig fra Sverige.

Det er ikke så mye i Michelsens virke før århundreskiftet som peker i retning av det bodde en uvanlig stor statsmann i ham, noe man på grunn av rollen han spilte i løsrivelsen utvilsomt må kalle ham. Selvstendigheten den 7. juni det året er liksom litt hermetisert historiekunnskap. Den ligger der, men nærer sjelden samtidens bevissthet. Ikke desto mindre er det kanskje ett og annet vi kan dra kjensel på, utover å konstatere at hovedpersonen var på rett sted til rett tid, og vokste aldeles formidabelt med oppgaven.

Den fremtidige statsministeren vokste opp som sønn av en forretningsmann og stortingsrepresentant, men fikk langt mer enn forretningsmessige impulser i hjemmet. Den intelligente, men litt late eleven utdannet seg etterhvert til jurist i Christiania, hvor han i Studentersamfundet trente opp polemiske evner som hjalp ham med å realisere sine politiske ambisjoner.

I følge Norsk biografisk leksikon var forretningslivet et skritt på veien dit:

Sakførergjerningen var en mellomstasjon. Målet var politikken, men først måtte han bli økonomisk uavhengig. Veien dit gikk gjennom Bergens mest ekspansive forretningsvirksomhet: dampskipsrederiet. Han beskjeftiget seg også med spekulant- og meglervirksomhet, særlig gruveaksjer og oppkjøp av skjerp.

For Michelsen var det viktig at politikken var næringslivsvennlig, en prioritering som alltid har gjort seg gjeldende i varierende – av og til overdreven – grad:

Michelsen ble oppfattet som konservativ, men meldte seg likevel inn i Venstre 1884. For Bergensposten, der Michelsen satt i redaksjonen, var det en “merkesten i fædrelandets historie” da Venstre-lederen Johan Sverdrup dannet sin regjering 1884. 1884–85 var Michelsen blant lederne for en fraksjon innen Venstre i Bergen som hevdet at de etablerte stod i veien for de unges politiske ambisjoner og hindret en rettferdig næringslivsrepresentasjon. Ved stortingsvalget 1888 var han hovedmannen bak kravet om “at der vælges en forretningsmann og en håndværker”.

Norge ble en større skipsfartnasjon enn Sverige, men i unionen ble utenrikspolitikken utformet i Stockholm. Den norske skipsfartens interesser utenlands fikk dermed ikke så mye politisk støtte som bransjen ønsket. Beslutningstagere langt borte som ikke legger altfor stor vekt på ens interesser, er altså ikke av ny dato. Michelsens simultane rolle som skipsreder og stortingsrepresentant la dermed til rette for at han fikk en sentral rolle i saken som førte mot bruddet mellom Sverige og Norge:

Da unionspolitikken ble satt på dagsordenen 1891, trådte han for alvor frem i rikspolitikken. Michelsen var medlem av konsulatkomiteen av 1891, som kom med den entydige konklusjon at av hensyn til norske maritime og kommersielle interesser måtte et eget norsk konsulatvesen opprettes. I september kom han inn på Stortinget etter et valg der et eget norsk konsulatvesen stod på Venstres valgprogram.

Stortinget vedtok å opprette eget konsulatvesen i 1892, etter en prosess hvor Michelsen hadde vært en av pådriverne. Av noen ble han rost for forhandlingstalentet han viste underveis, mens andre var bestyrtet over fremgangsmåtene til denne «bergenske gategutten» – utvilsomt en deplorable, suksessen i forretningslivet til tross.

Stortinget kom først ingen vei, for kong Oscar den 2. avviste vedtaket. Men saken kom opp igjen for fullt ti år senere, dels på grunn av partipolitisk taktikkeri som gjorde at Høyre endret sin unionspolitikk:

Etter det svenske forhandlingstilbud 1902 kunne Høyre gå inn for en løsning av konsulatsaken uten å tape prestisje. Våren 1903 kom partiets valgprogram, der man tok opp konsulatsaken

Etter valget ble Michelsen statsråd i Handelsdepartementet i Francis Hagerups regjering.

Unionsforhandlingene ble gjenopptatt, men uten fremgang. Hagerup holdt fast ved forhandlingslinjen, mens Michelsen i april 1904 varslet om at dersom forhandlingene brøt sammen, ville det bli snakk om “nye linjer og nye mål”.

Unionens overhode prøvde imidlertid å bestemme hvor skapet skulle stå. Visse ting ser liksom ikke ut til å forandre seg:

I november 1904 kom det svenske forslag til likelydende lover for Norge og Sverige med de såkalte lydrikepunktene, som skapte en bølge av indignasjon og politisk kaos i Norge. Splittelsen innad i regjeringen ble åpenbar, og det politiske initiativ gikk for en tid over til den spesialkomité som Stortinget nedsatte 21. februar 1905 med stortingspresident Carl Berner som ordfører.

Michelsen gikk ut av regjeringen, og fikk senere i oppdrag å danne en ny. Da kom hans iboende politiske geni til syne. Historien fortjener å gjengis i detalj:

15. mars kom regjeringens tiltredelseserklæring i Stortinget, og det politiske kaos var over. Erklæringen, sannsynligvis ført i pennen av Michelsen selv, var knapp, konsis og dreide seg bare om én sak, konsulatsaken. Alle partispørsmål og all uenighet måtte skyves til side for å kunne løse denne ene store sak.

Forslaget til konsulatlov ble lagt frem 10. mai. 18. mai ble konsulatloven enstemmig vedtatt i Odelstinget, 23. mai i Lagtinget, og 27. mai ble den lagt frem for kongen i norsk statsråd i Stockholm. Oscar 2 nektet å sanksjonere, og statsrådsavdelingen nektet å kontrasignere beslutningen under henvisning til at dette ville gjøre dem medansvarlige. Samtidig innleverte statsminister Løvland regjeringens avskjedssøknad. Så langt var det hele en repetisjon av hendelsene 1892 og 1893, men Oscar 2 nektet å godta avskjedssøknadene, da det “er mig klart at nogen anden regjering ikke nu kan dannes”. Dette gav Michelsen en gyllen anledning til å meisle ut en dristig, men realistisk løsning på unionsproblemet. 2. juni hadde han aksjonsplanen klar: Unionen måtte oppløses straks, med en formell begrunnelse som gav aksjonen legitimitet. Av taktiske årsaker skulle Sverige og utlandet beroliges med en anmodning til kongen om å la en prins av huset Bernadotte bestige Norges trone.

Med utgangspunkt i kongens begrunnelse for ikke å akseptere avskjedssøknadene utformet Michelsen en treleddet slutningsrekke med unionsoppløsning som en tilsynelatende klar logisk og politisk konsekvens, men med et diskutabelt statsrettslig fundament: Statsrådene hadde nedlagt sine embeter, og kongen hadde deretter erklært seg ute av stand til å skaffe landet en ny regjering. Da det var kongens fremste plikt å skaffe landet en konstitusjonell regjering, hadde den norske kongemakt opphørt å fungere. Siden det var kongen som bandt unionen sammen, innebar dette at de unionelle båndene mellom Norge og Sverige var brutt. Slik skulle det fremstå som om det var kongemakten og ikke Stortinget som hadde oppløst unionen. Etter planen skulle regjeringen legge sine embeter i hendene til Stortinget, som skulle be den fortsette som midlertidig regjering og samtidig erklære unionen for oppløst.

Michelsen holdt kortene tett til brystet. Bare presidentskapet ble informert, mens spesialkomiteen først fikk vite om planen 5. juni og om Bernadotte-tilbudet 6. juni. I hemmelig kveldsmøte 6. juni gav Stortinget sin endelige tilslutning til aksjonsplanen. Republikanerne protesterte heftig mot fortsatt monarki, men med unntak av de fem sosialistene bøyde de seg for regjeringens kabinettspørsmål. Michelsens krav om enighet og samhold var ufravikelig.

7. juni ble Michelsens plan fulgt til punkt og prikke av Stortinget i plenum. Etter statsministerens redegjørelse leste president Carl Berner opp forslag til vedtak. Regjeringen ble bemyndiget til “at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge”. Forslaget, der kongen ble avsatt og unionen oppløst “i bisætningen til bisætningen”, ble vedtatt enstemmig og uten debatt. Stortinget vedtok deretter en adresse til Oscar 2 med Bernadotte-tilbudet. Samtidig ble det utstedt en proklamasjon til det norske folk om det som hadde skjedd. Dagen etter ble generalene avkrevd lojalitetsløfte, og 9. juni ble det gjennomført flaggskifte på alle krigsskip, militære anlegg og offentlige bygninger – det forhatte statsflagget med unionsmerket, “sildesalaten”, ble erstattet av det rene norske flagg.

Unionsoppløsningen var en ensidig norsk handling, som måtte følges opp med en avklaring av Norges forhold til Sverige og utlandet. Her kom Michelsens pragmatiske og løsningsorienterte evner til sin fulle rett. Som motvekt til det svenske diplomatiet ble kjente nordmenn med Fridtjof Nansen i spissen sendt ut for å tale Norges sak. Allerede 1. juni hadde Michelsen overfor sine regjeringskolleger lansert den danske prins Carl som en mulig norsk konge. I midten av juni startet Michelsen hemmelige sonderinger for å klarlegge om prins Carl ville bli Norges konge. Håpet var at prinsen skulle komme til Norge, velges og deretter som konge innlede forhandlinger med Sverige. Prinsen stilte seg positiv, men ut over sommeren førte den politiske situasjonen til at spørsmålet måtte stilles i bero.

19. juni fikk Michelsen Stortinget med på en ny adresse til kongen, der det ble bedt om forhandlinger, “som er nødvendige for det endelige opgjør af det nu løste unionsforhold”. Etter at en ekstraordinær (urtima) riksdag i Sverige var trådt sammen 21. juni, ble den svenske tonen overfor Norge skjerpet, men det ble etter hvert klart at svenskene ikke ønsket krig, men kompensasjon. For Norge var det viktig at eventuelle forhandlinger ikke innebar en retrett i forhold til 7. juni-beslutningen. I slutten av juli kom de svenske vilkårene for å forhandle. Det ble krevd folkeavstemning før forhandlinger kunne komme i gang. Michelsen handlet lynraskt. To dager før de svenske vilkårene ble offisielt overrakt, fremmet regjeringen en proposisjon om folkeavstemning, som Stortinget behandlet og vedtok dagen etter. Illusjonen om at dette var en selvstendig norsk handling og ikke en følge av et svensk direktiv, kunne beholdes.

13. august strødde et overveldende flertall av norske velgere sand på “den stedfundne opløsning av unionen”, og 31. august startet forhandlingene i Karlstad med Michelsen, Løvland, Carl Berner og Benjamin Vogt som norske forhandlere. Det svenske kravet om nedleggelse av de norske grensefestningene skapte de største vanskene, ikke minst overfor opposisjonen i Stortinget. I Karlstad-forhandlingene, som foregikk frem til 23. september, dominerte Michelsen, og de var sannsynligvis hans fremste mesterstykke. Han skulle ikke bare ta hensyn til de svenske forhandlerne, men også til en norsk opposisjon med store deler av pressen bak seg. Blottet for politisk ideologi, men med en eminent realpolitisk teft, ryddet han vei for en avtale som begge parter kunne godkjenne. De norske forhandlerne berget Kongsvinger festning og den historiske delen av Fredriksten, mens de øvrige festningsverkene ble revet. I alt ble det sluttet fem overenskomster mellom de to land. 9. oktober vedtok Stortinget Karlstad-forliket – mot 16 stemmer, en første indikasjon på at samholdet som hadde preget Stortinget frem til 7. juni, var i ferd med å brytes opp.

Regjeringens og stortingsflertallets oppfatning var at 7. juni-beslutningen bare hadde ført til avsettelse av kongen og oppløsning av unionen. Norge var derfor fortsatt et konstitusjonelt monarki, og Stortinget hadde rett til å velge ny konge. Enkelte statsrettskyndige hevdet at Stortinget hadde myndighet til å innføre republikk, mens stortingsopposisjonen mente at spørsmålet om forfatning måtte legges frem for folket.

Den republikanske opposisjonen var sterk, og signalene nådde Danmark. Prins Carl krevde folkeavstemning, men gikk senere tilbake på kravet. Michelsen fant det imidlertid mest hensiktsmessig å avholde en folkeavstemning som skulle godkjenne Stortingets valg av konge. Tanken var å hindre at avstemningen ble et valg mellom monarki og republikk. Regjeringen stilte kabinettspørsmål da saken kom opp i Stortinget, men 29 republikanere stemte likevel imot. Folkeavstemningen gav et klart flertall for regjeringens standpunkt, og 18. november 1905 ble prins Carl enstemmig valgt til ny konge. 27. november avla han som kong Haakon 7 ed til forfatningen.

Michelsens virke som politiker kom senere noe i skyggen av det svært omfattende allmennyttige arbeidet. Uten utsikter til barnebarn testamenterte han mesteparten av formuen til vitenskapelig arbeid. 29. juni 1925 gikk han ut av tiden, og ble bisatt i kongens nærvær.

Les også

Haakon VII -
Kongelige og folkelige nei -
Kongelig verdighet? -
Globalistene blant oss -
Myten om eldrebølgen -