Christian Frederik etter at han var blitt kong Christian VIII, malt av Louis Aumont i 1830. Wikimedia commons.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.

Matteus 5.9

Året er 1814, Napoleonskrigene går mot slutten, og i Norge befinner den danske arveprins Christian Frederik seg. Rystet har han og Norges befolkning mottatt nyheten om at Danmark ved Kielfreden 14. januar 1814 har avstått Norge til Sverige. Christian Frederiks første plan er å utrope seg til norsk konge i kraft av sin arverett. På det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll i februar 1814 møter han imidlertid motstand og overbevises om at kun en folkevalgt nasjonalforsamling kan legitimere et norsk opprør mot Kielfreden. Han utroper seg derfor til regent og organiserer valg til en riksforsamling.

Christian Frederik oppfatter seg nesten som en frelser for landet, og skriver til sin far i Danmark:

Jeg føler det høye kall å redde et fritt folk fra undertrykkelse, hvilket jeg tror at Forsynet har bestemt meg til. Jeg stiller meg i spissen for fedrelandets forsvarere som Norges regent, og skal med kraftig hånd verne om de rettigheter som er gitt folket tilbake, til selv å bestemme sin regjeringsforfatning og tilkommende skjebne.

Nasjonen har festet sin lit til meg. Ikke egen fortjeneste har banet meg vei til folkets kjærlighet, den er gått i arv til meg fra våre forfedre, og det er min høyeste bestrebelse å fortjene den, likesom det skal være min lønn at en takknemlig efterverden skal nevne mitt navn blant dem som var villige til å ofre seg for sitt folk.

Men Carl Johan og Sverige var villig til å gå til krig for å innkassere byttet de var lovet med traktaten fra Kiel, og 26. juli ga Carl Johan ordre om angrep på Norge.

De svenske styrkene var totalt overlegne, både i våpenutstyr, kamperfaring og i ledelse. Lars Roar Langslet skriver i sin biografi om Christian Frederik at han ikke var en krigens mann, men i bunn og grunn et sivilt menneske, og at hans ønske om fred var brennende og dypt oppriktig. Hans arena var ikke feltliv, men forhandlinger. Han så at krigen var vanvidd og orket ikke tanken på at tusener av unge nordmenn skulle blø i hjel for å krone et sikkert nederlag med sitt offer.

Christian Frederiks siste ord til Norge lød som følger:

Jeg løser altså det norske folk fra dets troskapsed til meg, og hvor smertelig det enn måtte være for meg å forlate et folk som jeg elsker, og som har gitt meg så uforglemmelige beviser på sin hengivenhet, bringer jeg dog dette offer for å bevare riket fra ødeleggelse. Betrygget ved konstitusjonen, som folket selv har gitt seg, vil det norske folks selvstendighet og frihet ikke settes i fare; men lykkeligere dage – det give Gud! vil oppnås ved fredens velsignelser.

Vi skal være forsiktige med å trekke historiske paralleller. Ingen hendelser er tro kopier av fortidens, men Christian Frederik utviste  sommeren 1814 en visdom vi savner hos mange av dagens ledere. Han elsket sitt folk, på samme tid som han var ren realpolitiker. Han visste hva han stod overfor, og hva Norge kunne miste dersom de svenske tapene ble for store. Det handlet om å kjempe så lenge at Sverige forstod at vi ønsket selvstendighet, men ikke så lenge at Carl Johan mistet all sympati.

Det slår meg at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj burde lese historien om hvordan Christian Frederik vurderte situasjonen til Norge sommeren 1814. Ved sitt ja til forhandlinger mistet Norge selvstendigheten fram til 1905, men landet ble ikke ødelagt. Putin er en verre hersker enn svenske konger, men han er ingen Stalin eller annen sovjetisk leder. Putin er en diktator som bruker krig som et politisk virkemiddel, og den viljen skal vi ikke undervurdere. Salig er den som skaper fred, sa Jesus Kristus i sin Bergpreken, og når man står overfor en motstander som kan være villig til å ødelegge alt, bør vi applaudere dem som ser at det beste for folket er fred, og ikke en fullstendig ødeleggende krig. Dette betyr ikke at kristendommen forkynner pasifisme, men vi er forpliktet til å søke den løsningen som er den beste for folket. Ukraina er, som Norge var i 1814, svakere militært rustet og ikke i stand til å yte en motstand som gjør at landet oppfattes som en tilstrekkelig trussel for Russland. Vi må derfor stille spørsmål ved om det er vår oppgave å forsyne Ukraina med våpen, slik at krigen og lidelsene forlenges unødvendig. Å ofre menneskeliv som en ren symbolgestus, for å gi nederlaget en glorie av martyrium, var muligens noe mange av Norges befolkning mente var det rette i 1814, men i vår tid bør vi velge annerledes, spesielt når både mange menneskeliv og saken selv kan reddes ved forhandlinger fremfor krig. Dette gjelder ikke bare fra et moralsk perspektiv, men også fra et realpolitisk.

Christian Frederik ble i sin samtid og av senere historikere gjort til syndebukk for Norges tap av selvstendighet i 1814, men i ettertid bør vi se at det som da fortonte seg som et nederlag, i virkeligheten var en seier og avgjørende for Norges senere selvstendighet.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!