Kommentar

Rytterstatuen av den svensk-norske unionskongen Karl XIV Johan, utført av billedhuggeren Brynjulf Bergslien (1830-1898).  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det er krefter i Norge som ønsker å fjerne statuer av kjente historiske personer de mener krenker deres identitet. Selv Winston Churchill og Ludvig Holberg blir skyteskiver for de krenkede. Vi ser det samme i Storbritannia, Sverige, USA og andre land i Vesten.  Men det er ikke bare statuer og malerier som «lever» farlig, i Berlin er det flere som også ønsker å gjøre noe med byens OL-stadion fra 1936.

Hva de ikke svarer på, de som vil fjerne sporene fra historien, er når det er rett å stoppe, hvilke grupper som skal få lov til å få utløp for undertrykt aggresjon og hva konsekvensene av denne konfrontasjonslinjen vil bli.

Berlins tidligere­ byråd for utvikling, Peter Strieder, skrev et innlegg med tittelen «Vekk med disse skulpturene!» i avisen­ ­Zeit, der han argumenterte for at han ønsket å fjerne sporene fra nazi-tiden. Han begrunnet forslaget med en økende høyreekstremisme. Han hevdet at på steder som Berlins Olympiapark lever NS-propagandaen videre, og at det ikke kan fortsette.

Men hvorfor stoppe der?

Den identitetspolitikken som ligger til grunn for dagens krav, kan nemlig også brukes av andre grupper. Både for kristne og som nordmenn ligger mulighetene åpne, det er ikke vanskelig å finne noen å angripe.

Enhver som har vært i Roma må bli imponert over hva de fikk til for 2000 år siden. Skulle jeg som kristen føle avsky over Colosseum, foreslått å rive bygget? Det ville vært absurd, men jeg gjorde meg noen tanker da jeg var der. Vissheten om at dette var ekte vare, ikke kulisser, gjorde meg først og fremst takknemlig for dem som gikk foran, hva de var villig til å ofre.

Som nordmann har jeg alltid vært litt irritert på Jean Baptiste Bernadotte, eller Karl Johan som han het da han gjorde svenske av seg. Denne franskmannen, som først ble svensk kronprins og deretter konge, har fått Norges viktigste gate oppkalt etter seg, og til hest troner han i ensom majestet foran slottet. Det var han som var ansvarlig for at Norges drøm om selvstendighet ble knust sommeren 1814, og flere nordmenn ble drept av hans angrep på Norge. Etter at han ble konge gjorde han også hva han kunne for å hindre feiringen av 17. mai.

Denne kongen har altså fått lov til å dominere bybildet i Oslo siden 1875, uten at noen har mistet nattesøvnen av den grunn. Vi har heller ikke et dårlig forhold til svenskene, selv om deres herjinger på Østlandet fra midten av 1500-tallet av kunne gitt grunnlag for litt av hvert.

Skal vi følge dagens trend, er det heller ingenting i veien for at Storbritannia krever at vi tar et oppgjør med vår viking-historie på grunn av deres herjinger hos dem, det var ikke få slaver vi tok med oss. Gir vi uttrykk for den rette ydmykhet på våre museer? Eller hva om de ønsker Olav Tryggvason fjernet fra sokkelen i Trondheim? Han var nemlig ikke helt hyggelig han heller, da han besøkte dem på 900-tallet.

Slik kan vi fortsette, vi kan ta veien innom slavehandlerne i Nord-Afrika, det var mange nordmenn som ble solgt der, eller nazistenes gasskamre, det er nok å ta av.

Men vi er ikke der, vi lar historie få være historie og bruker kreftene på å utvikle gode relasjoner. Vi har forstått at når alt kommer til alt, så har vi alle våre svin på skogen, og skal vi bygge et velfungerende samfunn og leve sammen, nytter det ikke å dvele med fortidens overgrep. Det er nemlig ikke den lettest krenkede som sitter med fasiten.