Sverige ser til Danmark når de skal gjøre nye grep om innvandringspolitikken. Statsminister Ulf Kristersson besøkte sin danske kollega for å diskutere temaet.

Man må undres om Kristersson tror på dette selv, med tanke på Liberalernas leder Johan Pehrsons utspill nylig, og innvandringstallene som fortsatt er på det samme skyhøye nivået som tidligere.

Pehrson sa jo i bunn og grunn at alt man ble enige om i regjeringsforhandlingene, som ble utformet i Tidöavtalen, egentlig bare var en arbeidsplan. Svenskene måtte tross alt tilpasse seg internasjonale konvensjoner ingen svensk velger noensinne har stemt på.

Johan Pehrson tenker ikke gjennomføre Tidöavtalens innvandrings­politikk

Kristersson var tirsdag på sitt første bilaterale møte med Danmarks statsminister Mette Frederiksen. De to diskuterte innvandringspolitikk og EUs migrasjons- og asylpolitikk. Der diskuterte de to innvandringspolitikk og EUs migrasjons- og asylpolitikk, skriver NTB.

– Vi har en veldig stor oppgave foran oss, vi ligger i praksis 10 til 15 år bak Danmark om vi skal være helt ærlige. Jeg mener at det er nødvendig, at det er mulig, men det tar tid. Da må vi gjøre det med desto mer kraft og besluttsomhet, sier Kristersson.

Det er vel heller slik at Sverige ligger 10-15-20 år foran Danmark når det gjelder utviklingen på innvandringsfeltet.

Under besøket har Kristersson tatt turen til den danske hjemreisemyndigheten, som blant annet sørger for at asylsøkere som har fått avslag, forlater landet.

Også danskene sliter massivt med å få sendt tilbake de som har fått avslag på sine asylsøknader. Velferdstjenestene fortsetter, også for illegale. Kriminaliteten er ikke på svensk nivå men beveger seg i feil retning.

Riktignok har danskene tolerert en hardere og mer åpen debatt enn både norske og særlig svenske medier og politikere. Men de reelle handlingene uteblir, akkurat som i Norge og selvsagt i Sverige.

Hele Vest-Europa sliter med det samme: Menneskerettigheter og flyktningkonvensjoner utarneidet for en helt annen tidsalder, som er hjelpeløse virkemidler mot dagens utfordringer. Derfor toer våre politikere sine hender, og lar det bare fortsette.

Akkurat nå sender flere europeiske land setter inn militæret for å redde egne borgere i Sudan. Utenfor ambassadene dreier det seg trolig om en stor andel sudanesere som har fått opphold og velferd, og deretter flyttet tilbake til landet de flyktet fra for å leve som grever på våre sosiale stønader.

Et eksempel fra NTB i dag illustrerer dette. Overskriften er tydelig nok:

Rundt 90 personer med norsk tilknytning er fortsatt igjen i Sudan 

Norsk tilknytning, hva betyr dette? Hvor mange nordmenn drar på ferie til Sudan? Dette er nok i stor grad selverklærte flyktninger som har returnert frivillig til landet de flyktet fra.

Akkurat nå er det selvsagt krise i Sudan, og flere advarer mot at konflikten kan spre seg og skape problemer også i andre land. Men hvis krisen tar slutt vil få eller ingen av asylsøkerne reise tilbake fordi krigen er slutt, bortsett fra med solid støtte for oppholdet finansiert av norske skattebetalere.

Det er også rapporter om «europeere» som selv velger å bli værende i Sudan. Europa henter trolig flere såkalte europeiske borgere i Sudan enn kontinentet klarer å sende i retur. Britene klarer selv ikke å sende asylsøkere i retur til Albania!

Et spill for galleriet, kan man kalle det. Man får kanskje noen stemmer som medfører makt, så stopper det hele opp.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.