Kommentar

Forleden dag hørte jeg på radio en journalist spørre noen tilfeldige på gaten om hva vi markerer 200-jubileum for i år. Til tross for at jubileumsåret for Grunnloven er mye omtalt, svarte overraskende mange nølende på spørsmålet.

Om ni dager er det nøyaktig 200 år siden Kieltraktaten ble undertegnet av den svenske og den danske kongen. Norge ble i traktaten behandlet på slik en skammelig måte. Kielfreden forpliktet Danmark til å avstå Norge til Sverige som en del av forhandlingene i etterkant av Napoleonskrigene, der Danmark-Norge var havnet på feil side. Kieltraktaten av 14. januar 1814 ble av mange nordmenn oppfattet som en krenkelse. Her ble Norge skaltet og valtet med av Europas stormakter. Vi ble bare et stykke land som ble gitt som en slags erstatning for at Sverige mistet Finland til Russland i freden i Fredrikshamn i 1809. Denne forsmedelige behandlingen ga støtet til det norske selvstendighetsopprøret. Et opprør som krevde både kløkt og visjoner, men dessverre også menneskeliv i en tre uker lang krig mot svenskene sommeren 1814. At nordmennene tok saken i egne hender og gjorde opprør var kanskje ikke så opplagt hos et folk som siden 1300-tallet hadde vært lillebror i en union med Danmark (og/eller Sverige).

N. Gjelsvik skriver i 1909 i Norske folkeskrifter nr 49 – 1814 og 1905 fraa ein folkerettsleg synstad – at unionstida med Sverige sammen med

Unionstidi med Danmark hev sett merkje etter seg i folks syn og tankegang. Me hev vore so lengje avvande med aa lita paa oss sjølve og vaar eigi kraft, at me hev misti tiltrui til oss sjølve i helder stor mun.

Vi hadde kanskje mistet mye av trua på oss selv og blitt avvendt med å stole på oss selv, men vi hadde tydeligvis ikke mistet mer enn at vi reiste oss i patriotisk iver til uavhengighet- og frihetskamp. I 1814 ble Norge på nesten mirakuløst vis gjenreist som et selvstendig land med egen forfatning.

Eventyret på Eidsvoll i 1814 ville likevel ikke vært mulig uten impulsene utenfra. Grunnloven er i høyeste grad inspirert av frihetskampen i Nord-Amerika og den amerikanske grunnlovens idealer, men den er også inspirert av den franske revolusjonens ideer.  Den franske revolusjonen var ikke bare til inspirasjon, dens voldsomhet og brutalitet virket også avskrekkende på nordmennene. Selv om det først og fremst var tanken om folkets suverenitet som dannet rettsgrunnlaget for det norske opprøret mot Kielfredens avståelse av Norge til Sverige, så var ikke begrepet folkesuverenitet knyttet til folkestyre slik vi kjenner det i dag. Ordet demokrati nevnes ikke i Grunnloven blant annet fordi man i lys av den franske revolusjonen hadde grunn til å frykte folkestyret. I Store norske leksikon kan man lese

I dag opererer vi med et moderne begrep om folkesuverenitet idet vi knytter det til demokratiet. Det er imidlertid verdt å merke seg at ordet demokrati ikke ble nevnt i Grunnloven, og det ble knapt nevnt i det hele tatt på Eidsvoll. I tidens forestillinger var man tilbøyelig til å se på demokrati som en form for massens despoti, eller en ny form for enevelde om man vil, bare med en annen herre enn kongen. Sporene fra den franske revolusjons siste fase skremte.

Med denne bakgrunnen leste jeg Stein Ørnhøis interessante foredrag om 1814 «Utopi og realpolitikk», trykket i Klassekampen 31.12.2013. Det framstår derfor som noe merkelig at han nevner ideene fra den franske revolusjonen hele åtte ganger. Den amerikanske revolusjonen og den amerikanske grunnloven derimot er for Ørnhøi ikke verdt å nevne en eneste gang i forbindelse med tilblivelsen av vår egen Grunnlov.

Det kommer heller ikke klart fram hos Ørnhøi at Norge hadde mange støttespillere og sympatisører blant Europas eliter. Om behandlingen av Kieltraktaten i det britiske parlamentet skriver Ørnhøi at Carsten Anker dro til England

i håp om å få engelskmennene til å snu og dermed støtte den norske sak. Og debatt ble det i parlamentet i London. Men den engelske regjeringen og flertallet i parlamentet vedsto seg avtalen fra Kiel. Så Norge og de norske opprørerne var helt alene i verden.

Norge var slett ikke helt alene i verden. Henrik Wergeland gir derfor et helt annet bilde i «Norges Konstitutions Historie». Her kan man lese om en sympatisk medlidenhet som kom nordmennene til del på de britiske øyer. Til tross for det nedslående vedtaket i parlamentet, måtte engelskmenns støtte til Norge være inspirerende for det videre arbeidet for Norges frihet og selvstendighet. England var tross alt et land vi teknisk sett nettopp hadde kriget mot, likevel var støtten til Norge stor, og Wergeland skriver om et positivt engasjement for Norges sak i engelske aviser, blant parlamentsmedlemmer, blant store statsmenn, blant lorder og hertuger.

Engelske Journalers Spalter med Opraab for Norge, og i Underhuus og Overhuus opløftede de verdensberømte stadsmænd Wynne`s, Mackintosh`s, Lambton`s, Whitebread`s, Ponsonby`s, John Russel`s, Wilberforce`s og de kongelige Hertuger af Sussex`s og Gloucester`s, Grey`s, Hollans`s, Grenville`s, Wentworth`s, Stanhope`s, Lauderdale`s og de øvrige protesterende Lorders og Parlamentsmedlemmers ædle Røster for at bringe Ministrene til at «fraraade de øvrige Magter den grusomme Urætferdighed, at undertvinge det redelige og uskyldige Folk i Norge.

Selvstendigheten, friheten og Grunnloven fra mirakelåret 1814 var et resultat av nordmenns nasjonale bevissthet og heroiske kamp, men uten de ytre omstendighetene og kjennskap til europeiske og amerikanske stømninger i tiden, ville kampen blitt langt vanskeligere – kanskje umulig.

Jeg gleder meg til jubileumsåret og håper vi blir oss vår Grunnlov mer bevisst. Det er også å håpe at journalister som spør tilfeldige på gaten i slutten av jubileumsåret får klare svar på Grunnlovens betydning for nasjonens selvstendighet og borgernes frihet.