Kommentar

Under den kalde krigen nådde den amerikanske radiokanalen Voice of America sovjetborgerne med sine sendinger. Formålet var å gi innbyggere bak jernteppet et alternativ til sovjetstatens propaganda. Som en slags oppfølger til boken ”Absolut Sverige” har Jyllands-postens faste blogger, Mikael Jalving, nå fått videreføre den amerikanske kringkastingsideen. Den danske radiokanalen Radio24syv og programmet Danmarks Röst har gjennom sommeren henvendt seg over Øresund og til svenske lyttere med de debattene som toneangivende svenske medier ikke kan, vil eller tør å ta.

I prektige Sverige hoper tabuene seg opp: Her finnes folket som ikke tør være et folk, en ekstrem form for feminisme og en masseinnvandring kombinert med en relativt hard form for multikulturalisme og raus velferdsstat. De som forsøker seg på en kritisk tilnærming til slike temaer risikerer å bli rammet av en offentlig moralisme som er blitt så sterk at den passiviserer grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Resultatet er hets, sensur, sosial utfrysing eller sparken – alt sammen i demokratiets og den gode saks tjeneste.

Jens-Martin Eriksen & Fredrik Stjernfelts karakteristikk ”dydens teater” passer derfor godt på en svensk offentlighet i forfall. Her står kampen mellom de anstendige og de uanstendige – mellom ”de gode” og ”de onde”. De anstendige går naturligvis av med seieren ved stykkets slutt. I Danmarks Röst er imidlertid både regi og rollebesetning endret. En rekke alternative svenske stemmer får sette dagsorden, og såkalte politisk korrekte meninger kommer ikke alltid best ut av det.

Skribenten Marika Formgren forteller for eksempel om konsekvensen av ilagt forbud mot å skrive om bestemte politiske temaer: hun skiftet yrke. Johan Hakelius snakker om en typisk svensk mentalitet som ikke virker spesielt tolerant og Gunnar Sandelin forteller om den absurde mottakelsen boken ”Invandring och mörkläggning” ble møtt med. Man kan også høre om demokratiminister Birgitta Ohlssons pressesjef som ikke vil svare på spørsmålet om det finnes ”etniske svensker”, med den begrunnelse det kan lede over i et ”rasistisk spor”. Eller om at nettavisen ”Fria Tider” registrerer en halv million unike brukere hver måned, til tross for at nettstedet er brennmerket som en typisk rasistisk hatsajt.

Deler av den svenske meningseliten hevder på sin side at Jalvings utgangspunkt er galt og at radioprogrammet følgelig er mislykket. Kulturjournalisten Malin Krutmeijer var førstemann ut. Allerede før programmet var kommet på luften opplyste hun Aftonbladets lesere om at Danmarks Röst ”vilar på den bisarra premissen, att åsikter som inte dominerar i offentligheten just därför är mer sanna”. Det var altså bare å gå og legge seg. Radioprogrammet har nok likevel truffet en nerve. Selveste Jan Guillou meldte seg etter hvert på med et innlegg som inneholder forbausende få argumenter, men som likevel etterlater inntrykket av at det slett ikke finnes noen tabuer i Sverige.

Noe for Norge? Tja. Debattklimaet i Norge fremstår ikke på langt nær så hardt, uforsonlig og ensrettet som i Sverige. Men det politisk korrekte formynderskap her hjemme har også funnet seg sine syndebukker til å drive ut i ødemarka. Meningselitens behandling av organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF), herunder TV2-journalisten Fredrik Græsviks spesielle forslag om å utestenge MIFF fra offentligheten, er illustrerende. Problemstillingene som tas opp er derfor ikke så veldig vanskelig å kjenne igjen for nordmenn.

Interessante gjester kombinert med radiovert Jalvings danske humør gjør at programmet uansett kan anbefales for de som er interessert i status for svensk samfunnsdebatt.

 

Danmarks Röst er tilgjengelig på nett: http://arkiv.radio24syv.dk/channel/9874462/danmarks-rost

Les også

-
-
-
-
-
-