Niklas Orrenius heter en mann, han er journalist på avisen Sydsvenskan. Han har skrevet en «uppmerksammad» bok om Sverigedemokratene, som viser partiet en viss forståelse.

Orrenius dukket opp på det svenske Tryckfrihetssällskapets første møte tirsdag, og skrev ivrig.

Det var derfor med en viss forventning man åpner avisen onsdag morgen. Saken har fått en helside, den halve er et foto av Lars Hedegaard på talerstolen.

Papirutgaven har overskriften: «Islamkritiker höll möte i Malmö». I nettutgaven har man heist opp sitatet: ”Det finns en mental stalinism i vårt land”

Orrenius har valgt ut en punchline fra Gunnar Sandelins foredrag uten å referere noe av hva han sa. Hvorfor?

Sandelin er kjent for å ha publisert en artikkel i Dagens Nyheter som ga gjenlyd over hele Sverige: ”Journalisterna mörklägger sanningen om invandrarna”. I den forteller Sandelin om sine ti års erfaring som sosialarbeider i Stockholm. Han følte seg tvunget til å støtte mennesker som han visste bedro systemet. Det undergravde hans personlige moral og faglige integritet.

Jag var med om att bevilja asylsökande med uppehållstillstånd semesterresor till de länder som de påstått sig ha flytt från. Jag betalade ut socialbidrag till utländska medborgare som jag nästan säkert visste hade svarta jobb vid sidan om – allt för att undvika obehagliga konfrontationer. Om en folkgrupp sa en av mina chefer att «vi får väl försörja dem som en folkloristisk färgklick.» I backspegeln är det tydligt att jag för egen del saknade tillräcklig erfarenhet och det civilkurage som skulle ha krävts för att kunna rucka på det eftergivna och förstående systemet. Många gånger byggde hjälparna upp ett osunt bidragsberoende, oavsett om klienterna var svenskar eller hade utländsk bakgrund.

Det fantes med andre ord ingen vilje i systemet til å konfrontere problemene. Den førte politikken var det største problemet. Man gikk aktivt inn for å mørklegge innvandring på falske vilkår og misbruk av støtte.

Så fikk Sandelin åtte år i SVT. Han satt derfor med en formidabel erfaring og kompetanse. Han kunne ikke avfeies. Men han kunne karaktermyrdes. Det er den politiske korrekthetens instrument og metode: Avskjær all kritikk ved å karaktermyrde budbæreren. For å rettferdiggjøre det som for alle normale mennesker stinker, må man øke doseringen, lage nettverk og forbindelser som ikke eksisterer. Den samme dynamikken har gjort et kvantesprang i Norge etter 22/7.

Sandelin ble farlig fordi han beskrev hvordan systemet virket innenfra.

Där fick jag bland annat instruktioner av en ansvarig redaktör för ett av våra största nyhetsprogram att det ska «vara så synd om invandrarna att folk ska gråta framför teven». För att en nyhetssändning skulle bli en «bra show» var att det önskvärt att det fanns offer, men det var underförstått att dessa offers anspråk aldrig synades i sömmarna. Sedan dess har jag funderat över orsakerna till att de ledande opinionsbildarna har så dålig verklighetsförankring i frågan. Hur många inflytelserika journalister har haft ett längre sammanhängande arbete i den verklighet som de varje dag vinklar sina rapporter utifrån?

Man forstår at presset er så stort på de som arbeider innenfor systemet at det er utenkelig å ta opp kritikk, det være seg innad eller utad. Gjør man det utad, er man ferdig. Også i Norge har presset innad vokst betydelig de senere år. Med de konsekvenser det har for arbeidsmiljø, faglige kvaliteter og standarder, og ikke minst individuell frihet, i første rekke ytringsfrihet. Det slår direkte ut på demokratiets livskraft.

Et demokratis vitalitet er ikke noe man kan måle. Heller ikke ytringsfrihet. Det blir et spørsmål hvordan man tolker virkeligheten. Men et stigende antall mennesker er blitt klar over at det er en masse temaer man ikke berører, eller snakker om på en bestemt måte. Den som ikke vil bøye seg, blir slått i hartkorn med ekstreme, med vulgære, useriøse aktører. Det er som om man ønsker å kompromittere de seriøse. Logisk nok. Høyreekstreme er ikke farlige, ikke ennå i det minste. Men Gunnar Sandelin og et svensk Tryckfrihetssällskap er farlig, nettopp fordi de er moderate, saklige. Derfor gjelder det å kompromittere dem.

Den jobben gjorde Niklas Orrenius.

Han utelot hele Sandelins beskrivelse av det svenske samfunnet og den «tystnaden» som rår. Sandelin ga en rekke eksempler på hvordan mennesker unngår ham, eller kun tør å møte ham privat, bak lukkede dører. På Document.no har vi merket en lignende tendens. Det blir tydeligere for stadig flere at utviklingen går i feil retning, men de tør ikke si det høyt, de kommer som Nikodemus om natten. Da burde varsellampene lyse.

Orrenius betrakter ikke talerlisten med fairness og velvilje, dvs han tolker ikke intensjonene med møtet og det talerne sier i beste mening, men i ond mening.

Han bruker mye plass på Lars Hedegaards uttalelser om muslimske fedre og voldtekt av deres døtre, som var uheldig og som Hedegaard beklaget. Siden uttalelsen kom i et videointervju, ble han anmeldt og er forløpig dømt etter rasismeparagrafen. Hedegaard anket, fordi han mener dette ikke handler om rasisme, og fordi dommen virker som politisk justis: Langt værre ting fra muslimsk hold er aldri blitt rettslig påtalt.

Orrenius henger ut Hedegaard for å ha sagt at for muslimer er det ikke noe galt å voldta svenske jenter. En slik uttalelse kan siteres isolert, eller man kan gå inn på den og se hva Hedegaard mener: at voldtektene kun skjer en vei, og at Sverige ligger i verdenstoppen hva gjelder voldtekt. Hvis noe tilsvarende hadde skjedd med venstresiden i opposisjon, ville man ikke nølt med å si at voldtektene hadde en politisk-kulturell-religiøs side. Alt på 70-tallet skyldtes sosioøkonomiske faktorer. Man brukte dette som unnskyldning for å fjerne det individuelle ansvar, samvittighet og skyld. Nå har man i tiår hatt det ideologiske og politiske hegemoni: Kultur og religon er blitt bestemmende faktorer i samfunnet, men man nekter for at det har noe med voldtektene å gjøre. Til tross for at man på solsiden ikke snakker om annet enn mangfold.

Vår så god bli «galen». Selvmotsigelsene er tårnhøye, og vanlige mennesker har for lengst gjennomskuet dem. Desto viktigere blir det å tette alle luker, og sørge for at sannheten ikke sies høyt.

Orrenius etterlater inntrykket av bigotte individer som samles offisielt under trykkefrihetens fane for å kunne utløp for sin islam- og muslim-fiendtlighet. Dette hykleri og denne nedrighet er en presis beskrivelse av ham selv.

Han rekker også å svine til Lars Vilks, som er åpen på at han har mottatt økonomisk støtte fra de «danske gossarna». Slik kan det offisielle Sverige ha litt bedre samvittighet overfor Vilks.

Bør journalister som Orrenius slippe inn på neste arrangement? Kritikerne ville umiddelbart svare at det vil være utenkelig for et selskap som skal forsvare ytringsfriheten. Man slår seg selv for munnen.

Gjør man det? For vokterne av Den store konsensus gjør man det. Det er de samme som utøver kustus og illusjonen om at ytringsfrihet består.

Men realiteten er at det er forbundet med en viss risiko, karrieremessig, sosialt og sikkerhetsmessig, å stå frem med navn og å gjøre det systematisk, ikke som anonym. Orrenius vet, i likhet med sine norske kolleger, at det ikke er mange som tør å stå frem med fullt navn som kritiker av det flerkulturelle. Likevel er hans artikkel skrevet omhyggelig med det for øye: å skade de han beskriver.

Da fotografen ville ta bilde av selve salen, dukket flere av publikum hodet. De ville ikke bli tatt bilde av. Så langt er vi kommet.

Vi har sett den samme utvikling i Norge: Statsstøttede tenketanker og organisasjoner jakter på mennesker de kan henge ut. For mye står på spill. For mange karrierer, for mye penger, for mye prestisje er investert til at man vil la det flerkulturelle havarere.

Men da har man allerede brutt kontrakten som ligger implisitt i ytringsfriheten: ikke det orwellske ytringsansvar, men den gjensidighet og fairness som ligger til grunn for at ytringsfriheten fungerer etter hensikten. Man må være villig til å gi en fair fremstilling. Ellers har man vist at man bruker den andres tillitsfulle holdning til å skade ham.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.