Demokrati handler om representasjon. Formelt er det slik valgordningen fungerer. Vi har ikke direkte demokrati som i det gamle Hellas.

Mot dette står en annen oppfatning, som er inspirert av de store ideologiene fra det 19. og 20. århundre. De bygger ikke på representasjon, men på tilpasning og konformitet med forhåndsbestemte meninger og dogmer. De er sekulære religioner, med en merkelig blanding av positivisme og rigid fremtidsoptimisme og en tro på at mennesket er herre over sin egen skjebne.

Det positivistiske vil si at alt kan veies og måles. Veier, jernbaner, industri, nyfødte, alt kan veies og måles og tegnes som grafer.

Men mennesket er ikke «rett». Som Isaiah Berlin har som tittel på en av sine bøker: Mennesket er en vriom ved, det vokser ikke rett, men er fullt av kvister.

Mennesket er også ånd. Det viktigste ved mennesket lar seg ikke sette ord på eller tallfeste.

Men ånd er ikke noe man snakker høyt om i dagens samfunn. Til tross for at dagens elite vokste opp med og idealiserte Jens Bjørneboe, er den åndeligheten han representerte på sitt beste, som blåst bort.

I stedet har man gjort ordet «kulturkonservativ» til noe suspekt og farlig. En tysk journalist spør meg undersøkende hva jeg mener om ordet, og svaret skal avsløre eller fortelle om jeg er en av «dem», en av kontrajihadistene, en av de nye konservative revolusjonære.

Det er noe sykt over denne debatten, og man må verge seg mot å bli sugd ned av dragsuget.

I postkassen ligger en invitasjon fra Civita til et møte 18. april.

Ytringsfrihet for rasister?

Bør rasistiske ytringer utelukkende møtes med argumenter, eller trenger vi en mer aktiv strafferettslig forfølgelse for å stadfeste hvor grensene går? Gjelder ytringsfriheten også for rasister?

Knapt noe ord er mer anløpent enn ordet rasist. Her svinges svøpen med den største selvfølgelighet. Holdningen er autoritær og nedlatende. Her skal mennesker fra det gode borgerskap sitte og diskutere om noen skal få slippe inn i varmen, eller støtes ut i kulden. Det virker ikke som om Civita har bena på bakken. Ville man våget å omtale andre enn innfødte nordmenn på denne måten? For det er jo dem man mener, man ville aldri våget å ta ta en så bråkjekk tone overfor andre grupper.

Kari Helene Partapuoli er selvskreven. Hun og Antirasistisk senter lever av rasisme. Jon Hustad får en tøff oppgave. Kyrre Eggen fra Wiersholm er tredjemann.

Civita var for en tid tilbake opptatt av at kommunismen hvitvaskes eller går fri i lærebøkene. Nå oppfører de seg som om de har gjenopplivet Studentersamfundet fra 70-årene. Hva hjelper det om man forsvarer fortiden, hvis man ikke tør forsvare nåtiden?

Slik går dagene. Men det er ikke vanlige dager.

Document.nos redaktør er innkalt til å vitne i rettssaken. Vi må prøve å få frem at demokrati faktisk handler om folks meninger, at de må komme frem, og at det ikke må lages verbale tvangstrøyer som man fanger dem i. Det blir ikke lett.

Dette er hva demokrati handler om: representasjon. I stedet lager Civita, den liberale tenketanken, et skremmebilde og spør om «disse menneskene» skal få komme til orde. Det er som fortiden har gjenoppstått.