Kommentar

”Mer demokrati” var det offisielle slagordet etter 22/7, og få hadde selvsagt problemer med å slutte seg til det. Men hva betyr egentlig ”mer demokrati”? Hva betyr i det hele tatt ”demokrati”? Vi har å gjøre med et begrep som ofte blir påberopt, men som sjelden blir klarlagt. Jeppe Nevers bok om demokratibegrepets historie gir en god forklaring på hvorfor det er slik.

Holder det ikke å vise til at ordet ”demokrati” kommer fra det oldgreske ”demokratia”, der ”demos” betyr ”folk” og ”kratos” betyr ”makt” eller ”herredømme”? Nei, ville vel Jeppe Nevers ha svart. For som han spør innledningsvis: Hvem er ”folket”, hvilken makt skal folket ha og hvordan skal folket utøve denne makten? Demokrati er et begrep som kan bestemmes på mange forskjellige slags måter. Overbevisende dokumenterer han at det er meget grunnleggende forhold ved selve begrepet som gjør at det stadig er åpent for mening.

Demokrater vil alle være, men det betyr ikke at alle har den samme oppfatningen av hva et demokrati er eller hvordan det bør fungere. Demokratibegrepet kan følgelig misbrukes, og relevant kulturkritikk risikerer å bli avvist. Her ligger kanskje også noe av demokratiets hemmelighet begravd – behovet for stadig nytenkning og debatt om dets innhold. Det er nok derfor ingen overdrivelse å påstå at Nevers’ tema griper rett inn i noen av vår tids viktige verdi- og kulturdebatter. Et nærliggende eksempel er institusjonen EU, som mange mener har et demokratisk underskudd.

Pøbelvelde
Demokratiet ble oppfattet som en ekstrem styreform helt frem til opplysningstidens og revolusjonenes epoke – også av teoretikere som senere har blitt fremhevet som demokrater. Grunnen til dette, mener Nevers, har sammenheng med det syn vi blant andre finner hos kalvinisten Jean-Jacques Rousseau; at demokratiet forutsetter en grad av borgerdyd som er uoppnåelig. Rousseaus innsigelse er gammel, men den har likevel noe til felles med bedrøvelsen som i dag oppstår når såkalt populistiske bevegelser øker sin demokratiske innflytelse. Youtube-klippet med den unge sosialdemokraten som gråter etter det svenske Riksdagsvalget i 2010 – ikke fordi ”sossarna” gjør et dårlig valg, men fordi Sverigedemokratene gjør det bra – er et godt bilde på den aristokratiske idé at folket mangler moral.

Jeg leser Nevers slik at når det etter hvert festet seg et noe mer positivt inntrykk av demokratiets mekanismer var det fordi demokratibegrepet gradvis mistet den sterke assosiasjonen til det athenske direkte demokrati. I stedet ble begrepet knyttet til forskjellige former for representasjon. Ikke minst hadde Charles Montesquieu og ideene om maktfordelig stor betydning. De redefinerte rammene for den politisk-teoretiske diskusjonen i Europa og satte de eneveldige monarkiene under press.

Når heller ikke den franske revolusjonen av 1789 endret den negative oppfatningen av demokratiet, var grunnen særlig innføringen av Robspierres skrekkregime, og med dette også oppfatningen av at demokrati var ensbetydende med pøbelvelde. I følge Nevers smittet dette over på arbeidet med Norges grunnlov. Fra Eidsvoll-mennenes brev og dagbøker fremgår det at begreper som ”demokrati”, ”demokrater” og ”folkeregjering”, med noen få unntak, ikke var en del av retorikken forut for grunnlovsvedtakelsen. Dette er bemerkelsesverdig når man tar i betraktning at folkesuvereniteten som mer abstrakt prinsipp var så allment akseptert. Nevers viser til at det var et konstitusjonelt monarki Norge etablerte, der det særlig ble oppfattet som viktig at den utøvende makt nettopp ikke kom på folkets hender.

Nasjonalstaten
Fra midten av 1800-tallet, i oppløpet mot parlamentarismen (dvs. ideen om at folket ikke bare hadde lovgivende makt, men også mulighet til å avsette den utøvende makt), var det ”Folket” og ikke ”Demokratiet” som var det sentrale slagord blant det liberale borgerskap. Samtidig finner man eksempler på at britiske liberale historikere begynte å interessere seg for de politiske og forfatningsmessige aspekter av det athenske demokrati i den klassiske periode, noe som blant annet påvirket J. S. Mills ideer om det moderne, representative demokrati. Det athenske demokrati, skriver Nevers, var da ikke lenger modereksempelet på demokratiets iboende tendens til anarki, men et forbilde for et demokrati bygget på personlig frihet og politisk deltakelse.

Nevers antyder den tese at fremveksten av representative demokratier i Vest-Europa og Nord-Amerika synes å henge nært sammen med nasjonalstatenes seiersgang som politisk organisasjonsform. Når man knytter staten og statsmakten til en nasjon, altså et folk, er det vanskelig å ikke ta det neste skritt å erklære at statsmakten er folkets makt. Historisk sett var det nasjonalstater som ble demokratier, og ikke omvendt. Dyrkelsen av nasjonen og folket gikk forut for en bredere dyrkelse av demokrati og folkestyre. Med denne nære sammenhengen tatt i betraktning er det i følge Nevers et paradoks at folkebegrepet i dag er tømt for retorisk potensial. Som det påpekes kan globaliseringens utfordring av nasjonalstaten også innebære en utfordring for demokratiet.

Kampen for folket var ikke bare et dansk fenomen, kanskje tydeligst representert ved litteraturkritikeren Georg Brandes eller politikeren og redaktøren Viggo Hørups intellektuelle virksomhet på sluttet av 1800-tallet. Den romantiske ”Folkeaand” ble også ivaretatt av norske kulturdebattanter – noen ganger inntil det urealistiske, slik Arne Garborgs ”Partistyre og folkestyre” fra 1912 antakelig er et eksempel på. I dag kan det muligens argumenteres for at 1880-årenes kulturradikale etterkommere har byttet ut tanken om at demokratiets positive fundament ligger i ”visdommen i folket” med troen på at nasjonen ivaretas av overnasjonale rettighetsorganer. Til gjengjeld kan det virke som om sympatien for den folkelige sak er overtatt av ulike stemmer på den politiske høyresiden.

Gjennombrudd
I Nevers’ bok finner demokratibegrepet sitt gjennombrudd i tiden rundt første verdenskrig. Som den britiske historikeren Bernard Crick har fremholdt, endret synet på demokratibegrepet seg først da britene avkrevde regjeringen et svar på hva de egentlig kjempet for, og da den amerikanske president Woodrow Wilson omtrent samtidig betegnet det amerikanske engasjement som en kamp for det vestlige demokrati. Det som ofte karakteriseres som mellomkrigstidens udemokratiske strømninger er hos Nevers knyttet tettere opp til det han mener i stor grad egentlig var en debatt om parlamentarisme. Han viser i den forbindelse til at ideen om ”det sanne demokrati” gjorde seg gjeldende på begge sider av det politiske spekter. Demokratibegrepet var med andre ord et flytende orienteringspunkt i mellomkrigstiden.

Dette endret seg etter andre verdenskrig. Da var Danmark og danskene, med litteraturhistorikeren Henning Fonsmarks formulering, blitt sikre på at man var tilhenger av demokratiet. I 1948 bad FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) 500 filosofer og samfunnsforskere om å definere demokratibegrepet. Arbeidet resulterte i en enighet som ikke strakk seg lenger enn til at demokratiet var noe godt.

Dagens situasjon beskrives på følgende måte: Når man bekjenner seg til demokratiet, så bekjenner man seg i grunnen til den politiske virkelighet som vi kjenner den. Det innebærer blant annet rettsstaten, liberale frihetsrettigheter og den private eiendomsrett. Demokratiet er på sett og vis blitt et substitutt for fedrelandsbegrepet. Og når noen føler behov for å kritisere aspekter av den demokratiske virkelighet, så snakkes det ikke om demokratiets skyggesider, men om populisme. En påstand kanskje også til ettertanke for de som vurderer den politiske debatten i dag.

Historikeren Jeppe Nevers jobber til daglig ved Syddansk Universitet i Odense. Hans bok om demokratibegrepet er en bearbeidet versjon av hans doktoravhandling over samme tema, noe som kanskje gjør at boken med sitt detaljnivå først og fremst henvender seg til de som har en særlig interesse for demokrati og historie. Den er til gjengjeld ikke vanskeligere enn at alminnelig politisk interesserte også vil ha glede av den. Det er ingen politisk debattbok Nevers har skrevet, men bokens tema, grundighet og presisjon bidrar utvilsomt til å gi den vekt i debatten.

Jeppe Nevers
Fra skældsord til slagord – Demokratibegrebet i dansk politisk historie
225 sider
Syddansk Universitetsforlag 2011
ISBN 9788776745530

Les også

-
-
-
-
-