Kommentar

Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, er vel kanskje den mannen som minner mest om Ibsens karakter doktor Thomas Stockmann for tiden. De har begge vært lenge borte fra det samfunnet de kritiserer, og begge er belærende i tonen når de kommer hjem. Som doktor Stockmann tillater også Jagland seg å skrive litt i avisen når han, for å låne redaktør Hovstads formulering, ”har et sandhedens ord at sige om et og andet”.

I et innlegg i Dagsavisen 1. august i år skriver han for eksempel at det var en misforstått liberalisme av Fritt Ord å gi pengestøtte til en annen ”samfunnsfiende” – Fjordman – og i en oppfølgende artikkel 5. august antyder han at det slett ikke er noen garanti for at folket evner å opparbeide den nødvendige kritiske sans i møte med avvikende synspunkter. Jagland minner derfor om at ytringsfriheten selvsagt kan begrenses – i menneskerettighetenes og demokratiets navn. Forskjeller er det også på de to. Der Ibsens karakter representerer en uavhengig intellektuell som forbeholder seg retten til å tale og skrive som en aristokrat, representerer Jagland også politisk makt. Det å snakke som en aristokrat, og det å utøve makt som en, er ikke samme sak.

I Holbergs ånd er det selvsagt lett å gjøre narr av Jagland når han opptrer som adelsmann i demokratiets navn. Jagland er imidlertid ikke alene om akkurat det, og for å se på noen med betydelig mer makt, kunne det nevnes at også EU oppfatter seg selv som en ytterst demokratisk institusjon. Det skjer selv om både EU-kommisjonen og EU-domstolen representerer et åpenbart brudd med den maktfordelingslære vi kan takke Montesquieu for, og som EU ellers fremhever som et prinsipp for hele unionen.

Evnen til å leve uanfektet med en så vesentlig selvmotsigelse gående, har den danske filologen Mogens Herman Hansen forklart med to ulike måter å fylle demokratibegrepet med innhold på:

Dersom ”demokrati” oppfattes som en ideologi, og spesifikt som en ideologi som er tett knyttet til menneskerettighetene, er det nok ingen som slår verken EU eller Jagland. Generalsekretærens omsorg for menneskerettighetene er et kjent kapittel, så det kan ligge. EU er heller ingen taper når det kommer til rettigheter. I forbindelse med Nice-traktaten utarbeidet for eksempel EU et charter om grunnleggende menneskerettigheter som i følge Hansen er mer detaljert og omfattende enn både FNs og Europarådets menneskerettighetserklæringer.

Om man derimot ser «demokrati» først og fremst som en styreform, fremstår utsagnet ”EUs demokratiske underskudd” mer som en forskjønnende omskrivning. I realiteten er det et større demokratisk underskudd i EUs lovgivningsprosedyrer enn man får inntrykket av ved kun å se på den formelle maktfordeling mellom de ulike EU-institusjonene.

Når demokratiet forstås som en bestemt type ideologi er det andre forhold enn selve beslutningsprosedyrene som blir viktige. Stortinget overfører for eksempel stadig suverenitet til EU- og EØS-organer med simpelt flertall, til tross for at Grunnloven § 93 krever vedtak med ¾ flertall. Uten at det reageres nevneverdig på det. Og når enkeltpersoners demokratiske sinnelag tilsynelatende gis mer oppmerksomhet enn det at anslagsvis ¾ av EU-retten er implementert i vår nasjonale lovgivning – selv om folket har sagt nei til EU to ganger tidligere – kan det skyldes tanken om at demokratiet kun trives i et samfunn av korrekte demokratiske typer.

Dermed blir det kanskje også viktigere å fremstå som demokrat i hjemmet og på skolen og i kommentarfeltet på Internett, enn det gjør i den politiske sfære. Behovet for å vurdere andres meninger blir følgelig også viktigere, og vi aner allerede en utvikling som gir næringsgrunnlag til private «ekstremismeeksperter» og deres systematiske overvåkning av den offentlige debatt.

I dette ideologiske landskapet vil det etter hvert bli vanskeligere å dokumentere et meningsmangfold, og på prinsipielt grunnlag kan det også diskuteres hvor i forsamlingen anti-demokratene egentlig befinner seg. Til gjengjeld blir det selvsagt enklere å karakterisere enhver demokrati- og menneskerettighetskritikk som anti-demokratisk virksomhet, stemple forfatterskapet til Karl Ove Knausgård som fascistisk (fordi hovedpersonen i en av hans romaner føler seg som et rasende 1800-tallsmenneske) og å bytte ytringsfriheten ut med sosial harmoni når noen publiserer Muhammed-karikaturer.