Gjesteskribent

Av Jonas Haugsvold

Minaretsaken fra Sveits ligger i spenningsfeltet mellom individuelle rettigheter og befolkningens behov for å kunne velge hvilke verdier som skal få prege samfunnet. Men etter at sveitserne bestemte seg for at det ikke skulle bygges flere minareter i landet, rykket godhetseliten ensidig ut og erklærte at folkeavstemmingen var et ulovlig og umoralsk majoritetstyranni. Også Europarådets generalsekretær antydet at spørsmålet om islamske minareter var så viktig at det rett og slett burde holdes unna demokratiet. Ekspertene – Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – kunne jo avgjøre saken. I Europarådets pressemelding 901 (2009) kan vi lese følgende:

«Bearing in mind that it is a fundamental right of democratic States to debate and vote on issues of importance to their societies, the referendum held yesterday on the construction of new minarets in Switzerland raises concerns as to whether fundamental rights of individuals, protected by international treaties, should be subject to popular votes.

The ban on the construction of new minarets is linked to issues such as freedom of expression, freedom of religion and prohibition of discrimination guaranteed by the European Convention on Human Rights. Therefore it would be up to the European Court of Human Rights to decide, should an application be submitted to the Court, whether the prohibition of building new minarets is compatible with the Convention. «

Både ønsket om religiøst mangfold og troen på internasjonale menneskerettigheter kan forklare motstanden mot utfallet av den sveitsiske folkeavstemmingen. Kritikere av et minaretforbud har dessuten rett i at det finnes en grense for hva et flertall kan bestemme i et demokrati: Hvis flertallsavgjørelsen for eksempel står i grunnleggende strid med landets konstitusjon, kan den vanskelig kalles legitim. Sett fra den andre siden må det samtidig innrømmes at religionsfriheten har sin grense, enhver religiøs praksis vil ikke være omfattet. I tillegg kommer at prinsippet om folkets selvbestemmelsesrett neppe står tilbake for prinsippet om religionsfrihet. Minareter må ikke nødvendigvis tillates fordi man tillater kirkespir – det kreves en nærmere begrunnelse for hvorfor religionsfriheten beskytter minareten på en slik måte. Refleksmessige antakelser om dette, holder ikke.

Jo større og mer symbolladet en bygning er, desto mer innflytelse kan vi anta at den øver på omgivelsene. Uten sammenlikning for øvrig viser et historisk eksempel hvordan bygninger blir maktdemonstrasjoner. Arkitektkappløpet mellom nazistene og stalinistene, før utbruddet av andre verdenskrig, ble for alvor innledet med to brutalt digre, kvadratiske monolitter – høye, rettlinjede og pompøse, for å bruke historikeren Peter Englunds formulering. Plassert rett ovenfor hverandre, var disse byggverkene henholdsvis det tyske og det sovjetiske bidraget til verdensutstillingen i Paris i 1937. De to ideologiene skulle produsere mer «høyverdig» arkitektur, men noen forslag forble på tegnebrettet; som Albert Speers gigantiske Volkshalle og Boris Jofans Sovjetenes palass. Dersom det gir mening å snakke om byggverk som en maktfaktor – noe eksemplene ovenfor er ment å belyse – gir det mening å vurdere islamske minareter på samme måte. Også minareten vil dominere det offentlige rom den er en del av, og dermed være en maktfaktor – spesielt fordi den symboliserer bestemte verdier.

Når Europarådets generalsekretær og godhetseliten uttaler seg som de gjør, bidrar de til å undergrave et demokratisk grunnvilkår. Deres inderlige ønske om å få kjent sveitsernes demokratiske avgjørelse ugyldig og umoralsk, ignorerer det faktum at folket har rett til å bestemme hvem som skal ha makt i et samfunn. Det er ingen gode grunner til å holde makten som ligger i symboler utenfor dette prinsippet. Tyskland, med sin historie og sitt svastikaforbud, forteller oss det – for øvrig uten at rettighetsorienterte liberalister går i vranglås av den grunn.

Denne konklusjonen krever ingen komplisert forklaring: Fordi folket er ansvarlig for opprettholdelsen av et demokratisk samfunn, må makten – selv om den er av religiøs karakter – ligge innenfor folkets politiske kontroll. Maktfordelingen i samfunnet bør derfor ikke overlates til menneskerettighetseksperter i Strasbourg, FNs høykommissær for menneskerettigheter, eller til andre utenforstående. For prinsippet om folkets selvbestemmelsesrett gjelder både for Sveits og for Norge. Enn så lenge.