Kommentar

De seneste hendelsene i Egypt vekker mange tanker og følelser. En åpenbar bekymring er skjebnen til dette folkerike landet med sin fantastiske tidlige historie, men der så mye senere har gått galt. Jeg vil si litt om dette, men først og fremst vil jeg bruke maktskiftet i Kairo nylig som utgangspunkt for mer prinsipielle funderinger omkring de ulike elementene i det vi kaller folkestyre. Det jeg altså ønsker å ofre tid og tanker på, er hvordan vi forholder oss til relasjonen mellom demokratiets formaliteter og realiteter. I hvilken grad er de demokratiske prosessene og institusjonene aktivt virkende goder hos oss, eller er det kanskje så at noen av dem snarere er ved å få fetisjstatus, å bli markører med større symbolsk enn reell verdi?

 

Et kjent teologisk spørsmål lyder som følger: Er Guds handlinger gode fordi han velger å gjøre det som godt er (implisitt i tankegangen ligger at han i sin allmakt er kapabel til hva som helst), eller blir handlingene gode i og med at det er Gud som gjør dem? Sagt på en annen måte innebærer siste alternativ at alt han gjør er godt i kraft av at det er han som gjør det, hvilket prinsipielt er noe annet enn at han velger å gjøre det han gjør fordi det er dette som er godt. Guds eksistens er det primære i den ene situasjonen, det godes eksistens i den andre. I det ene alternativet legges videre det som ser ut som en viss begrensning på Guds allmakt (han kan ikke gjøre noe som ikke er godt), men dette er ikke vårt anliggende her. En betydelig mer profan versjon av samme type definitoriske dilemma minnes jeg fra Arbeiderpartiets glansdager, fra tiden da det i de kretser ennå ble ansett som et pre for synspunkter eller saker å bli oppfattet som reflekterende sosialistisk tankegang. Det ble da ertende sagt at ”sosialisme er den politikk som Arbeiderpartiet til enhver tid fører.”

 

Om vi nå endelig kommer til det vi egentlig skulle snakke om, nemlig forholdet mellom Demokratiet og Det Gode, så kan vi reformulere spørsmålene ovenfor som følger: Er alt som er demokratisk, også godt? Eller kan det være så – skrekk over all gru – at det demokratiske (noen ganger) ikke derved, altså i kraft av å være nettopp demokratisk, er det beste for menneskene, men tvert imot skader dem? Hvis svaret er ja på det siste spørsmålet, hvordan erkjenner man slike situasjoner og hvordan håndterer man dem? Vi skal bare så vidt titte inn i problematikken, smake litt på den i lys av hendelsene i Egypt. For en dypere gjennompløying av temaet er spørsmålene for store og sommeren for kort og varm.

 

Den oppmerksomme leser vil kanskje ha merket seg at jeg ikke skrev ”demokrati” i tittelen, men ”demokratiske valg.” Det var kanskje litt feigt å gardere seg på den måten, jeg gjorde det derved lettere for meg enn om jeg hadde våget å ta spørsmålet om demokratiets iboende verdi opp i hele sin tyngde og bredde. For det er åpenbart forskjell på de to, demokrati er mye mer enn bare valg, selv i tilfeller der de sistnevnte går for seg på en ordentlig måte. Ut over en rimelig representasjon av ulike befolkningsgrupper og -interesser bestemt gjennom adferden i valglokalene innebærer demokratiet også kvaliteter som et uavhengig og rettferdig rettsvesen bygget på skrevne og kjente lover, full tanke- og ytringsfrihet, religions- og forsamlingsfrihet, rett til eiendom og en rekke andre rettigheter som beskytter og styrker borgernes status overfor statsmakten. Ikke minst skal rettighetene til dem som havner i mindretall ved valgene, være tatt tilbørlig hensyn til i et fungerende demokrati.

 

Om vi dveler litt ved situasjonen i Egypt, så synes det åpenbart at valgresultatet som gav Det muslimske brorskapet og Morsi flertallet, kolliderte kraftig med de øvrige demokratikravene. I praksis er dette også tydeliggjort under Morsis korte presidentperiode der det etter hvert ble mer og mer klart at Brorskapets religiøse fundamentalisme veiet tyngre enn hvilke demokratiske tilbøyeligheter og ambisjoner de tidligere måtte ha hatt: Samfunnet var på vei mot et ensrettet teokrati av islamistisk type. Dette ble erkjent av militæret og store deler av befolkningen som ikke ville finne seg i det som holdt på å skje. Sammen gjorde de opprør og satte en brå stopper for islamistenes styre, i alle fall i denne omgang. Hvordan følgene vil bli fremover for det egyptiske folket og samfunnet, på kort så vel som på lang sikt, vet i dag ingen.

 

Ser vi historisk på utviklingen, så finner vi flere paralleller til andre situasjoner og land der valgresultater har vist seg å bane vei for grunnleggende udemokratiske samfunnssystemer, regimer som bare har hatt forakt til overs for de andre elementene av demokratiet. I Europa er det verd å minne om at Hitler og nazistene kom til makten i 1933 gjennom valg. Straks så hadde skjedd, avviklet de demokratiet i Tyskland og innførte sin egen dypt autoritære statsskikk. Sagt meget forsiktig: Det var ikke noen suksess hverken for Tyskland eller den øvrige verden. Hadde bare nazi-motstanderne i det tyske militæret klart å bli kvitt Hitler og hans menn på et tidlig tidspunkt, gjennom kupp eller på annen måte, så kunne stor ulykke vært avverget.

 

I den muslimske verden har det militære maktapparatet flere ganger grepet inn overfor udugelige politikere eller forsøk på å innføre en shariastat via valgurnene, så sånn sett står hendelsene i Kairo nå i en levende politisk tradisjon. Særlig var det i Algerie og i Tyrkia at de militære ved mer enn ett tilfelle hindret overgang til et religiøst diktatur på denne måten og slik så til at staten gjennom mange år forble sekulær med i alle fall et visst anstrøk av beskyttelse for politisk og religiøst annerledes tenkende. Om det nåværende AKP i Tyrkia er å anse som et islamistisk parti eller ikke, er et spørsmål som jeg i sammenhengen lar forbli ukommentert.

 

Enhver slik inngripen er vanskelig å svelge for demokratifundamentalister i Vesten, og det samme viser seg naturlig nok enda en gang i den pågående konflikten i Egypt. Vår alles mann i Strasbourg, generaldirektøren og demokratibeskytteren Thorbjørn Jagland, rider som vanlig høyt i en kronikk i Aftenposten 9. juli der han fordømmer de egyptiske militæres aksjon og snakker om behovet for at et ”moderat islamsk parti” må overta; hvor han ser dette partiet, er uklart. Antydningene om at de ulike islamistiske partiene i Midt-Østen nærmest er å regne som muslimske utgaver av norske Krf fra 50-tallet, vitner om en politisk naivitet så stor at jeg ikke ønsker å sette navn på den.

 

I statlige kretser for øvrig foregår det en litt tøvete filologilek (rett skal være rett: Akkurat dette tøvet er Jagland ikke en del av, kan bruker klarspråk og kaller en spade for en spade) rundt hvordan man skal omtale prosessen for å avsette Morsi og hans menn samt maktoverføringen til et håndplukket administrasjonsministerium (mens man venter på ny grunnlov og et nytt valg; når er ennå ukjent). Man vrir og kvier seg for å si at det er et militærkupp, både fordi å støtte et slikt visstnok skal være ulovlig i USA og fordi kupp utført av militære etter gjengs vestlig-liberal oppfatning alltid er av det onde. Eufemismestrevet er derfor ganske kreativt for tiden med enn det ene, enn det andre ordet brukt om det som har skjedd. Det hele minner litt om regjeringen Bondeviks vånder for å finne et annet ord enn krig for å betegne det norske styrker drev med i Afganistan for en ti års tid siden. Men hopper den som en hund, bjeffer som en hund og biter som en hund, så er det som regel en hund man står overfor, enten vi nå snakker om dyr eller overført om kriger og kupp. Naturligvis var det et militærkupp som fant sted i Kairo, om enn ikke de militære tok makten selv. Men like klart synes det at det som skjedde, var ”for the greater good” som det heter, at det var en nødrettshandling som lar seg forsvare gitt det større bildet den inngår i. Sånn sett er overføringsverdien betydelig fra det egyptiske scenariet til politiske hendelser og dilemmaer også andre steder.

 

Man stod nemlig i en situasjon der ingen vei var lett å ta, der alle beslutninger hadde problemer forbundet med seg, der alle avveininger var etisk og politisk vanskelige. Da ”måste man jämföra” som det så treffende heter i filmen ”Mitt liv som hund,” et stykke cinematisk kunst av ikke ubetydelig politisk-pedagogisk verdi. For å kunne gjøre dette må man innse at resultatet ved demokratiske valg – selv når de har gått noenlunde rettferdig for seg, hvilket slett ikke alltid er tilfelle – bare er én av flere parametere som må veies inn i totalvurderingen av en politisk nødssituasjon. Å tro at slike vurderinger kan reduseres til enkel algoritme-massasje med aksept av resultene ved valg som et absolutt krav, er i beste fall å gjøre det enkelt for seg.

 

Dette gjelder i særdeleshet når demokratiet står overfor sterke og ideologisk kompetente fiender som islamismen, en politisk-religiøs bevegelse som gang på gang har vist og viser sin villighet til å knuse konkurrerende synssett og samfunnsformer i teokratisk higen etter å ære den egne guden, Allah. Selv et veletablert demokrati har da problemer, og et famlende og søkende, nyetablert demokrati er nærmest sjanseløst overfor millioner av dypt indoktrinerte (kanskje ordet hjernevaskede for en gangs skyld passer her) og uopplyste velgere som gjør det mullahene befaler. Å forsvare basale demokratiske mindretallsrettigheter mens man fremdeles er ikledd silkehansker, blir da en umulighet. Følgende sitat fra en av de tøffe gutta i en amerikansk krigsfilm sett for mange år siden passer godt på situasjonen: ”We are here to defend democracy, not to practice it!” Det å stå opp mot masser av frenetiske islamister ute etter å etablere en religiøst dominert stat er omtrent så langt unna et politisk teselskap som man i dag kan komme. I slike situasjoner er det IKKE tilstrekkelig med god vilje, pene manerer og en lærebok i demokratiske virkemidler utlånt fra nærmeste bibliotek, ikke engang om det skulle være fra bibioteket i Alexandria.

 

Men spøk til side: Det jeg nettopp skrev skal IKKE forstås dit hen at jeg synes det er uproblematisk at militæret griper inn med makt mot en regering innsatt gjennom valg, selvsagt er det ikke det. La det ikke være tvil: Under normale omstendigheter er flertallsvalg en prosedyremessig hjørnesten i prosessen for å bestemme hvilket syn og hvilken politikk som skal tillegges mest vekt i et samfunn, hvem som skal innrømmes midlertidig styreansvar over andre. Likeledes er det klart at fristelsen alltid vil være der for dem som har den fysiske makten, til også å tilrive seg den politiske; dette er en kronisk fare, om enn i noen historiske tradisjoner (eksempelvis den norske) av mer prinsipiell enn praktisk natur. Det klassiske dilemma om hvem som skal vokte vokterne, forblir i prinsippet uløst og uløselig. Foreløpig ser det imidlertid ut til at vokterne i Egypt, altså de militære, representerer et langt mer demokratisk sinnelag enn Brorskapet gjør, og så får vi på utsiden bare håpe og be om at de lykkes med å avstyre den islamistiske revolusjonen som Morsi og Brorskapet var så godt i gang med.

 

Selv om det er tvers igjennom salongunfähig – nærmest for et popularitetsmessig og tidsmessig selvskudd å regne – så vil jeg i forlengelsen av ovenstående avsnitt også nevne muligheten for at enkle flertallsvalg ikke nødvendigvis representerer noe absolutt demokratisk høydepunkt selv under rolige politiske forhold. Det er ikke selvsagt at ordningen vil stå seg til dommedag og vel så det. Eksemplene på at flertallet bestemmer slikt som er svært skadelig for landet, har dertil vært litt for mange som alt nevnt.

 

Påpekningen er kanskje ikke så krass som den synes: Vi har selv en valgordning som avviker fra tenkningen om én mann (eller kvinne, vennligst ikke misforstå meg!) – én stemme, i alle fall om det skal ligge implisitt i prinsippet at stemmene aktes likt ved opptellingen. I Norge teller stemmer tvert imot ulikt ut fra historisk-geografiske fordelingsnøkler hvis rettferdighet ikke akkurat er intuitiv (en stemme i Finnmark veier omtrent like tungt som to stemmer i Oslo, for eksempel), og i blant gir dette seg snurrige utslag: De borgerlige fikk 40 000 flere stemmer enn de rød-grønne ved stortingsvalget i 2009, men tapte mandatmessig. Det kan godt være at dagens vekting av avgitte stemmer ikke er den optimale. Var den bedre eller klokere (hva nå dette måtte bety; spørsmålet er åpenbart alt annet enn enkelt), ville kanskje Ibsens kjente sitat (”Mindretallet har alltid rett”) ikke lenger ha samme appell til frustrerte borgere. Jeg lar saken ligge, men ikke uten en siste kommentar om at det i alle fall ville være et steg i feil retning å sette stemmerettsalderen enda lengre ned enn det alt er gjort, noe SV nylig tok til orde for: I første omgang skulle aldersgrensen ned til 16 år, men helt ned til 12 var det noen som ymtet om at de ville ha den, for ”å sikre barnefamiliene større innflytelse over samfunnet og fremtiden.” Jeg gremmes. Hittil trodde jeg at man innen alle politiske retninger var enig om at et visst minste innsiktsnivå hos velgerne var å anse som nødvendig eller iallfall ønskelig for at demokratiet skal fungere, men heller ikke dette kan man være sikker på lenger.

 

De norske reaksjonene på omveltningene i Egypt har hittil vært sedvanlig vankelmodige. Politikerne strever når de tvinges til å forholde seg til situasjoner der virkemidler som dialogmøter og konfliktråd åpenbart, selv for dem, fortoner seg som i beste fall irrelevante. Det samme gjør rikssynserne i media. Alle lar de seg sikkert i noen grad prege av meldinger om skoler som brennes og prester som drepes av islamister; det gjør nok inntrykk selv om nyhetene ikke innrømmes samme fremtredende plass i norske aviser som flåttens herjinger, Märtha Louises englekurs eller Mette-Marits pengebruk på kjoler. Får man snuten gnidd godt ned i den politisk-religiøse virkeligheten i Nord-Afrika og Midtøsten, så blir man skitten av det, uansett hvor velvillig og demokratisk innstilt man var i utgangspunktet.