Utviklingen i Midt-Østen har fått endel av kommentariatet til å bli nærmest euforiske av håp og forventninger om utviklingen av demokrati i regionen. Litt mistenkelig, siden jeg mistenker at de færreste av dem snakker arabisk og må basere seg på det magre utvalget av oversatt tweets og facebooksider til engelsk. Denne heia-gjengen tolker enhver nyhet om forandring fra Midt-Østen som om Muren har falt på nytt og tror visstnok at bare demokratiet blir innført så blir alt bra.

Fra konservativt hold derimot høres en stadig strøm innvendinger mot å la islamistiske organisasjoner som Det muslimske brorskap i Egypt delta i frie valg. Hva denne gruppen ser ut til å glemme, eller ihvertfall uten unntak ikke tar med i sine artikler, er at det ikke finnes noen mulighet å nekte disse gruppene å delta i valg.

Forsøk på å forby f.eks Det Muslimske Brorskap er demokratisk tvilsomt, da de kanskje vil ta nærmere 30 prosent av stemmene, det er også i praksis fullstendig umulig, da Egypt for øyeblikket har mer enn nok med å bare å beskytte sine statsbærende institusjoner.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at frie valg kommer til å lede til noe liberalt demokrati i Midt-Østen. Grunnen til dette er islams grunnleggende problemer med demokrati som styringsform og prioriteringen av Koranens befalinger fremfor lover vedtatt av mennesker. Ingenting av dette er det mulig å gjøre noe med uten å ta et oppgjør med islam som religion.

Alle religioner har visse fundamentale trekk som troende ikke kan avvike fra uten at en mister troverdighet som religiøst menneske. Et eksempel fra kristendommen er at nærmest alle som med seriøsitet kaller seg kristne godkjenner Jesus som Guds sønn. Avvik fra dette doktrinepunktet gjør det vanskelig å oppfatte personen som gjengs kristen, men mer som medlem av en kult. Islam har også slike læresettninger – et av dem er at Koranen er diktert av Gud, via engelen Gabriel, til Muhammed.

Hvis Koranen virkelig er Guds bok, med Guds lovverk, er lover vedtatt av mennesker for blasfemiske å regne og selv om de skulle ha praktisk nytte vil ingen tillegge dem noen større vekt. Idealet vil alltid være å klare seg uten dem – en stat basert på sharia.

Det samme gjelder demokratiet – hvis Gud har gitt et lovverk så kommer den høyeste autoritet ikke fra folket, men fra den mest korrekte tolkningen av det tidløst perfekte lovverket som Gud allerede har gitt menneskene.

Men uten demokratiet finnes det ingen ansvarlighet mennesker imellom utover det Koranen befaler. Og uten menneskeskapte lover som øverste myndighet i hvordan menneskene skal omgås med hverandre, finnes det ikke håp om noen utvikling. Utvikling er bare mulig gjennom forandring, og det er bare lover skapt av mennesker som kan forandres.

Ingen av disse filosofiske problemene lar seg løse ved å gå ut i gaten og protestere. Men det en begynnelse da folket endelig får et valg, og får muligheten til å ta konkvensene av sine valg.

Så istedenfor å argumentere negativt om forandringene i Midt-Østen, og bli beskyldt for å være en reaksjonær surpomp på feil side av historien, vil jeg istedenfor heie på enhver oppstand og urolighet i hele den muslimske verden. Det er kun av sine feil man lærer og før befolkningen i muslimske land fullt og helt får nyte et samfunn basert på sharialover vil de heller aldri forstå at islam enten må forkastes eller bli gjenstand for grunnleggende nyfortolkning.

Det er min spådom at Midt-Østen i tiden fremover kommer til å gå igjennom en lengre periode med sykliske uroligheter etterhvert som forskjellige styringsformer kompatible med islam prøves ut og forkastes. Til sist vil noen ta et oppgjør med roten til ondet – religionen Islam i sin nåværende form.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂