Kommentar

Trangen til å dele inn samfunnet i en opplyst fortropp og en tilbakestående hovedtropp er gammel. Vi finner den i Platons dialoger, i Rousseaus tanker om den dydige borger og hos en dramatiker som Henrik Ibsen.

I Ibsens skuespill «En folkefiende» begynner stykkets hovedperson, doktor Stockmann, som idealistisk demokrat. Han har både den liberale presse og folket bak seg, og i all sin pragmatiske naivitet tror han også at folket vil gå inn for de nødvendige endringer bare han avslører sannheten for dem. Først faller de allmenne interessene sammen med Stockmanns vilje til fremskritt og endring, men etter hvert gir demokratiet motgang og folket vender ham ryggen. Til slutt skjenner han hele det åndssvake samfunnet huden full:

Jeg tænker, vi får være enige om, at dumme mennesker er tilstede i en ganske forskrækkelig overvældende majoritet rundt omkring på den hele vide jord. Men det kan da vel, for fanden, aldrig i evighed være ret, at de dumme skal herske over de kloge

Vi trenger ikke gå til Ibsen for å finne eksempler på den aristokratiske idé at statens ror bør overlates til en intellektuell og moralsk elite. I boken ”Europa – integrasjon uten illusjoner” viser den tidligere tsjekkiske president, Václav Klaus, hvordan EUs kommissærer bærer på den samme holdningen. I 2001 kalte den daværende president for EU-kommisjonen, Romano Prodi, felleskapet av suverene stater for ”en oppskrift på fremskritt basert på laveste fellesnevner”. Også EUs nåværende (ikke-valgte) president, José Barroso, har i følge Klaus uttalt seg i liknende retning. I en tale til EU-parlamentet i 2011 varslet han behov for ytterligere radikale endringer – slik at tempoet i prosjektet ikke ble ”diktert av de langsomste”. For som han selv har sagt; ”avgjørelser som tas av de mest demokratiske institusjoner i verden er svært ofte feil”. Uttalelsene kunne like gjerne vært doktor Stockmanns.

Også den danske filologen Mogens Herman Hansen har sett nærmere på EUs forhold til demokratiet i boken ”Demokrati som styringsform og som ideologi”. Her skriver han blant annet at folkeavstemminger har bidratt til at EU ikke lenger respekterer den alminnelige borgers dømmekraft. I følge Hansen er det innad i EU en tendens til å se borgerne som bakstreverske, uten visjoner og verken intelligente eller kunnskapsrike nok til at man kan overlate dem å treffe direkte beslutninger om politiske forhold i alminnelighet og EUs traktater i særdeleshet.

Det kom det som et sjokk på organisasjonen, skriver Hansen, at Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992. Et enda større sjokk ble det at det i Frankrike kort tid etter bare var 51 prosent ja-stemmer mot 49 prosent nei-stemmer. Sjokket gjentok seg da både Frankrike og Nederland stemte nei til EUs grunnlov, den såkalte forfatningstraktaten av 2004. Denne skulle etter planen sendes til folkeavstemming i ti av medlemslandene i 2005, men godkjennelsesprosedyren ble stanset etter avstemmingen i Frankrike og Nederland.

Forfatningstraktaten ble senere omarbeidet til den såkalte Lisboa-traktaten, og det er blitt hevdet at 90 prosent av den forkastede EU-grunnloven finnes igjen her. Ved lukkede forhandlinger og mørklagte møter, skriver Hansen, lykkes det for Angela Merkel og hennes kolleger i Det europeiske råd å få avlyst alle folkeavstemminger om Lisboa-traktaten – med én unntakelse: Irland. Her ble traktaten forkastet ved folkeavstemmingen i juni 2008. Da fikk folket beskjed om å stemme på ny.

Daniel Hannan går heller ikke rundt grøten når han skriver:

«As Vernon Bogdanor puts it: “Arguments against referendums are, in the final analysis, arguments against democracy”.

 

And if not democracy, what? Anarchy? Dictatorship of the proletariat? Absolute monarchy? Most Barrosistas want a kind of moderated democracy, where voters are ultimately in charge, but where experts also have their place. Yet this has been the argument of every tyrant in history: Bonaparte, Mussolini, Salazar, Lenin. It is, mutatis mutandis, the justification of the ayatollahs in Teheran, who allow elections, but empower an unelected commission to step in when people get the result wrong.»

Thomas Stockmann er ikke ideologisk anti-demokrat – han blir det etter møtet med den kompakte majoritet, pressen og skattebetalernes interesser. Václav Klaus beskriver i sin bok en liknende utvikling i EU. Etter hans syn har EU gått fra å være et fornuftig samarbeid mellom demokratiske nasjonalstater til å bli et ideologisk prosjekt med manglende demokratisk forankring. Han gir flere eksempler på at toneangivende EU-ideologer ikke lenger synes å se demokratiet som løsningen, men at de i stedet oppfatter det som et problem for fremskrittet – en utvikling som for øvrig skjøt fart etter Maastricht-traktaten. I følge Klaus er det mer trist enn det lyder: Omfanget av personlig rettet hat og intoleranse fra unionens fortalere mot kritikere er forbausende stort, forteller han av egen erfaring.

Stockmann og EUs kommissærer er både demokratiske og anti-demokratiske. Begge kan utstilles som hyklere og begge kan gjøres til latter når de bekjenner seg til idealer som de svikter i praksis. En gammel vits fra Brussel forteller at dersom EU hadde vært et land som søkte om medlemskap i sin egen organisasjon, ville det blitt avvist med den begrunnelse at det ikke var tilstrekkelig demokratisk.

Man kan muligens mene noe annet om doktor Stockmann som den uavhengige fritenker han er; men for EUs del er det dessverre liten trøst i det Hegelske poeng at hykleriet tross alt demonstrerer sin aktelse for idealet ved å etterligne det.