Kommentar

At Document forlag bringer en av Frankrikes fremste intellektuelle ut til et norsk publikum er faktisk en liten begivenhet. Norsk forlagsverden har de senere år systematisk unnlatt å oversette utenlandsk litteratur som problematiserer utviklingen i Europa og særlig alt som har med islam å gjøre. Slik går vi glipp av verdifull innsikt og refleksjon og norsk debatt forvandles til en sandkasse.

Alain_Finkielkraut_par_Claude_Truong-Ngoc_juin_2013
Alain Finkielkraut

Et gigantisk opprydningsarbeid må til for at norsk debatt skal være ajour. Det er ikke på Litteraturhuset det skjer. Det huset står i Tariq Ramadan og Saladins tegn.

Ayaan Hirsi Alis siste bok, Kjetter, har hittil ikke utkommet på CappelenDamm. Hun var på promoteringsturne til Danmark da den utkom på dansk, omtrent samtidig med den engelske. Hirsi Alis bok burde vært selvskreven. Den ville utfylt debatten: Hun sier islam må reformeres. Men dette er ikke gangbart i norsk debatt. Her har makteliten inngått en allianse med en ureformert sunni-islam. Det legger store bånd på hva som kan sies og norske forlag velger frivillig å unnlate å utgi islam-kritiske bøker. Hvordan vil det bli når denne alliansen blir sterkere og ureformerte muslimers innflytelse øker?

Finkielkraut er ikke opptatt av islam per se, men av Frankrike, av den franske nasjonen og det franske samfunns fremtid.

Jeg åpner rapporten om «utfordringene med integreringen i skolen», som Integreringsrådet overleverte statsministeren den 28. januar 2011. I kapittel 3 leser jeg følgende: «Presset fra religionen trenger seg inn i selve timen, ved innsigelser mot eller uteblivelse fra deler av undervisningen. Jenter som ikke vil være i blandede grupper med gutter, unngår gymnastikk- og svømmetimene. Slike fritak fra undervisningen, som noen ganger rettferdiggjøres med medisinske begrunnelser gitt av føyelige leger, skaper problemer for samkvemmet mellom gutter og jenter.» Litt lenger ut i samme kapittel: «Vi har fått vite at kantinene i enkelte kommunalpolitisk relevante bydeler er lite besøkt, selv om det tilbys måltider til lavere pris for familier med dårlig råd. På flere barne- og ungdomsskoler i de kommunene Integreringsrådet har besøkt, går ikke flertallet av elevene i skolekantinen – først og fremst av religiøse grunner, selv om det tilbys alternative matretter. Sameksistensen begynner her, for grupper av bekjente oppstår i kantinene.» På grunn av de stadige hyppigere konfliktene som oppstår i skoleklasser, kommer Integreringsrådet med denne innstendige oppfordringen: «Den offentlige skolen må nå mer enn noen gang vise evne til å utføre sin opprinnelige oppgave: å være den smeltedigelen hvor det oppstår et samkvem som er noe mer enn ren sameksistens og toleranse for forskjeller.»

Frankrike ligger foran oss. Det som skjer der vil skje her. Vi kan late som om det ikke skjer, da vil vi stille enda mer uforberedt. Det ser ut til at det norske lederskapet ønsker å beholde illusjonene lengst mulig. Det er «typisk norsk å være god». Også på islam.

Halvor Fosli beskriver problemene i sin bok om Groruddalen. Der sier fire lærere han har satt sammen til ett intervju under navnet «Gudrun»:

Dersom Gudrun stiller spørsmålet «Er du norsk»? i et klasserom, svarer elevene nei, og oppgir foreldrenes hjemland. Bare én av hundre minoritetselever sier «Ja, jeg er norsk», gjetter hun på. Elever – i alle fall i barneskolen – ønsker å glede læreren, så dette er oppriktig ment, sier Gudrun. Den ene av hundre elever er nesten alltid en ikke-muslim, det kan være en inder, en kristen afrikaner, en fra Sør-Amerika. Muslimske elever sier ikke at de er norske. Vi vil ikke ha nynorsk fordi vi er ikke norske, sier muslmske elever i ungdomsskolen. Dette er noe de har med hjemmefra, at de ikke er norske. De er opplært til å huske hvor dee kommer fra, sier Gudrun.

Én av hundre, og han er ikke-muslim. Her bryter Fosli to tabuer på én gang. Ikke rart Martine Aurdal i Dagbladet sa han bedrev føleri. Den norske eliten har innledet beleiring av seg selv og de kommer til å sulte seg selv ut, dvs de problemene de nekter å se kommer til å vokse seg så store at de i lengden ikke lar seg ignorere. Det er det Machiavelli mener når han sier at problemene først erkjennes når de er blitt så påtrengende at de ikke lenger lar seg løse.

Men mange oppgående mennesker har fått med seg nok til at de gjerne skulle trukket dyna over hodet. Problemene har vært synlige lenge for den som vil se.

Fornuften sterkere enn Mørket

En fremragende intellektuell kan gi håp fordi han viser at fornuften er sterkere enn dette Mørket som senker seg. Det går an å la Opplysningens stråle opplyse landskapet. Når franske skolemyndigheter ville gjøre som dagens norske  – skyve problemene unna ved å si at spørsmål om niqab var opp til hver enkelt institusjon, går Finkielkraut grundigere til verks. Den såkalte toleransen er billig når den fører til at intoleransen sprer seg.

Tradisjonelle muslimer og islamister har lært seg multikulturalismens vokabular: De bruker retten til pluralisme for hva det er verdt. Det gjør også Islam Nets Fahad Qureshi. Hijab er det ingen som våger å foreslå skal forbys i skolen. Når Hadia Tajik våger å foreslå at den ikke har noe å gjøre i barneskolen, kaster hun hansken til sunni-establishement, fra Basim Ghozlan til Fahad Qureshi. Det koster og norske debattører later som de ikke kjenner skillelinjene.

Finkielkraut leverer en lang analyse av hvorfor Frankrike endte opp med å forby alle religiøse symboler på skolene, også hijab. Det satt langt inne.

I et opprop jeg undertegnet sammen med Élisabeth Badinter, Régis Debray, Élisabeth de Fontenay og Cathrine Kintzler, retter vi en skarp henvendelse direkte til undervisningsministeren: «De sier, herr statsråd, at det er utelukket å utelukke. Omtenksomheten Deres rører oss, men vi svarer ikke desto mindre […] at det er legitimt å nedlegge forbud. […] Det å forhandle på den måten De gjør, ved å kunngjøre at vi kommer til å gi etter, betyr bare én ting: at De kapitulerer. […] Det er nødvendig at elevene har anledning til å glemme gruppetilhørigheten sin en stakket stund, for å tenke på andre ting enn det de kan tenke ut på egenhånd. […] Den retten til å være annerledes som De setter så høyt, er ingen frihet med mindre den ledsages av retten til å være annerledes enn sin egen annerledeshet. I motsatt fall er den en felle, for ikke å si et slaveri.»

Det går selvsagt an å lage en debatt som gjør slike argumenter meningsløse: Retten til å være annerledes enn sin egen annerledeshet, lyder som en meningsløshet i norsk debatt. Men meningen er ganske enkel: Muslimer skal ikke være bundet til å være muslimer. Hverken i samfunnets eller gruppens øyne. Da vil de bli underlagt gruppepresset. Også muslimer skal ha rett til å være annerledes og ett av stedene de skal få lov til å være det er på skolen. Den skal være et frirom.

Adskilte samfunn

Av Halvor Foslis bok fremgår det at norsk skole ikke har tatt en slik kamp. Den har kapitulert for gruppepresset. Det er det samme som å resignere overfor integreringens harde krav. Alt prat om integrering blir pissepreik hvis det ikke gjennomføres i skolen. Mediene rapporterer om symptomer: At elevene ikke kan norsk når de begynner på skolen, at mange i realiteten er analfabeter osv. Men det store alvorlige er at man godtar at vi lever i adskilte samfunn.

Hadia Tajik er sosialdemokratiets fanebærer som siterer de franske slagordene «frihet, likhet og brorskap». Men dette blir tomt hvis det ikke fylles med innhold. Så tidlig som i 1994, dvs for over tyve år siden, kunne en fransk statsråd slå fast:

Dette fører til at undervisningsminister François Bayrou i 1994 utsteder et rundskriv til alle skolelederne, hvor det står: «Den franske tanken om nasjonen og republikken respekterer i sin natur alle overbevisninger, spesielt religiøse og politiske overbevisninger samt kulturelle tradisjoner. Men den avviser enhver oppstykking av nasjonen i adskilte samfunn, som stiller seg likegyldige til hverandre, bare følger sine egne lover og regler, og kun er med på en ren sameksistens. Nasjonen er ikke bare en mengde av innbyggere med individuelle rettigheter. Den er et skjebnefellesskap.»

Men fortsatt var det lov å vise religiøse symboler. Det skulle bare ikke skje prangende. Men hvem definerer hva som er hva? Man måtte gå mange runder før det ble en konklusjon:

Problemet er kort sagt ikke løst. President Jacques Chirac gir derfor i 2003 Bernard Stasi, en allment respektert politiker, i oppdrag å lede en kommisjon som skal utrede republikkens sekulære prinsipp.

Flertallet av kommisjonsmedlemmene er imot et lovforbud, og foretrekker forhandlinger i hvert enkelt tilfelle. Høringer blant de berørte partene får dem til å skifte mening. De uttrykker engstelse og rådvillhet stilt overfor et fenomen som til nå knapt har vært merkbart i Frankrike: kommunitarismen som setter troskapen til en særskilt gruppe høyere enn tilhørigheten til republikken, og gruppens overbevisninger foran de allmenne reglene. Etter å ha lyttet til rektorene og organisasjonslederne, foruten representanter for de politiske partiene, fagforeningene, de største trossamfunnene, frimurerne og de verdslige organisasjonene, anbefaler Stasi-kommisjonen enstemmig, med én blank stemme, enkelt og greit et forbud mot religiøse symboler på skolen.

Hva betød mest?

Franskmennen hadde visse prinsipper. De forsøkte å forene dem med hensyn og pragmatisk tilnærming. Da det viste seg ikke mulig, valgte de prinsippene. I Norge gjør vi motsatt: Vi stikker tåen uti, merker at vannet er kaldt og går opp på land igjen.

Den 15. mars 2004 vedtar det franske parlamentet en lov som forbyr symboler som umiddelbart tilkjennegir bærerens religiøse tilhørighet, slik som det muslimske sløret, kippaen og demonstrativt store kors.

Dette er en historisk dato. Denne debatten og vedtaket burde inngå i norske lærebøker, og være retningsgivende. I stedet er den mørklagt.

Det er klart at Hadia Tajik, Sylo Taralu og Abid Raja, som alle tre har vist seg reformvillige, – da får en svært vanskelig jobb.

De norske kollegene kan si de ikke aner hva de snakker om. Uvitenhetens slør beskytter. En stakket stund.

Bare av den grunn er Den ulykkelige identiteten en bok man bør lese.

 

For øvrig: Takk til alle som responderte på appellen om å støtte trykkingen. Det kom inn nær 10.000 kroner.