Sakset/Fra hofta

Forfatter Ingvar Ambjørnsen fyller 60 år. Intervjues på Kaffistova i Oslo den 25. mai 2016. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

Mange norske bokelskere vil med glede huske Ingvar Ambjørnsens fire suksessrike romaner fra 1990-tallet om «Elling». Nå, tjue år etterpå kommer forfatteren med et nytt verk om den nokså aparte og på samme tid hysterisk morsomme romanskikkelsen.

Ambjørnsen har i den forbindelse gitt et intervju til Vårt Land, der han beklager at avkristningen gjør at dagens unge ikke lenger forstår bibelske referanser i litteraturen. Det er kulturarv som forsvinner, sier Ambjørnsen.

Ambjørnsen sier det er snakk om begreper og talemåter som vever seg inn helt av seg selv, fordi de ligger der som en naturlig del av hans kunnskapsmasse.

– Dette er ting som vi både vokste opp med i hverdagen og lærte på skolen – og det i en slik grad at de blir sittende der til evig tid. Min generasjon – altså de ­eldre – bruker disse referans­ene mye hyppigere enn jeg har vært klar over. I våre dager driver skolen åpenbart ikke lenger med bibelundervisning.

Når jeg spør hvilke konsekvenser dette får, svarer Ambjørnsen at språket rett og slett blir fattigere.

Selv mener han at skolen må sørge for bibelkunnskap. Men hvordan kan kunnskap formidles av en kultur som aktivt har fjernet den? Kan logikk læres bort av en sivilisasjon som har vraket logikken? Plantens røtter er kuttet over, og Ambjørnsen håper det hjelper å vanne den. Det er kanskje like greit at han ikke endte opp som gartner.

Forfatteren har naturligvis rett i at det handler om tap av kulturarv, men er ikke i nærheten av å anskueliggjøre fenomenets dimensjoner. For ved tapet av evnen til å forstå kunst-, arkitektur- eller litteraturhistorien, mister man grepet på selve menneskets historie.

Bortfallet av intellektuelle referansepunkter er kanskje heller ikke det alvorligste. Lærdommen fra moralfortellinger i Bibelen, uten sammenligning historiens største litterære klassiker, som var velkjente i Norge gjennom flere hundre år, blir også langt på vei borte.

Dermed kan man ikke lenger invitere den som ser flisen i sin brors øye, til heller å se bjelken i sitt eget, ei heller invitere den som er uten synd til å kaste den første steinen. Resultatet ser vi hver dag. De som begråter andres hat, er gjerne de mest hatefulle av alle.

Det vi er vitne til, er altså et tap av den kristne morallæren, der man stiller høyere krav til seg selv enn til andre – et prinsipp som gjør at menneskelige samfunn fungerer når mange nok følger det.

Den sekulære etikken som et stykke på vei har erstattet dette, er – som Alexander Grau påpeker i «Hypermoral» – frakoblet et tradisjonsfellesskap som både kunne ha tøylet den og gitt den et menneskelig ansikt. Dermed har den endt opp som totalitær moralisme.

Ambjørnsen drar ikke kjensel på dette, for hans erfaringer med kristne fellesskap var ikke gode. Han har siden dyrket outsider-skikkelsen, og han ser kun analogier, ikke at den nå er blitt makten.

Ellers befinner forfatteren seg for tida i et rasende­ ordskiftet omkring barn og unges klimademonstrasjoner. Hadde en 16 år gammel Ambjørnsen selv skulket skolen for å gå tog?

– Definitivt. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem. Da vi gikk på gata, fikk vi samma dritten fra høyresida som kidsa nå utsettes for – bare at i våre dager er støynivået mye mer forsterka. Oss nøyde de seg med å rope «drømmere» og «idioter» etter.

Ambjørnsen illustrerer godt at store forfattere langt fra alltid er store tenkere.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!