Kommentar

Fra Gay Pride-paraden i Madrid den 7. juli 2018. Foto: Juan Medina / Reuters / Scanpix.

Citroën Norges talsmann Reidar Holtedal og hotellkjeden Nordic Choices talskvinne Emilie Stordalen ber personer som reagerer negativt på deres støtte til homoparaden Pride, om henholdsvis å dra til helvete og stappe holdningene sine opp et sted hvor solen aldri skinner.

Disse nesten samtidige eksemplene på harmdirrende moralisme – ikke egentlig i homofilisaken, men på vegne av et ekshibisjonistisk arrangement som ikke sjelden oppfattes fremmedgjørende vulgært – er illustrerende for samfunnsklimaet vi har i øyeblikket.

Det er ikke så ofte man tenker over den sosiale og åndelige luften man til enhver tid puster i. Den liksom bare er der, tas for gitt, og hverken problematiseres eller ses i større sammenheng.

For oss nordeuropeere representerer Holtedal og Stordalens indignasjon paradoksalt nok både en historisk kontinuitet og et historisk brudd, og det som er litt skremmende, er at det både for bruddets og kontinuitetens vedkommende dreier seg om mørke sider.

Moralismen er absolutt ikke noe nytt på våre kanter. Henrik Ibsen satte fingeren på den i viktige deler av sitt forfatterskap, gjerne i dens avskyelige kombinasjon med hykleriet.

Men fenomenet går langt tilbake: Etter reformasjonen for et halvt tusen år siden ble Norge en konfesjonsstat, som Danmark-Norges kong Christian IV i tidens løp befestet med kirketukten. Den som ikke holdt seg til kirkens lære, risikerte for eksempel å bli satt i gapestokk til spott og spe. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hva en Holtedal eller en Stordalen kunne ha gjort om de på den tiden hadde gått forbi en stakkar i gapestokk.

Dagens plikt – sågar for statsministeren – til å gi sin uforbeholdne hyllest til Pride, eller i motsatt fall ligge så lavt i terrenget at man ikke synes, er utvilsomt å sammenligne med gamle dagers plikt til å delta ved gudstjenesten. Slik en vel ansett borger på 1600-tallet gikk i kirken, støtter dagens vel ansette borgere Pride. Homoflagget har til og med fått en slags ikonisk status (under Pride i St. Petersburg i august ble et krusifiks pyntet med et bånd i regnbuefarger), og nåde den som ikke heiser det. Sa jeg nåde? Å nei, du. Her gis ingen nåde.

Behovet for å bruke de til enhver tid foreliggende moralbud til å føle seg bedre ved å rakke ned på andre mennesker, er altså det samme som før.

Men noe er nytt.

Det nye er at de moralreglene som i gamle dager mer eller mindre utgikk fra kristendommen, i dag utgår fra en samfunnsetikk som ikke lenger har noen forankring, og dermed kan ende opp hvor som helst, og det raskt. Siden etikken begrunnes logisk, påberoper den seg å ha større autoritet enn religionen, ikke ulikt det marxismen gjorde i egenskap av innbilt vitenskap. Og jo større innbilt ufeilbarlighet, desto hardere straff.

Det hverken spesielt humane eller spesielt etiske livssynet som kalles for humanetikken, forblir et valg for spesielt interesserte i Norge, men det er humanetikkens store triumf at den langt på vei har etablert aksept for at samfunnets moralregler skal utgå fra ren fornuft. I dette renhetsidealet er det ikke plass til overleverte moralbud fra kristen tradisjon.

En aldeles suveren drøftelse av denne historiske vendingen er signert den tyske filosofen Alexander Grau – forfatteren av boken «Hypermoral», som om ikke lenge skal utgis på Document forlag.

Den kristne tradisjonen hadde også sin moral, poengterer Grau, men denne tradisjonen inneholdt så mye mer enn moral. Felles overleverte fortellinger, sedvaner, ritualer, omgangstone og adferdsformer brakte menneskene nærmere hverandre, og der hvor denne menneskelige nærheten innfant seg, tok den noe av brodden av moralismen.

Tilfellet Italia illustrerer fenomenet: Den katolske kulturen står fremdeles så sterkt at lovgivningen ikke åpner for homofilt ekteskap, men homofil praksis ble avkriminalisert allerede i 1889. I vårt eget land var mannlig homofili forbudt frem til 1972, men i dag er det knapt nok plass i kirken til den som ikke applauderer homofili. Fra den ene fanatismen til den andre. At det skulle være plass til flere syn, som det ble sagt da reformiveren begynte, er for lengst glemt.

Som alle kan se, demonstrerer Holtedal og Stordalen at de ikke legger nevneverdig vekt på noen god omgangstone. Noen større menneskelig nærhet til personer med en annen moralsk livsstil enn dem selv, er da heller ikke å finne i deres felles fuck off. De representerer altså ingen respektabel tradisjon av det slaget som kan tøyle en moralisme på steroider.

Uten en ledsagende tradisjon blir det nemlig ikke annet enn moral igjen. Moralen degenererer til moralisme, og moralismen kommer ikke til syne på andre måter enn ved selvrettferdig harme. Med denne harmen bygger man et identitetsfellesskap, som ikke skaper noen ting – annet enn hat mot fienden, the deplorables.

Det er også et kjennetegn ved den moderne islamismen at den ikke er knyttet til noen lokal islamsk tradisjon for medmenneskelig omgang – eller noe som helst annet som ikke har å gjøre med teknikker for avlivning av mennesker.

I vår andedam fremstår Holtedal og Stordalen som noen slags sekulære mullaher. De halshugger ikke synderne, men dømmer dem i stedet til den sivile død. Deres fatwa mot potensielle kunder har naturligvis ikke lenger noe som helst å gjøre med aksept for homofili eller homofile, men for tvangskonvertering til en ideologi.

Det hele er en form for moralsk ekshibisjonisme som får mange vanlige mennesker til å rygge, og denne utstillingen av egen innbilt moralsk overhøyhet er minst like frastøtende som gammeldags homofobi.

Holtedal og Stordalens avskyelige opptreden innebærer også et forretningsmessig veddemål: De satser på at det Alexander Grau identifiserer som hypermoralismen, er så utbredt i befolkningen at det er smart å fremme Citroën og Nordic Choice som det naturlige valget av henholdsvis bil og hotell for hypermoralister.

De kan bare lykkes i et permanent opprørt, og dermed ganske dårlig, samfunn. For den som vil leve i et godt samfunn, er det derfor viktig ikke selv å bli like demonstrativt sur som det hypermoralistiske radarparet. De kan boikottes med et taust smil også.

 
 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!