Sakset/Fra hofta

Migranter ombord på skipet «Aquarius» går i land på havnen i Valencia den 17. juni 2018. Foto: Heino Kalis / Reuters / Scanpix.

 

Migrasjonens drama i Middelhavet ser ut til å ha tatt en vending med Aquarius-affæren, der Spania endte opp med å ta imot migranter som Italia hadde avvist, mens Frankrikes president Emmanuel Macron bebreidet italienerne for mangelen på en gjestfrihet han heller ikke viste selv.

Den franske presidentens opptreden i saken er «et typisk eksempel på avsindig moralisme», skriver Chantal Delsol i Le Figaro den 14. juni. Denne franske filosofen er en av Paris-erklæringens opphavspersoner og har tidligere uttalt at Vestens manglende overbevisninger gir muslimene som hater Vesten, lett spill.

Her er hennes anliggende å rydde opp i forvirringen som hersker om moralens plass i politikkens verden, som Aquarius-affæren satte på spissen. Italia drev ganske enkelt politikk ved å ivareta sine interesser, mener Delsol, mens Frankrike spilte en irettesettende og belærende rolle med det hun omtaler som «moraliserende villskap», nærmest en form for vold. De to landene var simpelthen ikke på samme bølgelengde.

Men det Macron legger for dagen, er egentlig ikke moral, skriver hun:

Alt er galt med denne affæren: en ugyldig moral som tror at ord erstatter handling, og en ugyldig politikk som oppfatter seg selv som moral. Hvis presidenten virkelig hadde ønsket å adlyde moralen han viftet med, ville han ha ønsket denne båten velkommen i Marseille eller Nice uten å belære andre. Dette ville ha vært en moralsk handling, mens det å irettesette og fornærme italienerne bare er et anfall av ideologisk moralisme.

«Vi lever i hypermoralismens tidsalder», skriver den tyske filosofen Alexander Grau i innledningen til sin bok «Hypermoral – den nye lysten på forargelse», som planlegges utgitt på Document forlag. Delsol berører det samme temaet, som Grau setter inn i en lang historisk sammenheng. Også etter Delsols oppfatning stikker denne moralismens røtter dypt:

Dette selsomme synet på det moralske livet kan sannsynligvis tilskrives Rousseau: Det å være moralsk er å moralisere over andre, å formane dem om hva de burde gjøre. Men moral består tvert imot i at man selv gjør godt. Hvis jeg ser noen i ferd med å drukne fremfor meg, opptrer jeg moralsk ved å kaste meg ut i vannet for å hjelpe vedkommende, og ikke ved å gi min neste en preken og skjelle ham ut fordi han nøler.

Rousseau skrev avhandlinger om oppdragelse av barn, men avstod selv fra å oppdra sine egne. Moralismen er da også i virkeligheten umoral:

Man kan si at den som preker uten å praktisere, opptrer fullkomment umoralsk, for vedkommende håper å dra fordel av den falske auraen som omgir ordene for å innbille seg at han gjør godt, hvilket ikke er tilfelle. Moral består i å gjøre godt, ikke i å snakke om det gode. Moral er «praktisk», og består altså i handling. Så vi belærer kun oss selv, og vi formaner i høyden egne barn, hvis moralske liv vi er ansvarlige for. Det er likevel bedre å oppfordre dem til handling enn til ord.

Og den umoralske moralismen er, som Grau også påpeker, omgjort til en ideologi som blir altomfattende, om enn bakmennene går fri for dens konsekvenser:

Moraliseringen av alt er blitt den nye «store fortellingen» servert av opinionslederne og påtvunget befolkningen. Våre samfunn har mye erfaring med ideologiske fenomener, som har herjet vårt land i århundrer. Og vi vet dette: Ideologier i form av urealistiske – og derfor umenneskelige – utopier blir alltid påtvunget folk av eliter som er forskånet for dem. Slik påtvang kommunismens nomenklatura befolkningen en økonomisk knapphet som den selv ikke led av. Den moraliserende ideologien er av samme tapning: Den blir servert av ledere som krever å påtvinge andre moralske holdninger som de ikke forlanger av seg selv, og fornærme dem samtidig.

Ekte moral avstedkommer handling, og den moralske handler med diskresjon og beskjedenhet, hevder Delsol. Moralismen gjør politikken om til moral, for «hvis ikke betraktes den som kriminell», skriver hun. Men dette er fundamentalt galt, og ingenting illustrerer bedre enn migrasjonsspørsmålet at europeerne ikke lenger vet hva politikken handler om,

altså å beskytte samfunnet den er betrodd og sikre at det varer i det lange løp. Det er absolutt ikke politikkens oppgave å skape en moralsk orden,

hvilket naturligvis ikke betyr at politikken kan tillate seg enhver umoral. Men politikken er ikke moral, og politikkens formål er da heller ikke først og fremst moralsk:

Moralen inspirerer, og må inspirere, enhver handling, politikken inkludert. Men det viktigste formålet med politikken må være politisk: å sikre at våre tippoldedøtre om hundre år kan gå på bar eller på universitetet, at de kan gifte seg når de vil med hvilken mann de vil, og slike ting. Slik tilstanden er i øyeblikket, er det langt fra sikkert.

Det å føre en politikk i dag som virkelig tilhører politikkens domene og ikke moralens, ville først og fremst bestå i å kontrollere innvandringen så mye som mulig, og deretter assimilere menneskene som er ønsket velkommen, for å trygge fremtiden for vår humanitet – som er svært forskjellig fra islams.

Det er bra å redde folk fra å drukne, mener Delsol, men det forplikter oss ikke til å gi bort landene våre til «ofrene». Når det skjer, er det fordi moralismen benyttes som politisk maktmiddel:

Dette må ikke gjøres til et kulturelt selvmord ved hjelp av selvhat, den tåpelige sammensmeltingen av moral og politikk og den hemningsløse moraliseringen av alt mulig. Det er umulig å drive reell politikk når politikere blir sensorer, intellektuelle blir geistlige og journalister blir skriftefedre som kanskje ikke gir syndsforlatelse. Det ville være bedre om vi ikke lot oss selv lure, men erkjente at moralismen er en vilje til makt hos de skinnhellige.

Den hemningsløse politiske moralismen er i virkeligheten umoralsk og et fremmedelement i politikken, men de skinnhellige benytter den likevel som maktmiddel. Hva annet skulle de bruke?

Men dette maktmiddelet er ikke noe renere eller mer edelt enn andre, kanskje snarere tvert imot. Det er således legitimt å bekjempe moralismen med andre politiske virkemidler, all den tid det er legitimt å forsvare sine egne interesser. Det står bare om viljen til ikke å la andre få misbruke vår egen samvittighet som trumf.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!