Sakset/Fra hofta

Matteo Salvini (foto: Yara Nardi / Reuters / Scanpix), Janne Haaland Matlary (foto: Universitetet i Oslo) og pave Frans (foto: Yara Nardi / Reuters / Scanpix).

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary har de senere årene utmerket seg som en av de ytterst få personene i Norges establishment som ser på internasjonal politikk uten spor av moralisme, globalisme eller annen venstreideologi.

Både når det gjelder spørsmål som migrasjon og internasjonale maktforhold, har Matlary i mange kronikker lagt for dagen en realisme og noen sunne prinsipper som man dessverre ser langt etter i norsk utenrikspolitikk, selv om den ledes av en partifelle av henne.

I Dagens Næringsliv tirsdag setter hun passende fingeren på det avskyelige, men ikke desto mindre utbredte, fenomenet som består i å stille ut sin egen prektighet i politiske saker – noe hun i mangel av det utmerkede ordet «moralposering» omtaler med det amerikanske uttrykket «virtue signalling».

Eksempler: Den avbrutte utvisningen av Abbasi-familien, hvor NRK kjørte massivt på hvor umoralsk dette var, på tross av at alle rettsinstanser hadde sagt sitt og vedtaket om utvisning var endelig. Men pytt, pytt, hva er vel norsk lov og likhet for loven satt opp mot emosjoner?

Sjefen for Politiets utlendingsenhet ble stående ganske alene om å forsvare at lovlige vedtak skal implementeres.

Migrasjonsfeltet generelt preges av fenomenet, påpeker Matlary. Det fremheves eksempelvis at Afghanistan angivelig er et veldig farlig land, og at afghanere derfor må få bli i Norge, selv om Afghanistan statistisk sett ikke er spesielt farlig sammenlignet med store deler av verden.

Hun konkluderer overraskende frittalende:

Konsekvensen av dette er at Norge raskt går under. Dette forstår et barn, men likevel brukes argumentet om at det er fælt i andre land for å fremme migrasjonssaken.

Matlary tegner et helt annet bilde av debatten i Italia:

Salvini i Italia har det store flertallet bak seg når han sier stopp til trafikken over Middelhavet, som er velorganisert menneskesmugling. Pavens argumentasjon om at dette er de fattigste og svakeste, er faktisk feil: Dette er de som kan betale de 300–600 euro per person som smuglerne krever, og det er stort sett unge, sterke afrikanske menn. Forskningen viser at de som kommer, er de som kan betale.

Pave Frans er som kjent særdeles innvandringsliberal, noe Matlary tidligere har kommentert med at det er helt i orden for katolikker å være uenige med paven i politiske saker. Denne gangen går hun altså et skritt lenger og sier at paven også tar feil i sin argumentasjon.

Det hun sier er utvilsomt sant, men det er likevel oppsiktsvekkende at hun gjør det. Matlary er ikke bare katolikk, hun har også sittet i pavelige råd. Terskelen for å skrive som hun gjør her, er høyere enn for en person uten slike forbindelser.

En slik stillingtagen er likevel symptomatisk for en dyp splittelse som for tiden herjer Den katolske kirken nettopp i migrasjonsspørsmålet.

Høye katolske geistlige i Italia som står politisk til venstre, har vært skrekkslagne vitner til at selv praktiserende katolikker er mer enige med Salvini enn med paven i migrasjonssaker, og forgjeves formanet dem til å ombestemme seg, med venstreaviser som La Repubblica som mikrofonstativ.

Den venstreideologiske fortellingen er den samme Vest-Europa rundt, også i Norge:

Medienes vinkling er moraliserende: de slemme mot de stakkars migrantene. Hvem tar belastningen med å påpeke at ukontrollert massemigrasjon til Europa tapper fæle land for unge og utdannede borgere mens Europa vil ødelegges av en slik enorm tilstrømning?

Matlary vet utmerket godt selv at det er politikere som Salvini, Orbán og Trump som tar den belastningen, dog uten at hun gir noen større anerkjennelse enn at Salvini taler på vegne av flertallet.

Lega nærmer seg faktisk 40 prosent på meningsmålingene i Italia, til tross for at det har blitt kjent hvordan representanter for partiet tidligere har drøftet mulig finansiering med russiske motparter (som ikke ser ut til å ha blitt noe av).

Matlary skriver heller litt misbilligende og ovenfra-og-ned:

Og hvem husker på det faktum at illegal migrasjon er den største driveren av populistpartier?

Ville det ikke være riktigere å si at velgerne belønner en standhaftig holdning mot migrasjon?

Moraliseringen i utenrikspolitikken står også i et misforhold til de kritikkverdige tingene forskjellige stater driver med, poengterer Matlary. Kritikken mot land som Ungarn og Polen er mye sterkere enn av Kina og Russland, til tross for at det de sistnevnte har de suverent største synderegistrene.

Norge ligger i åndelig mørke, og det preger alt – ikke minst den politiske debatten: «Vi har egentlig ingen debatt om utenrikspolitikk i Norge», fastslår Matlary.

Hva er relevant? Ikke at Trump er en ufordragelig fyr, men hva hans politikk innebærer for norske interesser.

Noe av det verste med norsk politikk, er at den ikke lenger handler om norske interesser. Enda litt verre er det kanskje at de fleste nordmenn ser ut til å gi blaffen i norske interesser.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her